I det siste har jeg lest ei bok om Trond Giske og Nidaros Sosialdemokratiske Forum.
Boka er skrevet i 2023, og har ikke med seg noe om årets valgkamp og det faktum at Trond Giske nå har oppnådd det som vel var hensikten med prosjektet Nidaros Sosialdemokratiske Forum. Han er tilbake der han mener han hører hjemme, på Stortinget.
Trond Giske er for meg et interessant fenomen. Absolutt ikke den type menneske jeg liker. Litt for høy på seg selv, og så virker han på meg som en fyr som aldri blir voksen. Dette til tross for at han er 60 år til neste år, har sittet en årrekke på Stortinget og i regjering.
Når det er sagt har jeg alltid sett på han som en harmløs guttunge, alle med-too anklagene til tross. Det er kanskje greit å minne om at Trond Giske ikke er dømt for noe, og at en del av anklagene nok var en del av en maktkamp innad i Arbeiderpartiet.
Boka fikk meg til å endre litt syn på Giske. Mulig han ikke er så umoden som jeg har hatt inntrykket av. Mulig han bruker sin gutteaktige sjarm for å oppnå det han ønsker. I boka blir hsn fremstilt både litt kyniske ogvtil tider rimelig beregnende.
Nå er han tilbake på Stortinget. Jeg tror han er fornøyd med det nå. Likevel tror jeg det bare er et delmål. Han har ambisjoner om noe mer enn å ha et sete på Trøndelagsbenken. Han ønsker seg garantert en statrådspost. Mulig han og har mål om å være Arbeiderpartiets statsministerkandidat ved stortingsvalget i 2029.
Det blir spennende å se hva som skjer med Giske i fremtiden. Jeg tror ikke siste kapittel i biografien om Trond Giske er skrevet.