“Markedet for sjønære eiendommer ved hovedstaden er på kokepunktet” leser jeg i gårsdagens Aftenpost. Pandemien har ikke satt en stopp for prisveksten i boligmarkedet.
Kanskje forståelig, jeg mener hjemmekontor og en meters avstand til alle gjester krever jo litt tumleplass. I tillegg har vi liksom blitt pålagt å være mer hjemmekjære. Ikke så rart at mange investerer i bolig. Og det hotteste av det hotte for de som kan velge på øverste hylle er sentrumsnære eiendommer med tilgang til hage og sjø.

Slike eiendommer er i følge en eiendomsmegler som kjenner markedet  et knapphetsgode. 
En annen eiendomsmegler som også kjenner markedet godt bekrefter a markedet for strandeiendommer er knallsterkt.  Godt hjulpet av svulmende formuer og et ønske om nærhet til sjøen.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men sist jeg sjekka nettbanken hadde jeg ikke følelsen av at formuen er svulmende.  Jeg har så jeg klarer meg greit, det er ikke det. Men svulmende formue vil jeg overhode ikke si at jeg har.

Kjøpere i markedet over 25 millioner kroner vet godt hva de vil ha, men det er en skjevhet i tilbud og etterspørsel. leser jeg videre i artikkelen.
Det er altså langt flere som sitter klar til å svi av 25 millioner eller mer på en bolig enn de boligene i denne priskladden som blir lagt ut.
Vel, det besøket i nettbanken som jeg refererte til over her viste med all tydelighet at jeg ikke har 25 millioner å bruke på en bolig.

Nå det er selgers marked, få eiendommer i forhold til interesserte kjøpere, er det mange som er villige til å kjøpe en bolig godt over takst.   Antakelig ikke godt over hva de har råd til, men godt over hva boligen er verdt. På Snarøya gikk nylig to strandeiendommer til rundt 50 millioner kroner.

De neste årene vil det være en gigantisk utbygging på Fornebulandet. I det markedet er normalen på en bolig i dag rundt 10 millioner…

Da vi kjøpte vår første bolig i 1993 ga vi 330.000 kroner for rekkehusleiligheten.  Når jeg bruker priskalkulatoren til Norges bank for å beregne hva den kjøpesummen ville utgjort i 2020 kroner er det 572.512,88 kroner når man legger prisveksten til grunn. Det finnes ingen bolig i Hønefoss i dag til rundt 575.000. Du må nesten gange den summen med tre for å få råd til den billigste 2-roms leiligheten.

Vi kjøpte huset i skogen i 1998. Kjøpesum 500.000. Det ville i år tilsvare 784.329,85 kroner. Du må øke kjøpesummen med godt over 3 gangen for å få råd til den rimeligste boligen oppe i den bygda i følge finn.no i dag.

Lønnsveksten på disse åene har vært større enn prisveksten, men ikke så voldsomt at det rettferdiggjør denne prisveksten på boliger.   Da jeg kjøpte min første bolig kostet den ca. 2 årslønner for en radiograf.  En nyutdannet radiograf i dag kan bare drømme om å kjøpe seg en bolig til en verdi av to årslønner, noe som vil si litt i overkant av 800.000 kroner.

Så mens det må gjøre litt vondt i lommeboka når de som kan bruke godt over 25 millioner sikrer seg drømmeboligen til overpris, når boliger til 10 millioner blir den nye normalen i en hel bydel.  Ja da er det med på og dra boligprisene opp også for alle andre som ønsker å bo sentrumsnært..  Den billigste boligen i Oslo i dag er i følge finn.no en 35 kvm stor leilighet til halvannen million. Altså nesten fire årslønner for den nyutdannede radiografen.
Den dyreste boligen til salgs i Oslo i dag ligger i dag på 125.000.0000. 125 millioner kroner hvis du gikk surr i nullene. Nei den har ikke strandlinje, men den har stor hage.

Når det antakelig er et marked for en bolig til 125 millioner kroner mens andre med full jobb sliter med å komme inn på boligmarkedet, ja da sier det meg at det er forskjell på folk- og at den forskjellen er stadig økende.  Noen stikker av med et stadig større kakestykke mens andre sitter igjen med smulene.
Er dette en utvikling vi ønsker, eller er det muligens på tide og utjevne forskjellene?
Vi i Rødt har kampen mot forskjells Norge som en av våre viktigste kampsaker.