Blås i Mat fra bunnen, Stine Skoli, Ida Wulff og Kokkejævel. De har ikke klart å fornye seg. La oss snakke om viktigere ting. La oss snakke om de tøffe damene som dominerer bloggtoppen denne søndagen.  For noen damer og for noen historier!

Kanskje er ikke Doc og Dask sin raske oppsummering av dagens husvask og serietitting det mest interessante lesestoff, men jeg har for lengst falt for den lune humoren som alltid er til stede inne på bloggen til Doc og Dask. Dask skriver så himla godt at selv husvask blir god lesing.

Vibbedille er hakket mer huslig.  Hun lager mintgele.  Julegaveproduksjon med julemusikk på full guffe der i huset.  Geleproduksjon er gøy, og spenningsmomentet er om den blir stiv. Mintgele synes jeg pleier å gå veldig bra, hvis man følger oppskriften nøye og ikke tar noen snarveier.  Og så godt som mintgele er til lammesteika!

Monicha Winther forteller en fin historie om en katt som fant sin eier.
Katter er selvstendige dyr. Noen ganger velger de eier, selv om de har et hjem fra før. Sånn edet med den røde katten som valgte Monicha.
Sånn var det og da Mao, vår første katt flyttet inn i huset i skogen for mange år siden.

Jeg hadde reist til dyrebeskyttelsen for å hente kattunge.  I kattegården ute ved låven så jeg en langhåret nydelig kattunge jeg falt helt for. Den skulle bli min! Dama fra dyrebeskyttelsen prøvde å få tak i den, men den var sky og redd og forsøkte å gjemme seg.  En annen kattunge hoppet opp på ryggen min der jeg satt på huk og lokket på den lille skjønne. En korthåret, grå og hvit og ganske ordinær katt.  Jeg klappet den litt sånn åndsfraværende men oppmerksomheten var mot den lille skjønne.
Vi holdt  vel på et kvarters tid med å lokke på den lille skjønne. Men den var sky og redd, og hadde ikke lyst til å bli løftet opp. Den korthårete derimot lot meg ikke i fred. Så fort jeg løftet den ned, eller den hoppet ned når jeg beveget på meg, så kom den tilbake. Snart hadde den fast plass på skulderen min hvor den ivrig fulgte med.
Dama fra dyrebeskyttelsen så på meg og sa, “Jeg tror det er en katt som har valgt deg” Og det hadde hun jo rett i
Den korthårete gråe og hvite fikk bli med hjem, og ankom huset i skogen sittende på skulderen min.

Monicha Winther forteller videre at den nye katten og den gamle ikke går så godt over ens. Det har vært et skikkelig katteslagsmål med rifter sår og brekte klør og tenner som resultat. Her er det tydelig noen som har sloss for å finne ut hvem som er sjefen i huset.  Det får meg til å tenke på en annen historie som ligger noen år tilbake i tid.

Vi hadde en hund, en labrador som var snill som dagen var lang. Så fikk vi en omplasseringshund til En ung australsk gjeterhund. Det gikk greit, Men en dag hørte vi bjeffing og knurring, bikkjeslagsmål! De to hundene hadde møtt hverandre i verandadøra og ikke blitt enige om hvem som skulle vike.
Vi så blod, og holdt den unge gjeterhunden borte mens vi saumfarte vår snille, gamle labrador for å se hvor han var blitt bitt. Vi var ikke i tvil om hvem som var synderen.
Vi fant ikke noen sår.
Når vi så undersøkte gjeterhunden var det den som var blitt bitt. Ikke noe dypt bitt Mest en flenge.
Etter det var hierarkiet i heimen på plass.
Den gamle var sjefen. Den unge innordnet seg det, og hundene hadde et godt forhold. etter det.

En av de tøffeste damene jeg kjenner er Vivian, Mamma på hjul!
Nå har hun for alvor begynt kampen mot Bergen kommune for å få leve et helt vanlig familieliv sammen med familien sin. Kampen for å få lov til å følge ungene på fotballkamp og å dra til venninna si i Voss.
Vil du hjelpe henne i kampen kan du bidra på spleisen som er startet for at Vivian og hennes familie skal kunne bruke advokathjelp i sin kamp.  Det er grenser for hva en ALS syk kvinne kan klare alene med en øyestyrt datamaskin.
På bloggen sin i går forteller Vivian på sin lune, lett humoristiske måte hvor takknemlig og glad hun og familien er for all støtte og gode ord de får i denne kampen.

Da er det bare en blogg igjen på lista over meg. Monica Vederhus. Og Monica er og en av de tøffeste kvinnene jeg kjenner. I går tok hun et lurt valg.  Hun la vekk bunken av papirer hun har hentet ut fra barnevernet for å lese gjennom sin historie, sin barndom Alle bekymringsmeldingene som ikke førte til noe annet enn papirer i en arkivskuff. Lese gjennom sin ungdomstid hvor alle varsellamper lyste rødt og varselklokkene kimte mens det ble laget dokument på dokument om Monica sin situasjon. Dokumenter sommer enn noe annet dokumenterer hvordan samfunnet sviktet Monica.
I går valgte hun å legge vekk bunken for en stund.

Det tror jeg var et klokt valg.
Hun skriver at hun har fått e svarene hun trenger for nå. At papirene er tung lesing. Fort gjort å gå i kjelleren. Minnene kommer jo og tilbake.
Se fremover Monica. Du er tøff og har klart å reise deg igjen. Vær stolt av den du er i dag.

Monica har innsett at hun ikke er Wonderwoman. Jeg har innsett at jeg ikke alltid er kjerringa som fikser alt.  Noen ganger ligger det mye styrke i å innse sine begrensninger.