Kvelden lister seg på tå…

Etter en lang dag tok jeg med meg Charlie Chihuahua og gikk tur i kveldingen. Det er godt å labbe gatelangs mens høstmørket langsomt senker seg. I det minste så lenge det er en varm september kveld. Klar himmel som blir mørk blå og gatelysene som langsomt tennes.

Skal ikke skryte av antall kilometer i dag. Dette var ikke en slik tur. Dette var en tur for hundelufting, hodelufting og litt frisk luft.

Fikk en telefon på starten av turen.  Og vet dere, det er virkelig min dag i dag!

Noen lurte på om jeg ville bli kvitt et verv. Dere vet jeg har til tider litt mange. Det vervet jeg ble spurt om jeg ville bli kvitt er det jeg finner minst givende. Så ja, det vil jeg gjerne bli kvitt! OK, for å bli kvitt det måtte jeg si ja til å sitte I en valgkomite. Altså valgkomiteen som skal finne kandidater til vervet jeg ikke vil ha. Men det fikser jeg greit.  Jeg er god på å overtale andre, kan forhandlingsteknikk og har alt et par navn på blokka jeg kan spørre. Litt klarer jeg jo og pønske ut mens jeg går tur.

Nå tror jeg det blir sofaen for meg resten av kvelden.

 

Fikk ut litt frustrasjon….

En av mine mange feil og mangler er at jeg ikke er noe flink til å be om hjelp. Jeg er den som gir hjelp. Den som forteller andre at det er tegn på styrke og ikke svakhet å våge å be om hjelp. Selv lever jeg dårlig opp til mine egne teorier.  Jeg er kjerringa som fikser alt – på egenhånd!

En av mine andre feil er at jeg ikke er så flink til å snakke om det som virkelig er vondt og vanskelig.  Jeg lytter gjerne til andres utfordringer. Har til tider kanskje vært litt vel mye klagenur og en skulder andre kan gråte på. Men når jeg trenger å åpne meg og snakke om ting som er vanskelig er det liksom ingen som har tid til å lytte. Deres egne utfordringer er for dominerende. De vil heller snakke om de.

I dag satte jeg ord på mye av frustrasjonen og usikkerheten jeg føler til to som virkelig tok seg tid til å lytte. Og vet dere hva? Bare det at de lyttet mens jeg fikk øst ut av meg litt frustrasjon var utrolig godt. Bare det at de lyttet, og ga meg aksept på at slik jeg tenkte og følte var helt ok ga meg litt ro. “Du må si i fra hvis det er noe vi kan hjelpe med” sa de flere ganger, og det virket som de mente det. Ja det virket nesten som om en av de ble litt frustrert over at jeg takket høflig nei. Hun ønsket virkelig å hjelpe. Og vet dere hva, bare det hjalp veldig. Takk! Jeg er heldig som har så gode kollegaer.

Etterpå ringte en av de profesjonelle hjelperne. En ansatt i NAV. Ja, jeg vet mange er negative til NAV, men jeg er av en annen oppfatning. Jeg synes folk jeg har møtt i NAV er dyktige mennesker som virkelig vil hjelpe. Nok om det, min NAV ansatt avklarte en del ting jeg har lurt på. Jeg fikk svar på en del spørsmål jeg har grunnet på. Det føltes og godt. Skuldrene senket seg enda litt til.  Klumpen i magen ble litt mindre.

Som om ikke det var nok fikk jeg telefon fra det stedet jeg er søkt inn til arbeidsrettet rehabilitering i dag.  Jeg har fått plass der og beskjed om når.  Det er flott å få en avklaring også på det.  I dag har liksom mye falt på plass. Jeg kjenner jeg puster litt bedre. Slapper litt bedre av.  Tror jeg kommer til å sove godt til natta…..

 

 

Knapt tid til å blogge

Sorry folkens. I dag hadde jeg ikke tid til å blogge før jeg forlot Drømmehuset. Skulle være i Drammen før 8.30, og da må jeg ut døra før 7. Nå er møtene ferdig og jeg har endelig tid til å sette meg ned å undersøke hva toppbloggerne har drevet med. Selv raser jeg bare nedover på lista. Er nummer 12 i dag. Det vil si at jeg har sluppet en til over meg på lista. Dette går feil vei. Jeg skulle jo sikte mot toppen, ikke rase mot bunnen.

Den nye som har kommet seg over meg er Annais. Hun er så stolt over sine digitale analoge bilder. Hun tar bilder med et analogt kamera, dom Hun deler digitalt.  Vel, hvis de først skal deles digitalt, hadde det da ikke i grunn vært enklest med digitale bilder? Jeg føler ikke for å gå tilbake til analoge bilder. Mulig det bare er jeg som ikke skjønner greia.

Martine Halvs reklamerer for podkasten sin som reklamerer for boka til Per Heimly der han skriver om Ari Behn. Og Ari kan som kjent ikke kommentere om Pers fremstilling av hans historie er korrekt.

Jeg får jo snart god tid, eller I det minste litt mer fritid. Kanskje jeg skulle skrive bok? Det er to stykker som uavhengig av hverandre har foreslått at vi skal skrive bok sammen. Det ene tilbudet i utgangspunktet mer fristende enn det andre. Men nå begynner faktisk en ide å dannes i hodet mitt om et bokprosjekt. Kanskje jeg bare skulle gå for det…

Vibbedille deler oppskrift på tøfler i dag.  Har ikke så mye å si om tøfler. Har aldri vært noe fan av det, men fikk et par røde tøfler av Gsmle Gubben Grå til jul i fjor som jeg ble veldig glad i. Nå som høsten er her er det kanskje på tide å finne frem de.

Monica Vederhus har vunnet i lotto. Eller hun har jo ikke det. Men det å ha klart å bli rusfri føles som å vinne i lotto. Det skjønner jeg godt. Men Monica. Du har ikke vunnet i noe lotteri. Din rusfrihet er ikke flaks. Det er resultatet av beinhard jobbing, og den jobben er det du som har stått for. Vær stolt av seg selv og din egen innsats.

Mamma på hjul gjorde i går et halvhjertet forsøk på å bli kvitt mannen sin. Hun anbefalte han og gå en fjelltur i stummende mørke, og lydig som mannen et fulgte han konas oppfordring. Det holdt på å ende med katastrofe, eller I det minste blåmerker, skrubbsår og andre skavanker . Ja hadde det ikke vært for at han bsnbet så det lyste rundt han hadde han nok ikke klart å finne veien hjem før det lysnet av dag.

Doc og Dask synes det ble litt i slirsoneste laget å stå og lage middag etter endt arbeidsdag. Men hun klarte det så vidt. Slik følte jeg det i går og. Men i dag er det Gamle Gubben Grå som skal stå for matlagingen.

Kokkejævel er på topp også i dag. Han forbigått jeg i stillhet  Det er best slik. De andre 4 som er over meg på lista har ikke kommet med noe nytt.

 

 

 

 

 

Døde hunder, celleprøve av beveren og tanker om dødelighet.

Jeg er fremdeles på en 11. plass selv om antall klikk raser litt nedover.
To blogger har passert meg.  En på vei opp og en den andre veien.

Kona til raser nedover på lista. Hun har ikke kommet med noe nytt. Og selv om det er trist når ens firbente venn dør, så gir døde hunder ikke klikk til evig tid.

Doc og Dask raser oppover. Velfortjent!
Jeg mener, når du får meg til å trekke på smilebåndet over en beskrivelse av en tur til legen for full overhaling av beveren og celleprøve da skriver du bra!

Stine Skoli og Mat fra bunnen har ikke kommet med noe nytt. Vi hopper glatt over de.

Det går mot høst. Vibbedille deler oppskrift på pulsvanter. De var lekre.
I helgen skal Vibbedille styre instagramkontoen til en hobbybutikk. Jeg tror det stresser henne en del. Slapp av Vibbedille. Det der kommer du til å klare med glans. Finnes vel knapt mer kreativt menneske enn deg.

Monica Vederhus var sliten på en god måte i går. Sliten og fornøyd.
Litt sånn som meg.
For når jeg var ferdig på AMU på rådhuset, et digitalt møte med ledelsen på jobben, litt regning og planlegging før lønnsforhandlingene til neste uke og et digitalt møte med de andre tillitsvalgte for å planlegge de samme forhandlingene, ja da var jeg helt ferdig. Helt ferdig var jeg da jeg dro fra sykehuset rundt 21.30 i går kveld.
Jeg har sovet godt i natt.

Det var tirsdag i går. Det er som vi alle vet den dagen Martine Halvs tenker. Denne kjerringa tenker som kjent alle dager, mens Martine Halvs kun tenker på tirsdager.

Martine tenker på at hun faktisk har kjøpt ny leilighet. Sånt er jo så fort gjort å glemme mener jeg. En leilighet de ikke skal flytte inn i på en stund. De skal jo bo i USA den kommende ishockey sesongen. Foresten er ikke leiligheten ferdig før på slutten av 2022.

Jeg bor som dere vet helt greit i Drømmehuset. Ingen flytteplaner her.

Ja og så tenker Martine på at hun har rabattkoder å dele ut. På Cubus, truser og mascara.

Jeg har ingen rabattkoder å slenge rundt meg med. Men det burde jeg arbeide litt mer aktivt med å skaffe meg.

Martine tenker videre på venner som dropper deg, bare forsvinner stille ut av livet ditt. Om at det kanskje ikke er fordi de er kjipe, men at livet bare skjer.

Jeg tror Martine har rett i sine tanker. Jeg har levd et liv med mye jobbing til alle døgnets tider, mye verv, tre barn som skulle følges opp, hus og hjem, foreldre og svigerforeldre. Samvær med venner var i mange år det som sto nederst på prioriteringslista mi. Ikke fordi jeg ikke var glad i eller brydde meg om vennene mine, men rett og slett fordi jeg måtte få unna alt som opplevdes som plikter og ansvar før jeg kunne unne meg å ta meg tid til venner. Det var jo bare kos.

Heldigvis hadde jeg venner som forsto. Flere av de levde et like hektisk liv som meg.  Samtidig vet jeg at de som er mine virkelige venner alltid vil være der for meg hvis jeg virkelig trenger dem. Jeg er utrolig heldig med valg av venner.

Martine og kjæresten har vært sammen i 6 år. Gamle Gubben Grå og jeg i over 31. Nei vi er ikke så flinke til å markere årsdager for når vi ble sammen eller bryllupsdagen. Men Gamle Gubben Grå vartet opp med god middag da jeg kom hjem seint på kveld på bryllupsdagen vår i forrige uke.

Martine har vært i et spennende, og selvsagt hemmelig, møte. Et møte om noe hun har hatt lyst til lenge. Noe mer vil hun ikke si.

Jeg har også lyst til få med meg hva som skjedde på et hemmelig møte. Eller kanskje ikke hemmelig møte er rett ord. Jeg sikter mer til et lukket Formannskapsmøte som muligens pågår ennå. Møtet er lukket under en sak. Det gjelder en varsling som er til behandling i kommunen. Hemmelig fordi det angår enkeltmennesker i følge kommunen.  Jeg lurer mest på hvor mye et Varslingsutvalg mener de kan orientere om en varslingssak som er til behandling I utvalget. I går var varsling på generelt grunnlag tema i AMU, da kunne ikke jeg få svar på hvor vidt det i noen av de sakene varslingsutvalget hadde behandlet hvor de fant kritikkverdige forhold. Det kunne jeg ikke få svar på. Det var nok en statshemmelighet.

En annen problemstilling Martine tar opp er hvorfor det er billigere å klippe hår som sitter fast på et herrehode enn på et damehode.  Egentlig et utrolig godt spørsmål. Jeg har ikke svaret.

Spis og Spar deler oppskrifter på lavkarbo frokost og lunsj. Jeg spiste to skiver kneip med skinke til frokost og en baguet med kylling til lunsj. Nå skal jeg snart hjem å bake pizzasnurrer. Det får bli middag I dag. Kanskje blir det et matinnlegg av det.

Mamma på hjul fortalte i går om at mannen hennes ringer kommunen for å klage på at kommunen ikke har giddet å dra på post i butikk og hente klage på vedtak som ble sendt kommunen rekommandert. Vel, det fikk heldigvis i gang stresshormonene hos en kommunal saksbehandler…..

Da er det bare Kokkejævel igjen. Han er tilbake på toppen etter noen dagers velfortjent plasseringer litt lengre ned i hierarkiet. Mer gidder jeg ikke si om den karen.

 

 

 

 

 

Gjeeesp!

Gjesp. Jeg må bare innrømme det. Jeg er litt trøtt i dag. Satt oppe til klokka var over 02.00 i natt.
Er selvsagt super-fornøyd med valgresultatet.  Rødt gjorde sitt beste valg noensinne og får nå 8 representanter på Stortinget. 8 representanter!!!! Det er egentlig helt vilt.  For fire år siden var lykken stor da vi fikk inn 1.  Nå blir vi en stor gruppe til venstre i norsk politikk som kan være vaktbikkje for regjeringen og passe på at Jonas og gjengen ikke beveger seg for mye mot høyre.

Ja jeg skriver vi, men jeg er ikke en av dem. Ikke en vara heller.  Å ha navnet mitt på andreplass på Rødt sin liste var det nærmeste jeg kom stortinget.  Rødt fikk ikke inn noen fra Buskerud.  Boblene står fremdeles i kjøleskapet.

Men Rødt er inne med 8 representanter, godt over sperregrensa. Vi er større enn MDG, Venstre og Krf.
Bjørnar, Mimir, Seher, Sofie, Hege, Tobias, Hanne Lise og Marie kommer til å bli lagt merke til på stortinget. Og forhåpentligvis blir politikken farget av at vi har en sterk venstreside til venstre for Arbeiderpartiet.

Men nok politikk. Nå over til bloggtopplista.

Jeg har rast en plass ned, og er nå på en 11. plass. Monica Winther og Doc og Dask raste enda mer nedover lista og er under meg.  Monica kom ikke med noe nytt, og Doc og Dask skrev om ananas, valg og nudler. Er ikke det som selger, vet du.

Siden to blogger passerte meg på sin ei mot bunnen og jeg sank en plass var det altså tre blogger som passerte meg på sin vei oppover.  Martine Halvs, Kona til og Spis og Spar.

Martine Halvs gleder seg vilt til de skal flytte til USA om noen få uker.
Men det viktigste i Martines innlegg er det hun skriver om det å være alene.  At mange av oss lar være å gjøre ting fordi vi er redde for å bli alene. Det er flott å være sterke sammen, men Martine skriver at hun tror man blir enda sterkere om man også er sterk alene.

Jeg tror så mange av oss lar være å dra på den reisen fordi ingen kan bli med. At vi dropper å gjøre det vi har lyst til fordi det ikke passer for andre. At vi ikke følger drømmene våre fordi vi er redde. Kanskje ofte for å være alene eller hva andre måtte mene om oss. Men… Vi lever jo for oss selv? Tenk å gå glipp av livets reise fordi ingen kunne være med! Å droppe og gjøre det vi har lyst til fordi det ikke passa for noen andre? Å følge drømmen vår fordi vi bryr oss mer om alle andre enn om oss selv? Det er jo helt tullete! Det nekter jeg. Jeg vil heller dø med minner enn med drømmer.

Martine er en klok dame det er lurt å lytte til.

Jeg er ei sånn som lever for meg selv og ikke er så opptatt av hva andre måtte mene.  Jeg var nok ikke så modig da jeg var på Martines alder.  Men jeg dro til Kongsberg og begynte på skole der som 20 åring uten å kjenne et eneste menneske i byen. Det gikk bra. Jeg lærte mye om meg selv. Jeg ble voksen det året, og det var nok den viktigste lærdommen jeg fikk det året. Optiker som jeg utdannet meg til det året, ble jeg aldri.

Da Gamle Gubben Grå fikk ny jobb og ikke kunne bli med på eisen jeg hadde bestilt, tok jeg med meg ungene og dro alene. Jeg og tre barn fra 7 til 13 som tok tog gjennom Europa til en liten landsby på ei halvøy i Kroatia.

Jeg sa ja til å stå på ei stortingsliste selv om mange lo av meg bak ryggen min og sikkert gotter seg litt i dag.
Vel, det var gøy å prøve.  Det har gitt meg mye lærdom og noen utfordringer jeg har vokst på.  Lista vil bli tatt være på. Noe å vise barnebarna når jeg skal be de følge drømmene sine – og at det er ok, om man ikke alltid lykkes.

Kona til skiver at de har måttet avlive hunden sin etter mange års trofast følge.  Sånt er utrolig vondt.  Det blir så utrolig stille i huset når de tassende potene forsvinner.

Vi har jo hatt en del hunder, og fordi vi tar til oss omplasseringshunder som ofte har noen år på baken har det blitt noen avskjeder.  Jacko, Tobby, Vesle Tobby, og Turbo dere er ikke glemt.

Spis og Spar gjorde et stort sprang og er nå helt oppe på andre plass. Sånn går det når hun lanserer ny ukemeny,  1.731 flere ville ha hennes Squashgetti carbonara enn Mat fra bunnen sin stekte ris med egg og grønnsaker. Så får vi se hva som lokker mest i dag. Fransk løksuppe eller kylling med pasta.

Jeg spiste to middager i går. Biffsandwich med soppstuing her i Drømmehuset og fiskesuppe når noen av oss fra Rødt samlet seg til valgvake.
I dag tror jeg vi skal ha fårikål hvis fårikålkjøttet har kommet til Kiwi.

Fire av de 10 bloggerne over meg har ikke levert noe nytt innlegg.  Tre har jeg alt kommentert . Da er det bare tre igjen.

Vibbedille trer perler og lager det ene armbåndet etter det andre.  Bestillingene renner inn, og Vibbedille-armbånd ser ut til å bli noe av det mest trendy denne høsten. Har du ikke bestilt? Gå inn og les her.
Jeg har selvsagt bestilt.  De du ser på bildet over er på vei til meg i posten.  Det er nok noe av de mest trendy Vibbedille har lagd, for i går måtte hun ut og kjøpe flere røde og svarte perler. Folk liker tydeligvis Rødt….

Monica Vederhus skriver om det at mange ser det som et dødfødt prosjekt at to rusmisbrukere som er par skal klare å kutte rusen.  At de vil dra hverandre ned, holde hverandre igjen i rushelvete i stedet for å dra hverandre opp.  Sammen hjelpe hverandre til å komme vekk fra det helvete rus-livet er.
Jeg tror det godt kan fungere. Det er jo  Monica og kjæresten vitner på.  Jeg tror det har noe med motivasjon å gjøre.  Begge må være like motivert. Begge må ønske å bli rusfrie. Begge må ønske at den andre skal lykkes.

Da er det bare Mamma på hjul igjen. For tredje dag på rad er hun på toppen av bloggtopplista.
Når jeg leste Mamma på hjul sitt innlegg i gå ble jeg virkelig forbanna.
For en tid tilbake skrev Vivian tilbakemelding på hvordan hun opplevde vedtaket om å gå over fra en BPA ordning til Hjemmesykepleie+.  Vivian arbeidet hardt med den tilbakemeldingen.  Nå viser det seg at kommunen påatår at siden de ikke har fått noen tilbakemelding mister hun BPA ordningen.
Enn flere siders skriftlig tilbakemelding sendt som rekomandert  brev har beleilig forsvunnet i kommunens administrasjon. Fantastisk godt gjort, Bergen kommune.
Et rekomandert brev må noen ha kvittert for. Den signaturen har posten eller bring eller hva det nå heter.
Jeg tror noen i Bergen kommune må legge vekk årene og finne frem påhengsmotoren.

I dag tar vi til igjen med lønnsforhandlinger.
Hjernen må omstilles fra valgkamp til lønnskamp.

 

Ei mil!!!

Mulig jeg er litt rastløs i dag.  For ikke bare har jeg nesten bært en sånn skinnende hvite tornado hjemme i Drømmehuset, jeg tok og med meg Charlie Chihuahua ut på tur i skogen i det nydelige høstværet.

Når vi kom tilbake til bilen hadde vi gått over ei mil!!!  Godt å kjenne at kroppen virker omtrent som før selv om høyre bein nå er relativt mye større enn venstre. (Liker absolutt ikke at høyresida et størst på en dag som denne.)

Vel, det var godt med tur, håper bare jeg klarer å holde meg våken til valgresultatet er klart.  Man blir trøtt av turgåing og masse frisk luft.

Livet

Jeg er fremdeles på en 10. plass selv om jeg har 1.204 flere sidevisninger i går enn på lørdag.  Det er nær ved en fordobling! Burde jo gitt utslag på plasseringen.  Men det var en lat søndag for mange. Av de 9 over meg på lista er det bare to innlegg jeg har kommentert før. Fornying fra toppbloggere med god plassering pleier å gi klikk.

Det som ikke gir klikk er gratinert laks med moste grønnsaker.  Spis og Spar raser nedover på bloggtoppen og havnet under meg.

Monica Winter tok steget forbi meg og satser mot toppen til tross for at hennes siste innlegg er fra 26. juli.
Innlegget til Monica, 21 måter å dø på gjør inntrykk.  Innleggene til Monica gjør som regel det.
Hun skildrer hvordan hun som psykiatrisk pasient opplever å komme inn på akutten med selvmordstanker.
Hun kjenner spørsmålene på blokka.
Forklarer hvordan hun opplever at spørsmålene er mer stilt fordi de må stilles, og dokumenteres at de har blitt stilt enn for at de skal bidra til at hun får hjelp.

Spørsmål uten betydning

Svar uten betydning

For hva du svarte betød Ingenting

Det var uansett Ingen som snakket med deg om det etterpå

Det ble uansett ikke fulgt opp

Ikke tatt alvorlig

Det var bare ord

Det som kanskje gjør enda mer inntrykk enn Monicas korte, råe setninger som forklarer på en brutal ærlig måte hvordan Monica føler det er kommentaren Marianne la igjen i kommentarfeltet under dette blogginnlegget i går.

Fint skrevet Monicha men trist at dette er din opplevelse. Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert. De blir følgt opp og vi jobber i tett samarbeid med fastlege og psykiatrien. ❤

Her er tydelig en fagperson som føler behov for å rettferdiggjøre seg og systemet.  Trist at dette er din opplevelse..  Når man uttrykker seg slik nedvurderer man den andres beretning.  Jeg har hørt det uttrykket brukt så mange ganger av folk i maktposisjoner som vil bortforklare et system som ikke fungerer etter intensjonen.

Monica forteller hvordan hun opplever det. Hvis du har lyst til å unnskylde for hvordan Monica ble behandlet så kan du i det minste si Trist at du opplevde dette når du ba om hjelp.  For når du Marianne definerer  det som en opplevelse Monica har, din opplevelse sier du indirekte at det var ikke egentlig slik.
Det var bare Monica som opplevde det slik.
Akkurat som om hun har innbilt det seg, eller hallusinert.
Og det som er enda verre, du flyttet med den setningen umerkelig ansvaret for den dårlige oppfølgingen, jeg mener opplevelsen, vekk fra fagmiljøet og systemet og over på pasienten eller klienten om du vil.

Dersom ein klient fortel meg at de ikkje vil leve lengre, har plan og metode blir de ikkje glømt og arkivert.  forteller Marianne oss.
Men hva hvis de ikke forteller det?
Monica forteller jo i sitt innlegg at hun har et ønske om ikke å leve lenger. At hun ber om hjelp fordi hun er engstelig for å sette planene ut i livet.  Hun forteller leseren at hun der og da vet 21 måter hun kan ta livet sitt på. 21 metoder.
Likevel svarer hun Nei når behandleren spør om hun har konkrete selvmordsplaner.

Burde hun ikke som behandler fange opp selvmordsønske selv om det ikke blir uttalt?

Vi hopper raskt videre til Doc og Dask og et litt lettere tema.
For der er den store utfordringen  Hvem gidder å reise seg fra sofaen for å dra og handle snop? 
Det er det jeg liker med blogglesing . Dypt alvor og litt enklere problemstillinger side om side.
Jeg burde ikke spise godteri på grunn av diabetesen, men i går fikk jeg smørbukk-karamell av Yngste Sønn.
Utrolig godt!!

Stine Skoli har også ett av de lettere innleggene. Hun har lagd fotobok.
Det er gøy!  Det minner meg på at jeg har planer om å lage en fotobok til Eldste Sønn etter at vi hadde en fin dag sammen for noen uker siden. Det skal jeg kose meg med en av de nærmeste dagene.

Vibbedille har og ett av de lettere innleggene . Hun viser frem noen av armbåndene hun perler.
Jeg har bestilt armbånd fra henne som nok snart er på vei i posten. Regner med at jeg kan pryde meg med det på kommunestyret den 30.9.
Selvsagt skal jeg vise dere det når det kommer.

Monica Vederhus har slått seg på bingo.  Det forbinder jeg med mennesker som er eldre enn meg….Lilla hår og trillebag som drar på Bingo og vinner en kvart kilo kaffe eller en halv gris…

Mat fra bunnen av har kommet med sin ukesmeny. Den bragte henne helt opp på en andreplass. I dag skal hennes 5.356 følgere ha stekt ris til middag.
Det skal ikke vi. Vi skal ha Biffsandwich med soppstuing.
Har og hørt rykter om at det blir fiskesuppe på valgvaka i kveld.

Øverst på bloggtoppen for andre dag på rad troner Mamma på hjul!!  Det gjør meg glad, og det er så fortjent.  Vivian gir oss et innblikk i en helt vanlig familie sin hverdag på en mesterlig måte. En helt vanlig familie med en kor som har en alvorlig sykdom, men som ikke lar den stoppe henne eller familien fra å leve et helt vanlig familieliv. (Selv om kommunen gjør det de kan for å stikke kjepper i jula for det)

I går skrev hun om hvor godt det var når mannen i huset kom hjem fra en helgetur i går.  Hvordan hun kjente at skuldrene kunne senke seg og kroppen slappe av fordi hennes mann, hennes trygghet i hverdagen var der hos henne igjen.
Hun unnet han turen av hele sitt hjerte, men det er godt å være samlet igjen.
Jeg er og mer avhengig av Gamle Gubben Grå enn jeg noen ganger liker å innrømme
Ikke en gang for meg selv

I dag er det valgdag. Jeg skal ta på meg den røde kjolen og gå å stemme i løpet av dagen.
Senere i dag skal jeg følge valgsendinga på valgvake sammen med andre i Rødt.  Det blir spennende.
Blir det regjeringsskifte?
Kommer Rødt over sperregrensa?
Kommer Linn Elise inn på tinget, og blir jeg vara?
Hvem skal sitte på Buskerudbenken?
Kommer Mimir, Hanna, Marie, Bjørnar, Terje og alle de andre fra Rødt inn på tinget?

Jeg kjenner at jeg har sommerfugler i magen.
Det blir en spennende kveld.

 

 

 

Søndagstur

Gamle Gubben Grå skulle på jobb denne søndagen, så da ble det bare Charlie Chihuahua og jeg som labbet av gårde på tur.

Ikke noe spennende turområde  i spektakulær utsikt eller den helt store naturopplevelsene. Bare labbe av gårde i eget tempo blant eneboliger og gangstier.

Da jeg sjekket skrittelleren vel tilbake i bilen hadde jeg gått over 5 km. Det var litt overraskende, gledelig overraskende.

Det er så godt å ha kommet i gang med turgåing igjen.

 

Hengebrua

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har vært engasjert i saken rundt ei hengebru. Ja jeg var sågar villig til å bedrive aldri så lite sivil ulydighet for å tilegne meg kunnskap i denne saken.

Hengebrua som ingen eier har vært en gjenganger i kommunestyret det siste året, men i møtet på torsdag ble det forhåpentligvis satt et endelig punktum.
Hengebrua eller dens forgjengere har eksistert siden 1860 og har vært skolevei for ungene på den ene siden av elva til skolen som lå på den andre siden av elva.
Nå er skolen nedlagt for en god del år siden. Flertallskammeratene på Ringerike (Arbeiderpartiet, Høyre, Krf og Venstre) har lagt ned nesten alle skolene de har klart å finne. Kanskje litt overdrevet, men de ha lagt ned halvparten av barneskolene, og er godt fornøyde med det.

Men nå skriver jeg meg helt bort.  Dette skulle jo ikke være et forsøk på å blåse liv i skoledebatten. Dette skulle handle om Borglund Hengebro.
For som jeg skrev lenger opp her er det ingen som eier brua.
De som bygde den første brua for over 160 år siden bygde bare brua. Det var ikke noe kommunestyredebatt og ingen protokoller som kunne dokumentere vedtaket om å bygge brua, eller hvordan man tenkte seg at vedlikeholdet skulle foregå 160 år senere. Litt dumt og lite forutseende av dem. Antagelig var de mer opptatt av å løse et problem enn å tenke på hvor komplisert dette kom til å bli i ettertid.

For selv om skolen for lengst er borte, synes folk at det er kjekt å benytte hengebrua.  Den binder sammen de to delene av bygda som er på hver sin side av elva Sogna, er en snarvei på mange kilometer til riksveien og bussen, og blir brukt av flere turgåere.
Men siden ingen eier brua er det heller ingen som står ansvarlig for vedlikeholdet, og det er det som er sakens kjerne.
Kommunen fraskriver seg et hvert ansvar for å vedlikeholde brua, men mente de hadde rett til å stenge den.
Bygdefolket mente det var kommunal bro og at kommunen da måtte ha ansvaret for vedlikehold av brua.  Og hvis kommunen ikke eide brua, hvordan kunne de da stenge den?

Vel, etter flere debatter og mye engasjement har kommunen nå sagt at de skal bruke fem millioner på å vedlikeholde brua – men de presiserer fremdeles at de ikke eier brua.
Bygdefolket har sagt seg villige til å stå for enklere kontinuerlig vedlikehold og snøbrøyting. Men de eier heller ikke brua.  De kommer til å gi beskjed til kommunen hvis de oppdager sprekker og skader på brua.

Den siste setningen. Den om at bygdefolket vil gi beskjed til kommunen hvis de ser skader står i et dokument bygdefolket har utformet i sin velforening eller arbeidslag eller hva de ønsker å kalle seg, og er ikke noe kommunen har sagt at de er enige i.
Likevel mente Varaordføreren at det var for drøyt at bygdefolket hadde en slik formulering i sitt eget interne notat, og ville ha med seg flertallet i kommunestyret på å stryke den setningen i bygdefolkets notat.  Det er jo selvsagt ikke noe kommunestyret kan vedta å stryke, så det ble ikke noe vedtak på det.
Etter at selveste kommunalsjefen hadde forklart at det ikke var mulig å endre et dokument vi ikke var en part og at det enkleste for å blidgjøre Varaordføreren var å vedta en setning om at kommunen ikke har noe eieransvar for brua. (Men tar å betaler det som skal til for å fikse den denne gangen.)

Endelig kunne freden senke seg over Vemebygda, hengebrua kommer til å bli vedlikeholdt.
Hvor lenge freden varer er mer usikkert, for det er ei hengebru til litt lenger ned i Vemebygda, og den har og kommunen vært ute og stengt mot bygdefolkets interesser. Heller ikke denne hengebrua tror jeg det er noen som eier……

 

Hei Vigdis, stolt av deg selv?

Hei, Vigdis.
Ja jeg vet etternavnet ditt og. Det fremkommer av mailadressen din, men jeg skal være snill og ikke skrive det her. Jeg tenker vi holder oss til fornavn.
Jeg har og googlet litt på navnet ditt og konkludert med av at av de profilene på Fb med navnet ditt (for- og etternavn) så er du sikkert den som har oppgitt at du har utdanning fra “Livets harde skole”.  Det er det utdanningsløpet dere pleier å ha fulgt alle dere som har utdannet dere til Nettroll.

Misforstå meg rett. Livet har vært tøft for mange, og jeg aner ikke hva du har møtt på livsveien.  Mulig livet ikke har fart lett med deg, og da ha du min største medfølelse. Men det gir deg ingen rett til å være tøff i trynet i kommentarfeltene på nett.

Litt over klokka 9 i går morges, 09.04 en lørdags formiddag for å være nøyaktig, syntes du det var på plass å skrive denne kommentaren i kommentarfeltet på innlegget mitt Middag i Drømmehuset som jeg skrev på onsdag.

Æsj, den så utrolig ekkel og vond ut.
Hilsen Vigdis

Jeg studerer bildet av suppa en gang til. Den så kanskje ikke så veldig appetittlig ut. Jeg kan gi deg rett i det. Men hva var liksom vitsen med din kommentar?

Og med det samme jeg har din oppmerksomhet, her er et spørsmål som går til hele klassen din der på “Livets harde skole” Hvorfor kommer disse sure oppgulpene av uhøflige kommentarer i  9 av 10 tilfeller på “gamle” kommentarer hvor ingen lenger følger debatten? Er dere redd for at motargumentene blir for mange hvis folk ser hva dere skriver?

Jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som driver voksne folk til å skrive slike kommentarer i kommentarfelt, jeg håper du er modig nok til å svare.