Nå er det påske!

Palmehelga er her, Påskehøna har kommet ned fra loftet og utflytta voksne unger begynner å melde sin ankomst. Den neste uka er satt av til å ha gode dager sammen med familien. Til kos og rekreasjon. Etter over 30 år med turnusarbeid føles det fremdeles helt fantastisk å ha fri hele påsken. Ikke være nødt til å klemme alt påske-program inn på noen få fridager.

Jeg har ikke tenkt å bry meg nevneverdig om politiske katastrofer som at Ringeriksbanen ikke kommer. Det er det mange nok andre som bruker tid på. Den eneste politisk relaterte jeg har tenkt å bry hodet mitt med er Skallebank. Ei bok som dukket opp her for en uke eller to siden.
Hvis du leser bak på så ser du at hodet til en ordfører plutselig dukker opp blant sauehodene på en smalahove-festival.
Et plott for en krim som vekte min interesse.
Så den blir årets påskekrim for meg.

I tillegg har jeg planlagt å lese boka til Ole Johan. Hevnens forbannelse.

Late dager med mye kos ligger foran meg. Jeg skal nyte hver dag. Lade batteriene og kose meg masse sammen med familien.

En regnefeil og andre unøyaktigheter

Det var en pinlig seanse. Oppe på talerstolen sto ikke mindre enn to kommunalsjefer og forsøkte å forklare eller mest bortforklare hvorfor et ombyggingsprosjekt av en av våre sykehjem blir langt dyrere enn antatt og trengte enda en tilleggsbevilgning på 16 millioner. En økning på 50% fra forrige anslag og godt over dobbelt så dyrt som da vi hørte om prosjektet første gang.

I tillegg til at det hadde kommet til nye ting som måtte fikses, at prisstigningen hadde vært høyere enn antatt, dere vet krig I Europa, pandemi, de vanlige unnskyldningene hadde det også vært noe kommunalsjefen betegnet som en liten regnefeil. 

Det dummeste i hele saken, for oss politikere, var at prosjektet var kommet så langt at vi ikke hadde noe annet valg enn å bevilge de millionene. Sykehjemsplasser var holdt ledig og arbeidet igangsatt.

At kommunale byggeprosjekter blir dyrere enn budsjettert er mer regelen enn unntaket har jeg følelsen av, men det er ikke så ofte det nærmer seg en kostnadssprekk på nesten 150%. I det minste ikke på noe som i utgangspunktet burde være en relativt enkel greie. Gjøre noe med ventilasjon og velferdsteknologi i et bygg fra 2003.

Etter at kommunalsjefene hadde stått der og fremført sine bortforklaringer var det Rådmannen, eller kommunedirektørens tur til å stå og beklage og forklare hvor dumt dette var. For strengt tatt har vi ikke råd til denne ombyggingen nå. Men, som vi alt har forstått, prosjektet har kommet så langt at det ikke er noen vei tilbake. Det vil bli langt dyrere å utsette oppgraderingen og la sykehjemsrommene stå ribbet og tomme til økonomien er bedre.

Etter at administrasjonen hadde fremført sine beklagelse var det politikernes tur til å fyre løs. Ingen av oss sparte i grunn på kruttet. Enten vi var fra posisjon eller opposisjon var vi enige om at vi måtte ha mer korrekte kostnadsestimat når vi skulle ta våre beslutninger.  Ingen foreslo å stoppe prosjektet. Det ville jo bare gå ut over brukerne, og ut over de som måtte vente enda lenger på en sykehjemsplass.

Da jeg entret talerstolen som nummer 4 eller 5 i rekken av politikere var mye alt sagt. Jeg snakket litt om at det i saksfremlegget sto at de første beregningene baserte seg på en såkalt P50 kalkyle. Hva det innebærer visste jeg ikke da jeg leste saksfremlegget, men jeg gogglet litt og fant ut at det betyr at kalkylen har en usikkerhet på 50% for overskridelser. Altså at det er fifty fifty sjangs for at prosjektet vil holde seg innenfor budsjettrammen eller overskride den.

Det finnes og kalkyler med større sikkerhet. Såkalte P85 kalkyler hvor man baker inn litt mer opplysninger og legger inn litt til uforutsette ting. Da kan man oppnå 85 % sikkerhet for at prosjektet vil holde seg innenfor rammen i kalkylen. Jeg oppfordret administrasjonen til i fremtidige prosjekter å ha kalkyler med litt mer sannsynlighet. For eksempel P85 kalkyler.

Jeg stilte og spørsmål om et av punktene i det nye budsjettet til prosjektet. Det sto at man skulle bruke 3,5 millioner til intern og ekstern ledelse og administrasjon. Jeg forsto ikke at intern ledelse og administrasjon skulle ha en kostnad. De får jo allerede lønn fra kommunens lønnsbudsjett. Og hva var kostnadene til ekstern ledelse og administrasjon? Var det innleide tjenester fra konsulentbransjen?

Det siste jeg påpekte var at det sto i saksfremlegget:

Det er viktig for trivsel både for brukere og arbeidere at varmestyring fungerer bra. Videre gir rett temperatur friske og
opplagte brukere og arbeidere.

Dette er direkte sitat fra saksfremlegget. Klipp og lim. Jeg minnet salen, eller kanskje mest administrasjonen om at brukerne av et omsorgssenter, altså beboerne var der fordi de ikke er friske og opplagte, men fordi de trenger pleie og omsorg.

Kommunaldirektøren bad kommunalsjefen for teknisk komme opp igjen og forklare budsjettpunket om intern og ekstern ledelse og administrasjon. Jeg fikk en lang forklaring som også inneholdt mye jeg ikke hadde spurt om eller lurte på. Men jeg forsto at det er ekstern prosjektledelse. I utgangspunktet er vi i Rødt negative til utstrakt bruk av konsulenter. Vi mener vi burde ha kompetansen selv, men jeg holdt munn. Kanskje det i akkurat dette prosjektet er greit med ekstern kompetanse. Det tyder jo på at enten har vi ikke egen kompetanse ellers så har vi “glemt” å bruke den i dette prosjektet.

Hvis noen lurte så ble millionene bevilget, vi hadde ikke noe valg.

Hyldningsdikt

I innlegget Mediene følger med på Kjerringa… fortalte jeg hvordan mediene virkelig har kastet sitt blikk på denne kjerringa og bloggen hennes i det siste. Ja det er nesten så ei ellers så beskjeden kjerring nesten kan bli litt høy på pæra av all oppmerksomheten. Jeg ble ikke noe mindre høy på meg selv når jeg oppdaget at noen har laget ett Hyldningsdikt til ære for kjerringa.

Alle bloggerne drakk champagne, unntatt Kjerringtanker,

hun og Kokkejævelen skulle på båttur sammen og lette anker”

Er det ikke nydelig? Eller i det minste poetisk.

Det er ikke bare kjerringa som blir beæret med et hyldningsdikt. Det blir også Gamle Gubben Grå

Alle bloggerne skulle på kafe og drikke kaffe, unntatt allansverden og gamle gubben grå,

de satt i kjellerstua og tok seg noen glass pernod”

Jeg burde sikkert ikke skrevet dette. Noen kan føle seg krenket. Men jeg føler at den poetiske båtturen liksom virker mer utrygg enn å sitte i kjellerstua vår å drikke Pernod. Jeg mener, Kokkejævel og jeg alene i en båt langt ute på havet.  Er vi sikre på at begge to ville komme til land igjen?

Selv om jeg aner litt dramatikk i denne poesien velger jeg og tolke det som en hyldning, ikke et skjult ønske om å bli kvitt Kjerringa. Jeg vil derfor sende et hyldningsdikt til Allan som takk.

O store blogger der oppe i nord

som kommer med så mange bevingede ord.

Du ærer så mange med fin poesi

og håper å selge en støvsuger eller ti.

Vi liker din evige blåmandag sang

Og håper at du når toppen en gang.

 

Fake it til you make it…

Reklame | Losen Butikk A/S

Fake it til you make it. Er det ikke det man sier? Muligens noen vil hevde at det er det jeg holder på med akkurat nå,  her jeg sitter ute på terrassen med et krus rykende varm te og kjenner duften av frukthage. 

Duften av frukthage er reell nok. Teen jeg har i kruset heter Losens Frukthage-te, og jeg kjenner helt tydelig lukten av solbær, bringebær og rips. Eller mulig det er mest smak av rips. Er litt usikker på hvordan rips lukter.

Jeg kjenner sola varmer, det lukter og smaker frukthage. Når jeg bare lukker øynene så jeg ikke ser snøen er det lett å få vår-følelsen. Så dermed har jeg nok en gang bestemt at det er vår samme hva værgudene måtte mene om det, og hvor mange familiemedlemmer som deler bilder av skispor på snapp.

Jeg dro jo til Nevlunghavn for å finne våren i forrige uke. Og både kruset og teen ble med hjem etter et besøk i Losen Butikk A/S.  Så selv om Nevlunghavn kanskje ikke helt lå badet i vårsol den dagen vi var der så ble følelsen av vår med hjem.

Kruset passer egentlig perfekt til å ha ute på terrassen en slik litt kjølig vårdag. Det har lokk så det holder på varmen i teen. Det har og en tesil under lokket, så her kan jeg brygge te av te i løs vekt direkte i kruset.
Det kom i en fin eske, og hadde egentlig vært en flott gave til noen man ville snakke om fine ting med.
Vel, her får det heller være et krus jeg fyller med duften av frukthage og så kan jeg ta det med ut i kurvstoler på terrasse eller tram når jeg vil snakke engasjert om lokalpolitikk eller andre temaer som opptar meg med Gamle Gubben Grå. Finnes ikke noe finere enn det.

Gamle Gubben Grå trenger ikke noe krus med lokk.  Det ville bare være en unødig barriere mellom han og den svarte væsken han starter dagen med. Ikke er det te i kruset hans heller, men ravnsvart kaffe.

De hadde kaffe og på Losen Butikk A/S, og har selvsagt det samme utvalget I nettbutikken. Losens Skjærgårdskaffe ble med hjem.  Om Gamle Gubben Grå hører måkeskrik og kjenner lukten av tang og tare når han lukker øynene og nyter kaffen vites ikke, men jeg skjønner av smilet hans at kaffen er god.

Eller kanskje er det ikke kaffen men teksten på kruset som får Gamle Gubben Grå til å smile så fornøyd?
Kruset ble og med hjem fra Losen Butikk.

 

 

Selvdisiplin, har jeg det?

Har jeg selvdisiplin? Spørsmålet trenger seg på etter å ha lest innlegget til Monica.
Jeg tror det er litt situasjonsavhengig. Jo lengre jeg er unna en tidsfrist, jo lettere er det å utsette noe som må gjøres. Jeg er liksom typen som gjerne arbeidet til langt på natt med siste hånd på krav og argumentasjon natta før lokale lønnsforhandlinger eller andre forhandlinger.
Jeg tror at det har mer å gjøre med at jeg vet med meg selv at hodet mitt kommer til å arbeide med forberedelsene helt til vi sitter ved forhandlingsbordet. Hadde jeg gjort alt klart et par dager før, eller ei uke før hadde jeg garantert forandret det siste natta eller morgenen før forhandlingene likevel.

Da jeg skulle holde min første tale, for eksempel, juleballet på Radiografhøskolen. Jeg skrev den lenge før. Leste den høyt gang på gang for kjæresten, kanskje med små forandringer. Kunne den vel til slutt utenatt (sikkert kjæresten og). Så, rett før julebordet rev jeg den i fillebiter. Den var ikke bra nok. Og skrev en helt ny tale rett før ballet begynte.

Da jeg skulle tale ved bautaen i Nordre Park en 1. Mai for en del år siden arbeidet jeg godt og lenge med talen. Den ble og endret vesentlig siste natt, eller på morgenen 1. Mai. Husker jeg slet med printeren her på morgenkvisten, og måtte reise på jobb for å få printet ut talen. Så folk gå inn på LO-huset til 1. Mai frokost da jeg var på vei til sykehuset for å printe ut talen. Det var liksom meningen at jeg skulle møte opp på den frokosten. Vel, det var nesten en time til arrangementet i parken skulle begynne. Jeg hadde god tid!

Begge de talene fikk jeg mye ros for. Så jeg har liksom konkludert med at jeg leverer best under press. Så det er mer snakk om en arbeidsmåte enn at det skorter på selvdisiplin.

På andre områder. Som å ikke ta den koppen med kaffe-latte når jeg likevel er på senteret. Eller å spise kakedeig som står til kjøling i kjøleskapet i julestria. Null selvdisiplin.

Bruk nå ikke utsagnet ovenfor til å konkludere med at jeg har null selvdisiplin når det gjelder mat, og at det er derfor jeg er relativt stor.  For jeg har absolutt ingen problemer med å la være å spise ting hvis jeg bestemmer meg for det. Det kan stå boller med potetgull eller smågodt foran meg uten at jeg lar meg friste hvis jeg har bestemt meg for det.
Jeg er heller ikke den som propper innpå med store mengder mat. Porsjonene mine er ganske så små, og jeg skal være sulten før jeg går for påfyll.
Det med kaffe-latte og kakedeig er vel mer utskeielser jeg har valgt å unne meg.
Sier jeg til meg selv at det blir ikke noen latte i dag hvis du ikke møter noen å ta den sammen med, ja så blir det ikke latte. (Selv om jeg kanskje går en ekstra runde på senteret for å se om det ikke finnes en kaffetørst kjenning i en bortgjemt krok.)
Jeg var i mange år coca-coliker. Du så meg knapt uten at det var en halvliter cola i umiddelbar nærhet, (lett overdrevet.) Der er jeg blitt utrolig flink. Jeg har ikke sluttet helt å drikke cola, men jeg skal ha en god grunn for å unne meg den belønningen.

Det er jo og snakk om hva en skal ha selvdisiplin til. Å piske meg selv ut på joggetur? Bare glem det. Eller starte på et treningssenter. Utenkelig.
Men igjen. Er det egentlig selvdisiplin eller ønsket om å gjennomføre det skorter på?
Jeg tror mest det siste.

Tror jeg har selvdisiplin til å gjennomføre det jeg må, og det jeg virkelig vil. Jeg klarte å presse meg gjennom 7 uker på treningsleiren. Skulket ikke en eneste trening (og vi hadde tre treningsøkter om dagen.) Jeg var langt utenfor komfortsonen min mange ganger om dagen hver dag.
Likevel gjennomførte jeg. Det mener jeg skyldes selvdisiplin.

Det er vel og selvdisiplinen som fikk meg til å stå på og overse hvor sliten jeg var helt til jeg dundret i veggen med et smell. I egne øyne var det ikke noe alternativ til å bøye nakken og gå på.

Samtidig.
Det finnes ting jeg utsetter gang på gang.
Som jeg liksom alltid har en relativt dårlig unnskyldning for å ikke sette i gang med. Det kan være ting som tar litt tid, som å rydde kjellerboden eller ting som krever at jeg setter meg inn i ny teknikk på dataen.
Ofte når jeg endelig tar meg sammen og gjør slike ting ser jeg at det ikke tar så lang tid som jeg trodde, ikke er en så uoverkommelig oppgave som jeg trodde.

Det å utfordre meg på teknologi eller sette meg inn i ting jeg synes er litt komplisert fører jo til mestringsfølelse når jeg klarer det.
Der merker jeg at jeg etter at jeg har fått mer energi har en langt lavere terskel for å sette meg ned og gjøre slike ting.
Kanskje har selvdisiplin og noe med hvor mye energi en har?
Lettere å ta seg sammen når man har energi til å gjøre det. Altså ta seg sammen.
Gleder meg til jeg får nok energi til å gyve løs på den kjellerboden….

Jeg tror jeg har selvdisiplin til å gjennomføre det jeg bestemmer meg for. Det jeg virkelig vil. Det jeg mener er viktig å få gjort. Det at ting blir ugjort handler kanskje vel så mye om prioriteringer som selvdisiplin.
Kjellerboden løper ingen steder. Ikke rotet der heller. Møtet i kommunestyret er i morgen. Da er det viktigere å forberede det møtet, gå gjennom argumentasjonen en gang til enn å rydde den kjellerboden.

Er forresten selvdisiplin alltid av det gode?
Jeg mener, det å bøye nakken og gå på når hele kroppen roper stopp! Det er vel og selvdisiplin som gjør at du ikke lytter til alle signalene kroppen gir, men bare fortsetter fordi du forteller deg selv at det er det du må.
Selvdisiplin og pliktfølelse kan være en dårlig kombinasjon noen gager.

Jeg skal ha fokus på egen helse. Det er mitt mål for tiden. For meg henger det fysiske og det psykiske tett sammen. Å ta vare på egen helse betyr ikke bare å spise sunt og å bevege seg.
Det betyr å gjøre ting som gjør deg godt. Det er ikke bra hvis du propper deg med kakedeig og kaffe-latte.
Men det å nyte en kopp kaffe med verdens beste samvittighet en gang i blant.

Å ha fokus på egen helse betyr for meg og roe ned. Ikke føle at det hele tiden er noe jeg må gjøre eller burde ha gjort. Å sitte her og starte dagen i mitt eget tempo med tekopp og tastatur.
Om tre timer er jeg på vei til rådhuset og månedens kommunestyremøte, men akkurat nå sitter jeg her og blogger og drikker te. Ja jeg skal se over innleggene og argumentene mine til dagens møte en gang til etterpå. Men det stresser meg ikke. Jeg vet at det jeg har forberedt er bra nok. Jeg er forberedt. Skulle jeg ikke rekke en siste gjennomgang så er det greit.

 

 

 

 

Bokbad

I kveld var det bokbad på biblioteket med to lokale krimforfattere.  Det er slikt Gamle Gubben Grå og jeg liker å  høre på, så selvsagt møtte vi opp.

De to forfatterne var Inger Johanne Øen og Ole Johan Andersen.

Inger Johanne Øen debuterte i januar med boka Det du eier evig. Det er krim hvor handlingen er lagt til Åsa, bygda jeg og Inger Johanne vokste opp i. Drivende god krim. Jeg, som ofte bruker både en og to måneder på ei bok leste den i løpet av ei uke.

Ole Johan Andersen har kommet med flere bøker- 7 eller 8 tror jeg. Han skriver rusrelatert krim, Hans  nyeste bok Hevnens forbannelse kom i høst. Det ligger et signert eksemplar og venter på meg i stabelen med uleste bøker.  Jo mer jeg hører om boka, jo mer lyst har jeg til å lese den. Jeg har lest de fleste av bøkene til Ole Johan og vet at de er gode. Denne er jeg veldig nysgjerrig på ut fra hva jeg hørte i kveld, og ut fra hva Ole Johan har fortalt meg om boka tidligere. Ole Johan,  jeg lover boken din skal bli min påskekrim denne påsken.

Jeg kjenner Ole Johan fra politikken. Han har spurt meg flere ganger om jeg har lest den siste boka hans, og hver gang jeg hører om boka eller bare ser coveret tenker jeg at den må jeg få rota meg til å få lest. Nå har jeg bestemt meg. Den skal bli årets påskekrim for meg.

Gamle Gubben Grå har selvsagt lest begge bøkene. Han sluker som regel ei bok i løpet av et par dager (netter) og leser all krim han kommer over.  Han likte begge bøkene godt.

 

Det er interessant med slike bokbad. Man blir litt kjent med forfatterne og hvordan de arbeider med bøkene sine og hva som danner bakteppet for hvordan historiene ble til.
De to forfatterne hadde relativt ulik måte å finne inspirasjon til historiene sine. Samtidig var det mye som var likt i tankegang og prosess.

Fin kveld. Koselig når Gamle Gubben Grå og jeg gjør slike ting sammen. Da har vi og felles opplevelser å snakke om etterpå. Er det en interesse vi har felles er det litteratur.

Vi kom og til at vi må bli flinkere til å bruke biblioteket. Det er noe eget med å gå blant hyllene på et bibliotek. Finne en bok eller fem og ta med hjem for en lesestund, eller bare gå rundt å bla litt i bøker, sette seg ned og kose seg med en bok, et magasin eller en avis.

 

 

 

Fattigdommen i Norge har endret farge

Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna har vært ute og slengt med leppa igjen. Jeg er usikker på om hun gang på gang kommer med disse formuleringene for å provosere og dermed få oppmerksomhet rundt det hun egentlig forsøker å formidle, eller om hun rett og slett snakker litt for ofte før hun tenker etter hvordan hun bør ordlegge seg. Trodde det var mye hjelp å få til kommunikasjon i regjeringsapparatet. Kanskje en ide’ for Jonas å tipse Brenna om å bruke de?

– Fattigdom i Norge har i stort egentlig endret farge. 

Det er det Brenna blir sitert på, og som får folk til å reagere.

69 prosent av innvandrerbefolkningen er i jobb, mot 80 prosent i den øvrige befolkningen.
Blant annet er det slik at seks av ti barn i familier med lavinntekt, vokser opp i en innvandrerfamilie.
Samtidig er det nå flere mottakere av sosialhjelp blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, viser ferske tall.

Dette er fakta fra SSB som man ikke behøver å diskutere.

Når Brenna nå om kort tid skal legge frem en ny politikk på integreringsfeltet så er det jo hvordan hun skal løse disse utfordringene jeg er interessert i å høre om. Hvordan skal vi få til en bedre integrering slik at vi får flere ut i arbeid og blir løftet ut av fattigdom? Det er utfordringen jeg vil ministeren skal komme med løsningen på i sin politikk. Det er jo der fokuset må ligge.

Da er det dumt at Brenna starter dette arbeidet med å bygge opp under fordommer om at de som er fattige har seg selv å skylde. De er late og gidder ikke jobbe. I tillegg hører de ikke til her. De har bare kommet for å utnytte godene her i landet. Tonje Brenna høres nesten ut som Sylvi Listhaug på repeat.

Det er farlig hvis vi legger oss til en slik “de” og “oss” tenkning. Jeg vil anta a fattigdom føles like tyngende uansett hvilken farge du har på huden.
4 av 10 barn i familier med lavinntekt har i følge statistikken ikke innvandrerbakgrunnen. Det er omtrent halvparten.  Kanskje litt feil å bruke hudfarge som en bortforklaring på et problem som er mye mer komplekst?

Jeg forventer mer av mennesker som påtar seg rollen som statsråd enn at den videreformidler gamle fordommer.
Fortell oss hvordan vi skal få til en bedre integrering. Fortell oss hvordan vi skal få flere med innvandrerbakgrunn i arbeid og ut av fattigdom. Det er å vise politisk handling, ikke å skyve gamle fordommer foran seg som en dårlig unnskyldning på hvorfor du selv ikke klarer jobben din.

Fattigdomskrisa i Norge trenger en endret fordelingspolitikk. Vi trenger et samfunn med mindre forskjeller. Dette landet har både mat og penger nok. Ingen behøver å være fattige. Ingen behøver å gå sultne til sengs. Ingen trenger å stå i matkø hvis vi får til et samfunn hvor alle yter etter evne og mottar etter behov.

Jeg er spent på den nye integreringspolitikken Brenna varsler. Jeg er spent å å studere de gode løsningene. Det virker litt dumt at den første “lekkasjen” var en formuleringer om at fattigdommen har skiftet farge.
Det er ikke fargen på fattigdommen jeg ønsker å bli opplyst om . Den er grå og trist. Jeg vil høre om hvordan vi skal hviske den vekk.

 

Mediene følger med på Kjerringa…

I forrige uke dro Gamle Gubben Grå og jeg for å finne våren i Nevlunghavn. Det at så stor-fint besøk som denne toppbloggeren besøkte området gikk ikke upåaktet hen hos lokalbefolkningen.  Det er vel slik at blondegardinene skyves litt til side og folka som bor i de hvite sørlands-husene får med seg at fremmede mennesker har funnet veien til tettstedet innerst i blindveien en tåkete marsdag.  Men litt overraskende at de dro kjensel på denne kjerringa i tåka.

Muligens er det slik at Nevlunghavnlosen får med seg det meste som skjer i området. Ja, jeg tror kanskje han kan ha en liten finger med i mye av det som skjer der også.
For se bare hva han skriver om at Kjerringa har blitt observert i området.

Når en ellers så midtuke-fredelig bygd som Brunlanes, plutselig blir invadert av en toppblogger.

Jeg liker at han betegner meg som toppblogger men vil på det sterkeste påpeke at det overhode ikke var snakk om noen invasjon. 

I går ble jeg kåret til Månedens blogger og oppdager altså omtrent samtidig at en nettside nede på Vestfoldkanten har fått med seg mitt besøk i området. Det går den riktige veien for kjerringa.

Er det flere bortgjemte perler som ønsker at denne kjerringa skal komme på besøk og kaste glans over området er det bare å ta kontakt.

 

Syden lokker….

I dag våknet vi til en 7-8 cm nysnø. På ny er det snø på grantrærne rundt Drømmehuset og de små områdene vi hadde med bar mark er på ny dekket med snø.  Prøver i størst mulig grad å se ut av vinduet. Prøver å fortrenge virkeligheten der ute. Fortrenge at piggskoene må på når jeg skal ut med hundene senere i dag. Konsentrere meg om blogging. Hva skriver bloggeren på plassen over meg på bloggtopplista om i dag on tro?

Det er bloggen Lilla sjel. Hun byr på reisebrev fra syden. Skildrer late dager med sol, varme og paraplydrinker.
Jeg kan ikke si annet enn at det frister litt å bare slenge seg på et fly og dra sørover. Altså skikkelig sør over. Litt lenger enn til Vestfold hvor vi var for en uke siden.

Sjekker yr.no før jeg sjekker restplasser. Det er påske om noen få dager. Regner med at prisene på sydenbillettene er relativt stive. Kontoen er liksom ikke overfylt.

Yr melder om sol, i det minste lettskyet. Sol fra klar himmel i løpet av en time. Temperaturer helt opp i 9 varmegrader i løpet av helgen. Jeg skroller meg gjennom de neste dagene. Ikke en eneste kuldegrad så langt jeg kan se. Den nedbøren som kommer til natta bør komme som regn.
Kanskje er det over nå.
Kanskje kan jeg håpe på at våren og varmen kommer også hit.
Kanskje kan jeg snart sette piggskoene i kottet i noen måneder.

Jeg senker skuldrene. Jeg skal holde ut litt til. Det er kommunestyremøte i morgen. Datteren kommer hjem på fredag. Det er slektas påskeskirenn på søndag. Mye å glede seg til.
Påske og snø hører liksom sammen på min kant av landet. Det er jo en grunn til at vi har denne tradisjonen med påskeskirenn.

Jeg skal holde ut. Når påsken er over er det april. Den andre vårmåneden. Da må det da bli vår også her.  Jeg velger å tro at snøfallet i natt var vinterens siste krampetrekninger. Så. la den krangle seg ferdig. Trasse litt og lage litt styr.
Jeg lar den ikke ødelegge humøret mitt mer.
Jeg har bestemt meg. Det er vår!

 

 

 

 

La oss bare gi han det.

Husker dere at jeg skrev at Tryvannstårnet skulle legges ut for salg? Nå har investoren Christian Ringnes sagt at han gjerne vil overta tårnet. Han har lyst til å gjøre det om til en 6 etasjes kafe’ og restaurant.
Jeg tror det kunne blitt kult. Jeg kunne godt tenke meg å dra dit for å ta en kopp kaffe-latte og nyte utsikten.
Eller hva med et lite selskap i toppetasjen. Bryllup eller noe slikt.  Kunne fort bli magisk.
Næringslivstopper kunne ta med kunder dit for en lunsj eller middag. Ja, jeg tror Christian Ringnes er inne på et konsept som virkelig kan være noe som kan bli bra. Virkelig bra.

Det jeg derimot ikke er enig med Ringnes i er at han mener at Oslo kommune skal gi han Tryvannstårnet gratis.
Akkurat hva han burde gi for tårnet er jeg usikker på. Det har vel en takst, og så må han komme med et bud. Så får vi se om det er andre interessenter som melder seg og hva de eventuelt er villige til å betale.

Ringnes er ferdig med 70-års feiringa for noen helger siden. Han fikk litt kritikk for fyrverkeri som noen kanskje husker, og har hatt med seg Nettavisen opp til Tryvann for å fortelle om planene sine for tårnet, men samtidig understreke hvor dyrt det vil bli å få til det han ønsker.

– Dette kommer til å koste over 100 millioner kroner, det er jeg ganske overbevist om, påpeker han.

Kapasiteten i tårnet er heller ikke så stor, så det er ikke all verden med penger å tjene på en restaurant der oppe, sier milliardæren.

At det nok vil koste en god del millioner å få til det han ønsker kan jeg gå med på, men at det ikke på sikt vil være penger å tjene på et slikt konsept…  Det stiller jeg meg tvilende til. Ikke minst tror jeg ikke en fyr som Ringnes ville bruke penger på en slik investering hvis han ikke regnet med å tjene penger på det. Fyren er jo ikke dum heller.

Nettopp det at Christian Ringnes er en klok mann og en smart investor blir forsterket ved dette stuntet med at han mener Oslo kommune bør gi han tårnet.  Finnes det smartere måte å prute på? Når han nå kommer til å betale noen kroner for tårnet så blir jo alt over null en bonus for kommunen ikke sant? Han fremstår som snill selv om han bare betaler en symbolsk sum.

Hvorfor Christian Ringnes skulle investere 100 millioner i noe han selv karakteriserer som et taps prosjekt?
Selvsagt har han svar på det spørsmålet og. Han har nemlig en egen forkjærlighet for stedet.

– Jeg var veldig mye her oppe da jeg vokste opp, for å stå på ski ned Tryvannskleiva. Da vi kom opp til Tryvannstårnet kunne vi endelig spenne på oss skia, mimrer han.

Jeg nekter å tro at han ønsker seg Tryvannstårnet kun av sentimentale grunner og miner om barndommens skiturer.