Har inntatt horisontalt på sofaen for en liten strekk. Ryggen virker takknemlig for det. I dag har jeg vært flink og fått tatt igjen en god del av husarbeidet som jeg har hoppet elegant over tidligere i uka. Gulv er vasket, det er ryddet og ordnet. Singel er rakt fri for bøss etter vedlasset vi fikk i høst, terrassen er feid, juletrevelysningen har endelig kommet seg inn. (Siste rest av is over ledningen har endelig tint). Jeg har rensket opp i tre blomsterbed, lagd griljermel og gått tur med hundene. Ja og en god del andre små-ting. Fornøyd har jeg altså inntatt horisontale og lar ryggen få en fortjent hvil.
Snart skal jeg reise meg og shine litt på fasaden. Så skal Gamle Gubben Grå og jeg ta en tur til byen og drikke kaffe-latte. Det er jo lørdag.
Når vi kommer hjem er det min tur til å lage middag. En pizza med crème fraiche og sneket storfekjøtt. Det tror jeg blir bra. Skal forsøke å huske å ta noen bilder og lage et blogginnlegg jeg kan ha på lager til neste gang jeg kommer på plassen under en av disse evinnelige uke-meny bloggene.
Når jeg ligger her og ser over dette blogginnlegget vet dere hva jeg kommer til å tenke på da? Jo at det jeg garantert kommer til å få kommentarer på er føttene mine. Bare føtter til kjerring 50+ er garantert ikke slik man bør dele på blogg.
Vet dere hvilke akrobatiske øvelser jeg måtte gjøre for å få tatt dette bildet? Ryggen ble ikke bedre av det, men latteren runget i Drømmehuset. Spesielt når Gamle Gubben Grå kom inn i stua og observerte kjerringas foto-seanse av egne føtter. Man får ikke mer moro enn man lager selv.
Noen ganger har jeg lyst til å holde rundt voksne mennesker og si Du er bra nok! Spesielt får jeg lyst til det når jeg møter på mennesker som er så utrygge på seg selv at de nærmest ber om unnskyldning for at de finnes.
Alle mennesker har den samme rett til å oppta sin del, sin plass her. Ikke stå der som en plassegutt med lua i hånda og be om lov til å være til sa Høvdingen til oss da vi vokste opp. Det tror jeg var god barnelærdom.
Ikke det at man skal tro at man er bedre enn andre. Det er ikke det jeg mener. jeg har ikke mye til overs for de som går med nesa i været og tror de eier verden heller. De føler jeg kanskje ikke den samme omsorgen for å ivareta. De klarer stort sett å ivareta seg selv.
Når det er sagt tror jeg det skjuler seg mye usikkerhet bak fasaden til de som går med nesa i været og later som om de er viktigere og bedre enn andre. Usikkerhet og redsel for at noen skal finne ut at de ikke er så perfekte som det de ønsker å fremstå som. Du vet når selv den minste ripe i lakken regnes som total-havari er veien til nederlag kort. Det hender jeg får lyst til å gi slike mennesker en klem og, å si at det er ikke så farlig om ikke fasaden er perfekt. Det perfekte menneske finnes ikke – og det er jeg glad for.
Jeg er glad jeg opp gjennom årene har opparbeidet trygghet nok til å være meg selv. Den tryggheten har jeg ikke alltid hatt, men du så godt når jeg endelig fant den! Jeg er langt fra perfekt, langt fra feilfri, men jeg er mer enn god nok til mitt bruk. Jeg trenger ikke å streve etter å være noen andre enn den jeg er.
Noen mennesker sitter og analyserer alt de har sagt i etterkant. Var det bra nok? Var noen uenig? Kunne noe misforstås? Det kommer lange forklaringer, unnskyldninger eller andre, nervøse talestrømmer ved neste anledning, gjerne om en uke eller måned, om setninger, tonefall, blikk og ansiktsuttrykk som jeg for lengst har glemt og ofte ikke skjenket en tanke.
Noen mennesker analyserer også alt alle andre sier på samme måte. Og jo mer de tenker på det jo mer sikker blir de på at ordbruken, ansiktsuttrykket eller tonefallet var slik de kan ta det opp i verste mening. Så ved neste anledning tar de det opp med og utbroderer et hendelsesforløp en annen stakkar overhode ikke kjenner seg igjen i. Det vone er at før den det gjelder får høre hva galt en har gjort eller har sagt så er det mange andre som har fått den utbroderte versjonen. En versjon som ofte blir verre og verre for hver gang den blir fortalt. Plutselig er en litt dårlig formulert setning eller en ren misforståelse blitt til noe som nærmest kan minne om en konflikt.
Jeg har mennesker i min omgangskrets som kan holde i gang samtaler om slike oppkonstruerte konflikter i årevis. Dessverre overdriver jeg ikke.
Jeg føler veldig med slike mennesker. De må ha det vanskelig. Som regel bunner slike saker i lav selvtillit og lite selvfølelse. Men etter å ha vært den som lytter til disse utgreiingene i årevis har jeg nå begynt å holde avstand til slike mennesker. Ikke fordi jeg ikke føler med de, eller har omsorg for de, men fordi jeg ikke har energi og overskudd til å bruke tid på slike meningsløse innbilte konflikter og analyser av de.
Du er bra nok som du er. Du har rett på like stor plass her på jorden som alle andre. Det er ikke nødvendig å bruke nattetimer og ledige stunder til å analysere alle blikk, ansiktsuttrykk og ord som blir sagt i din nærhet. Det er ikke sikkert alle andre er så opptatt av deg som det du selv er.
Geriatriks forventer at jeg skal sitte her og tenke kloke tanker om økonomien til Lillehammer ishockeyklubb. Jeg er litt usikker på hvor interessant det temaet er for de som leser bloggen min, men noen kjappe refleksjoner kan jeg jo komme med.
De har tenkt å øke inntektene og kutte kostnadene ser jeg av budsjett og regnskap. Det er alltid smart når man sliter økonomisk. Sånn er det med kommuneøkonomi og sykehusøkonomi og. Budsjett jeg har mer erfaring med enn ishockeyklubber sitt. Når det gjelder kommuneøkonomi er inntektene som regel overføringer fra staten pluss skatt og gebyrer fra innbyggerne. Staten, AS Norge, går så det griner for tiden. Vi tjener godt på at det er krig i Europa. For å få en trygg og god kommuneøkonomi i langt flere kommuner enn Ringerike bør regjeringen øke tilskuddene til kommunene. Det er langt mer fornuftig for kommunene å øke inntektene på den måten enn å øke gebyrene innbyggerne må betale for tjenester. Skattebyrden til innbyggerne har ikke kommunen så mye innvirkning på, bortsett fra eventuell eiendomsskatt. Det har vi for lengst innført i Ringerike. Så det største potensiale på økte inntekter i kommune økonomien er å håpe på større overføringer fra en rik stat. Men dette skulle ikke handle om kommuneøkonomi. Det skulle handle om økonomien i en ishoxkey-klubb.
I Lillehammer ishockyklubb skal lønnskostnadene ned med 800.000. Jeg lurer straks på hvem er hen som må gå? 800.000. Det er et årsverk med sosiale kostnader. I kommuneøkonomien er det også noen som må gå når det skal kuttes. Det blir som regel ikke noen som får sparken, men mer at man ikke erstatter de som av forskjellige grunner slutter. For eksempel hvis en helsefagarbeider, barnehageassistent eller renholdsoperatør slutter, ja da kan det fort føre til at de som er igjen bare må løpe litt fortere, eller jobbe litt smartere so det heter nå. Er det dermed en direktør, toppleder eller administrativ konsulent som slutter må den straks erstattes. Gjerne med en litt høyere lønn enn det den forrige hadde for å kunne rekruttere den beste. I Ringerike har vi nå to ordførere og to rådmenn, jeg mener kommunedirektører. Når vi nå må drifte rimeligere er jeg relativt sikker på at det ikke er disse stillingene det blir kutt i.
Men tilbake til ishockeyen. Lillehammer skal kutte det de kaller fremmede tjenester med 190.000 kroner. Jeg aner ikke hva slags tjenester som ligger i det. Mine første assosiasjoner går mot Russland, Kina og hemmelige tjenester. Jeg håper assosiasjonene mine er feil.
Hvis man for eksempel går til Russland, eller forgjengeren Sovjetunionen så var det sovjetiske landslaget det mest dominerende landslaget i ishockeyens historie, og vant nesten alle VM- og OL-turneringer i perioden mellom 1954 og 1991. I alt vant Sovjetunionen sju OL-gull og 22 VM-gull. Grunnen til Sovjetunionens dominans var at de sovjetiske ishockeyspillerne var «statsamatører», altså idrettsutøvere som formelt sett var amatør, men som ble forsørget av staten og dermed for alle praktiske formål var profesjonelle. Spillerne hadde andre titulære yrker; for eksempel var spillerne i HK Dinamo Moskva offiserer i etterretningstjenesten KGB, mens HK CSKA Moskva-spillere ble offiserer i den sovjetiske hæren. Dermed bevarte spillerne deres amatørstatus så de var spilleberettigede for OL og VM, og spillerne ville ha en karriere etter at deres spillekarrierer var avsluttet.
Det var helt klart en digresjon. På kommunebudsjettet har vi ingen post som heter fremmede tjenester, heldigvis. Selv om jeg for tiden er mer opptatt av hva som ikke står i sakspapirene så tror jeg ikke det skjuler seg noen fremmede tjenester der. Konsulentkostnader derimot er det nok av. Akkurat hvor mye som brukes til konsulenter er det litt vanskelig å få svar på, men det er nok langt, langt mer enn de 190.000 Lillehammer Ishockeyklubb bruker. Skal kostnadene ned på Ringerike er det et lurt sted for kommunen å begynne kutte.
Jeg aner ikke om det budsjettet Geriatriks referer til er blitt revidert de siste dagene. Geriatriks publiserte innlegget en liten halvtime etter at sentralbanksjefen kunngjorde at det ikke ble noen rentenedgang i mars som forventet. Lillehammer har nemlig budsjettert med reduserte rentekostnader på 170.000 kroner. Det virker litt optimistisk i mine øyne, selv om jeg ikke aner noe om gjeldsbyrden til ishockeyklubben.
Ringerike kommune har alt for mye gjeld. Vi bruker rundt 10% av driftsinntektene ti å betale renter og avdrag på gjeld. Jeg skulle gjerne ha den andelen lavere. Brukt de pengene til bedre tjenester til innbyggerne som flere lærere og helsefagarbeidere, eller døgnbemanning i Krokenveien 17. Vi bør i høyeste grad tenke oss godt om før vi tar opp mer lån.
De er i det minste optimistiske på Lillehammer. Det skal de ha. Fra å drifte med 3.5 millioner i underskudd i 2024 regner de med å drifte med omtrent samme sum i overskudd i 2025 uten at jeg ser av tallene som er referert at de tar de helt store, strukturelle grepene. Optimisme er alltid bra, men akkurat når det kommer til budsjett er det ofte smart med mer realisme enn optimisme. Sånn sett synes jeg kommunalsjef og kommunedirektør var gode i denne ukens kommunestyremøte. Om alle kommunestyrets representanter har like mye realisme og ikke overdreven optimisme i det videre arbeidet er jeg faktisk spent på.
I to år har regjeringen gått og messet om at snart, snart skal vi vanlige folk få bedre råd. Renta skal ned og boliglånene skal på ny bli å leve med, og ikke noe som holder Kari og Ola Normann våkne om natta.
Vi holdt ut i hele 2023 med tro på at alt skulle bli bedre bare det ble 2024. Det var jo det de sa, Støre, Vedum og Wolden Backe. Ingen rentenedgang kom i 2024. Men i mars, i mars 2025 da skulle det helt sikkert bli en rentenedgang. Garantert. Banna bein.
I dag fikk vi greie på at det ikke ble noen rentenedgang denne gangen heller. Men til høsten, eller neste år, eller en eller annen gang da, da kommer nok rentenedgangen. Kanskje.
Er det noen av dere som kjenner Æsop sin fabel om gutten som ropte ulv, ulv? Folk sluttet å tro på han, og jeg har helt mistet tillitten både til sentralbanksjefen, finansministeren og alle de andre sjefsøkonomene med millionlønn.
Begrunnelsen skjønner jeg heller ikke. Jeg er ikke økonom. Men man kan ikke sette ned renta og gjøre den økonomiske situasjonen for folk flest lettere fordi prisstigningen har vært for høy. Det er en logisk brist der for meg. Fordi mat, klær og alt annet har blitt dyrere så må huslånet og fortsette å være svindyrt. I tillegg hevder de samme folka at joda, dette vil føre til at vanlige folk får bedre råd.
Når utgiftene bare øker får ikke folk bedre råd. Lønnsoppgjøret er så vidt i gang. Kan man forvente et solid lønnshopp? I fjor var første år med økt kjøpekraft på lenge. Vil det bli det i år og? Eller må vi vise moderasjon? Dere vet; Krig i Europa, usikker verdensbilde, gal president i USA, og så må vi lokke skatteflyktningene fra Sveits hjem. Så å øke skatten til de som har mest er utenkelig.
Her går den enn dagen etter den andre, og jeg glemmer helt å ta bilde av maten vår for å lage mat-innlegg å ha på lur når disse evinnelige ukemeny-bloggene ligger over min på topplista. Jeg får nesten lyst til å sukke og stønne, surkle og syte nesten slik Allan gjør på en god blåmandag.
Det er jo bare min egen feil. Jeg har ingen andre å skylde på eller klage over. I går, for eksempel, jeg så at jeg lå på plassen under en slik ukemeny tidlig på ettermiddagen. Ting kan planlegges. Det var Gamle Gubben Grå som lagde middag. Fiskeform med tomater, kapers og ovnsstekte poteter. Det luktet godt av rosmarin i hele huset. Siste rest av håndplukket rosmarin Svigermor har hatt med hjem fra Spania for noen år siden.
Jeg ville ikke forstyrre Gamle Gubben Grå under arbeidet på kjøkkenet, men hadde store planer om å ta bilde av maten når den kom på tallerkenen. Skikkelig lekkert så det ut der jeg øste fisk i tomatsaus over de ovnsstekte potetene. Og det luktet utrolig godt. Så godt at intensjonen om fotografering helt ble glemt til både tallerkenen og formene med mat var tomme.
Slik blir det ikke noen topplassering på bloggtoppen for kjerringa. Jeg raser jo nedover både på plasseringer og antall sidevisninger. Nei, her må det skjerpings til. Denne kjerringa skal opp og fram. Nå må jeg øke fokuset på bloggen og levere litt bedre innlegg enn det jeg har gjort i det siste.
Plutselig var dagen blitt kveld, og jeg sitter her med tekopp og tastatur. Det har vært deilig vårvær. Jeg har gått turer med hundene og kost meg med å kjenne sola varme. Ikke tok jeg bilder da jeg gikk tur, og ikke tok jeg bilder da jeg lagde middag. Ikke akkurat den perfekte blogger for tiden.
Hva er egentlig en perfekt blogger for tiden? Eller et perfekt menneske? Har jeg egentlig behov for å være perfekt?
Jeg rister på hodet for meg selv. Er det noe jeg ikke har behov for så er det å bli oppfattet som perfekt. Spesiell, muligens, det kan jeg like å bli sett på som. Men ikke perfekt. Perfeksjonisme er kjedelig. Jeg har mer behov for å være en original. Noe unikt og spesielt. Noe som nødvendigvis ikke er som alle andre. Er man som alle andre så er jo man en kopi. Jeg ønsker ikke å være en kopi. Jeg ønsker å være meg selv.
Selv om jeg skriver at jeg ønsker å være unik betyr ikke det at jeg ønsker å være bedre enn andre. Hvordan rangerer man hvem som er best i konkurransen om å være menneske? Det må da være et bra nok menneske. Uten at jeg helt vet hvordan man finner ut hva som er bra nok. Det kommer vel an på hva det mennesket ønsker å være bra nok til. Jeg ønsker å være skikkelig god på å være meg selv.
Jeg er nemlig relativt godt fornøyd med meg selv. Er det lov å si? At en er fornøyd med seg selv? Blir man ikke da oppfattet som selvtilfreds, og det er vel ikke sett på som en positiv egenskap?
Ei kjerring som henger opp brent julebakst i hagen til offentlig beskuelse kan ikke være helt som andre. Men det er da ikke sevtilfredshet som får meg til å henge ut julebaksten min til spott og spe. For meg er det vel mer et tegn på at jeg ikke tar meg selv så veldig høytidelig. At jeg er trygg nok på meg selv til også å vise frem mine feil og mangler.
For selvsagt har jeg feil og mangler. Jeg har på ingen måte behov for å forsøke å skjule det. Når man ser meg komme ruslende ser man raskt at denne kjerringa har noen skavanker eller feil og mangler om du vil. Skavankene er en del av meg. De er og med på å gjøre meg til det unike mennesket jeg er. Husk jeg forsøker ikke å være et perfekt menneske. Nok en gang, perfeksjonisme er kjedelig. Jeg vil heller være spesiell, unik, annerledes. Kort sagt meg selv.
Studerer skjerfet til Strikkekjerring. Undres litt på hvordan de spissene er strikket. Klikker meg inn på oppskriften, men for å finne ut det må jeg enten kjøpe oppskriften eller klikke meg inn på youtube. Så nysgjerrig er jeg ikke. Jeg kommer ikke til å starte på noe strikkeprosjekt, så fristende er ikke skjerfet.
I går ble det litt stilt fra meg etter et litt kjedelig morgen-innlegg om mat. Jeg skulle ønske at det kom av at jeg hadde fylt dagen med spennende aktiviteter, men sannheten var at jeg knapt var utenfor døra. Ikke hadde jeg de helt store prosjektene på gang her hjemme heller. Jeg var rett og slett litt lei. Eller kanskje ikke litt lei.
Akkurat som i dag ble jeg sittende i lange stunder og lete etter ordene mens fingrene beveger seg nølende over tastaturet. Jeg tror ikke jeg skal utdype så nøye hva som gjorde meg lei i går. Det hadde overhode ikke noe med blogg å gjøre, og selv om jeg gjerne sorterer tanker over tastaturet er ikke blogg dagbok. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at jeg har begrenset energi, det er derfor jeg er ufør og ikke i arbeid. For meg er det viktig å prioritere hva jeg bruker den energien jeg har på. For tiden er det noe som krever langt mer energi enn jeg hadde forutsett, og i grunn mer enn jeg ønsker å bruke.
Det som reddet dagen i går var en journalist i lokalavisa. Han sendte meg en melding som gjorde at jeg satt bøyd over tastaturet til over midnatt uten knapt å ha tid til å sjekke verken nettaviser eller blogg. Finnes det en smartere måte enn å få vekket engasjementet og energien hos denne kjerringa enn kommunal forvaltning? Jeg tror ikke det.
I dag er det møte i Rødt Ringerike. På torsdag er det kommunestyremøte. Dette blir en engasjerende uke. Da har ikke denne kjerringa så mye tid til å ligge under pelspleddet å være lei og kei.
Jeg har både laget og spist middag de siste ukene.Opp til flere ganger. Ganske mange oppskrifter har blitt prøvd ut. Det er rimelig vanlig her i Drømmehuset. Vi er glade i mat, og glade i å lage mat.
Noe jeg derimot ikke har vært så flink til de siste par ukene er å ta bilde av maten jeg spiser og lager. Jeg skrev et par matinnlegg for rundt to uker siden, og hatt klar til publisering hvis det skulle dukke opp ett av de evinnelige ukemeny innleggene på plassen over min på bloggtopplista. Det siste av de ble publisert i går.
I går var der Gamle Gubben Grå som lagde middag. Noen ganger er det smartest at kjerringa ikke sniker seg rundt på kjøkkenet for å fotografere når Gubben kokkelerer. I går var muligens en slik dag, eller jeg ville ikke ødelegge helgefreden med å teste dagsformen på Gubben. Det hender han blir litt … hissig.
Så de5 blir ikke noe kulinarisk innlegg fra Kjeringa i dag, men jeg lover å komme sterkere tilbake.
Margrethe etterlyste båt i solnedgang. Den utfordringen svarte jeg på i innlegget Båt i solnedgang, selv om det muligens var et skip mer enn en båt jeg hadde med på bildet av solnedgangen.
Frodith etterlyste sære ting i solnedgang. Vel, det særeste jeg har tatt bilde av i solnedgang er vel kanon i solnedgang. Noen ganger er man heldig og er på rett plass til rett tid.
