De siste par årene har jeg på mange måter følt meg plassert på sidelinja. At jeg har parkert, eller blitt parkert. Andre og yngre krefter har overtatt både stilling og verv. Kroppen fungerer i langsommere tempo enn før. Jeg har innsett at jeg ikke er en evighetsmaskin, men trenger litt mer hvile mellom slagene. Fort gjort da å føle seg gammel. Gammel og ubrukelig.
Den følelsen har ligget og gnaget litt i noen måneder nå. Jeg har prøvd å holde den nede, motvirke den så godt jeg klarer. Til slutt har jeg kommet til at jeg må ta grep. Finne på noe som gjør at jeg føler meg levende igjen. Jeg er ikke mer enn 57. Det er for tidlig å gro fast i gyngestolen.
Jeg har søkt flere på stillinger og brukt mye tid på å fabulere på hva jeg skal gjøre for å føle på det pulserende livet igjen. Ikke slik det en gang var, men litt mer enn det det er nå. Jeg har og tenkt at det er opp til meg å ta grep. Jeg kan ikke bare sitte der og vente på at noe skal skje, at mulighetene skal komme strømmende. At andre skal fikse mitt liv.
Ingen av mine forsøk har så langt vært kronet med hell. Da er det lett å miste litt motivasjon. Gli tilbake ut på sidelinja. Føle seg gammel og oppbrukt.
Her om dagen fikk jeg en telefon og en forespørsel. Hvordan jeg stilte meg til å påta meg en oppgave. Og, fordi det var en som kjenner meg og min situasjon godt, ble jeg og spurt om jeg trodde jeg hadde helse og overskudd til det.
Forespørselen kom overraskende. Jeg hadde overhode ikke forventet spørsmålet, og har aldri reflektert over muligheten. Men når spørsmålet nå kom svarte jeg at jo, det kunne jeg ha både overskudd og lyst til.
Ingen avgjørelse er tatt. Det var bare en sondering. Antakelig er det flere navn på blokka.
Men for meg er det nok at navnet mitt er på den blokka. At spørsmålet kom. At noen ser at jeg kan ha mer å bidra med. Du verden hvor godt den telefonsamtalen gjorde!
Litt senere tok jeg meg selv i å synge høyt i kor med radioen mens jeg sto og skrubbet steikeovnen innvendig, og gledet meg over vintersol, frost og all den vakre snøen.
Det er godt å bli sett og regnet med.
Ja, det å bli sett når man er i ferd med å forsvinne er utrolig viktig. Jeg ble sett av min sjef, i det jeg var skikkelig på vei til å bli usynlig i mine egne øyne. Sjefen mente jeg var alt annet, og en ressurs som måtte få mer plass. Så det fikk jeg. Og hun så. Og plutselig var jeg i full flombelysning og merket jeg ble synlig som bare det igjen. Så skjønner følelsen. Håper du skal gjøre dette da 🙂
Vi får se. Det er ikke opp til meg. Men bare det å bli spurt, at navnet mitt havnet på blokka gjorde at jeg innser at navnet mitt kan komme å flere blokker
Dette var en veldig hyggelig opplevelse for deg. Viktig å føle seg sett og nyttig i alle aldre, men skjønner godt hva du mener. Jeg er mye eldre enn deg, og sjøl om jeg ikke er i jobb lenger, føler jeg at jeg både blir sett og hørt og faktisk føler meg nyttig, enn så lenge. Måtte det vare…..
Jeg blir jo sett og hørt. Som politiker for eksempel har jeg rn tydelig stemme og blir helt klart lyttet til. Men det var godt å høre at jeg ble vurdert også til andre oppgaver enn de jeg har i dag.
Høres ut som noe som er oppløftende – lykke til!
Ja jeg fikk meg virkelig en opptur bare av å bli spurt. Og den oppturen var alt jeg trengte.
Så bra, det er ikke mye som skal til for å glede.
Nei. Det er ofte små ting som gjør utslaget.
Så hyggelig! Det hjelper å få slike positive overraskelser! Spennende framover også da!
Ja, det er hyggelig å vite at navnet mitt er på blokka. At jeg blir regnet med. Om det blir jeg som får oppgaven er i grunn ikke så viktig. Det viktige var å bli sett. Men det mener jeg at jeg ikke kommer til å føle meg vraket om det ikke blir meg.