Egentlig skulle jeg ønske at det ikke var Kokkejævel som lå øverst på bloggtopplista i dag. ikke fordi han ikke fortjener det, men fordi da hadde jeg “sluppet” å ta utgangspunkt i hans innlegg når jeg skulle komme med mine kjerringtanker. Det vekker til live minner som har fått ligge i ro en stund.
Selv om verden er lagt i ruiner, selv om man nok en gang er slått i bakken av sorg, så kommer det en ny dag. Det kommer alltid en ny dag.
Kokkejævel er en mann, og drar seg opp, skriver sitt blogginnlegg og kommer seg på jobb. Nekter at livet skal stoppe opp enda en gang.
Jeg blir bekymret. Du burde tatt deg en dag fri, Kokkejævel. Tatt deg en dag til å bare være. Komme deg opp av senga, ja! Men behøvde du å kreke deg på jobb?
Det er greit å være mann, men må du være Supermann?
Gi deg lov til å være sentimental, gi deg rom for å kjenne på følelsene. Ikke grave deg ned i sorgen, ikke la mørket få overtaket, men stoppe opp bare en dag og bare være.
Hverdagene kommer. Livet går videre.
Da vi mistet Anders var livet så grusomt at vi i vår familie hadde bisettelse for Anders på en torsdag, og barnedåp for Yngste Niese på søndag, tre dager senere. Jeg var fadder….
Ja, jeg var i kirken, ja jeg var på middagen etterpå. Som du skjønner er jeg beintøff.
Men mens de andre tok bilder utenfor kirken, sto jeg i en annen del av kirkegården og gråt på skulderen til ei i menigheten som jeg kjenner godt. Selv de tøffeste har lov til å være svake.
Tankene mine går også til Kjærest. Du må ha det helt jævlig. Ta vare på deg selv. Glem studier og praksis. Ikke prøv å være like tøff som kokken din. Og ta vare på kokken, han trenger det.
Det var ingen feilvurdering å fortelle datteren om de to blå strekene. Hun fikk ta del i gleden, nå tar hun del i sorgen. Unger tåler å få være en del av livet. Vi voksne vil så gjerne skåne dem for alt som er vondt, men ingen kan gå gjennom livet uten sorger eller motgang. Unger har godt av å lære at livet ikke bare er solskinnsdager.
Da Tiril døde i krybbedød var Datter 2 år og 10 måneder. Vi ordnet med barnevakt til henne under bisettelsen. Vi mente så små barn ikke hadde noe i en bisettelse å gjøre. At vi og resten av familien hadde nok med sorgen. et barn krever oppmerksomhet. Et halvt år senere sto en trassig tre åring med tårefylte øyne foran meg på stuegulvet og spurte: “Hvorfor fikk jeg ikke være med i begravelsen til Tiril?” Det hadde vært et dødsfall i omgangskretsen, og samtalen hadde dreid seg om død og begravelser..
Selv små barn forstår mer enn vi tror, og det å bli holdt utenfor kan være det som føles verst.
Alt kommer til å bli bra igjen, Kokkejævel. Livet kommer til å gå videre. Livet går alltid videre. Ta vare på de du er glad i. Sett av tid til å være sammen med de som betyr noe for deg. Sett av tid til hverandre og til kjærligheten. Alt kommer til å bli bra igjen,
Alt kommer til å bli bra igjen…………………. ja det gjør det………… og noen kjemper mer enn andre……….. Men det går seg til. Det meste. Noen må tåle mer enn andre. Er tøffe som toget………. jeg er også litt slik. Men det er godt å gråte – vise følelser – få tømt seg litt. Da blir ikke klumpen så vond å bære på inn i seg. For klompen forsvinner ikke med et knips. Det kommer en ny dag hver dag…………. og man må gripe den på den beste måten man kan.
Ønsker deg en god dag <3
Fine, rørende ord💕
Varme tanker til deg og Gamle Gubben Grå også.
Gode og kloke ord du deler.
<3 trist og rørende – tenker på deg. Du har hatt tøffe tak. Jeg også har vært gravid hvor fosteret har dødd. 2 ganger har det skjedd meg! Men krybbedød er utrolig grusomt! Har ikke ord.
💖
Man må gjennom mye i livet. Jeg er nok enig i at helt små barn ikke trenger å være med i begravelse. Men at man prater med dem er nok viktig. Håper du får en fin torsdag <3