Langt inne i skogen der bare fuglekvitter og vindens sus i trekronene forstyrrer freden ligger Høvdingens fristed. Ei lafta seterbu med plass for en brisk, en svart-ovn og et bord. Et lite vindu med smårutete glass og en tram utenfor. Et sted hvor roen og skuldrene automatisk senker seg.

På tok vi turen opp til seterbua. Kjørte den svingete veien oppover fra Min Barndoms Dal. Gjennom en bom og videre oppover nok en svingete, smal vei. Asfalt var byttet ut med grus. Jeg fortalte Gamle Gubben Grå om alle gangene jeg hadde gått opp her som barn. Gått bak en flokk storfe som skulle opp på skogen og gå å beite på Krokskogen og i Nordmarka hele sommeren. Da pleide vi å lede de opp alle disse bakkene og opp der det flatet seg ut, graset ble grønnere og bekken klukket i det fjerne.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg fortalte om den lettelsen jeg følte når vi kom på toppen, omtrent der vi parkerte bilen i dag, og jeg visste at nå var det bare et par hundre meter med slake nedoverbakker igjen før vi var ved enga der vi pleide forlate dyra. Der ventet en hvil, litt mat og drikke før vi snudde og satte kursen hjemover.

Noen ganger gikk vi opp på Gyrihaugen før vi gikk hjem. Kollen som troner over bygda og hvor selveste Gygra holdt til i gamle, gamle dager.  Det sies at Gygra, som var en trollkvinne, var snill mot de snille og nådeløs mot de slemme.
Det er lenge siden Gygra ble til stein borte på Nordkleiva kanten, hun hadde tirret på seg selveste Hellig-Olav. Storkjefta kjerringer bør ikke hisse på seg menn med helgenglorie.

Stien opp til Gyrihaugen var bratt og kronglete. Men det har alltid vært verdt turen. Utsikten er fantastisk der du skuer ut over Migartjern, Steinsfjorden, Hole og Ringerike. Ja i klart vær kan en se helt til Gaustatoppen og Oslofjorden. Vi tok ikke turen opp på toppen i går.

I 1955 anla forsvaret en “radar” på Gyrihaugen. En diger sak med ei antenne på. Ikke vakker, men siden den har vært der all min tid har den vært en del av Gyrihaugen for meg.

For en tid tilbake ble det bestemt at denne “radaren” skulle skiftes ut med en nyere og helt sikkert langt sterkere om mer teknologisk radar. For å få til dette måtte forsvaret få lov til å anlegge vei opp til Gyrihaugen. Det ble selvsagt en del motstand mot ideen. Både mot å anlegge vei til toppen, og ikke minst hva dette ville ha å si for naturen. Det er en gammel skog med mange arter som er på rødliste. Et område som er verdt å bevare.

Vel, veien ble anlagt helt til topps og det videre arbeidet med “radaren” begynte. Veien som er litt over 2 km lang skal etter hva jeg har hørt være så bred at to lastebiler kan møtes.  Når jeg i går sto og fulgte den avsperrede veien  med øynene så jeg hvordan  det blinket i autovernet i svinger oppover mot toppen.

Inngrepene i naturen her nede ved Gaupeskardsveien var massive. Skogsbunnen var skrapt vekk ned til grunnfjellet over et stort område og hauger med sprengstein, og anleggsmaskiner i hopetall gjorde at det var lite som minnet om det fredelige skogsområde jeg kjente og husket fra barndommen.

Å få dette området til å bli som før etter at anleggsperioden er over vil ta tid. Antakelig vil det ikke gå. Dette kommer det til å ta flere hundre år for naturen å hele, selv med hjelp.

Tidligere denne uka ble det kjent at forsvaret har ombestemt seg. De skal ikke ruste opp radaren på Gyrihaugen likevel. De har funnet ut at den kommer i konflikt med andre installasjoner i området.  Det er flere enn meg som mener at de kanskje burde funnet ut det litt før. Før de hadde laget en vei til toppen av en kolle ingen ønsker vei til, før naturen i et stort sårbart område var blitt ødelagt. Lenge før det var gjort ubotelig skade.
Forsvaret beklager og ønsker dialog med berørte parter.

Jeg kjente blodtrykket virkelig stige faretruende da jeg hørte nyheten. Er det mulig?
Vi tok turen opp på fredag fordi jeg ønsket å se med selvsyn hvor store skadene på naturen var og i hvilket omfang. Noen ganger holder det ikke med bildene til lokalavisa og andre medier som har omtalt saken.
Jeg ble om mulig enda mer sjokkert.
Jeg har faktisk vanskelig for å finne de rette ordene for hvor skandaløst jeg finner dette. Å ødelegge natur og et flott turområde på denne måten til ingen nytte. Millionene de har kastet bort på prosjektet blir nesten uvesentlig i forhold til skadene på området.

Høvdingens fristed, den lille seterbua er ikke berørt. Den ligger like fredelig til et stykke fra vei og anleggsområde.
Stengsler kommer til å bli revet og hele toppen av Gyrihaugen på ny åpen for publikum. Nå er deler enn så lenge avsperret, men utsikten kan visst fremdeles nytes.  Det kommer til å være et yndet turmål også i fremtiden.

Noe er likevel ødelagt for alltid – og det fordi noen har ombestemt seg, eller ikke hadde gjort godt nok forarbeid, gode nok beregninger.  Her klarer jeg faktisk ikke å finne formidlende omstendigheter.