Inspirasjonen til dette innlegget fikk jeg når jeg leste dette innlegget til Frodith.
Er man ikke et følelsesmenneske hvis man ikke gråter? Hvis ikke tårene kommer sprutende når man er trist, sint, rørt, glad…?

Jeg har grått bøttevis av tårer opp gjennom livet. Heldigvis sjeldnere og sjeldnere. For jeg ser på de forræderske tårene som tegn på svakhet, og er det noe denne kjerringa ikke ønsker å fremstå som så er det svak. Jeg er, eller var da, kjerringa som fikser alt.
Jeg gråter helst når jeg er alene og ingen ser meg, da kan tårene renne stille. Hulking og slikt er det sjelden noe av. Bare tårer som renner stille nedover kinnene.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Tårer kommer helst når jeg er skikkelig trist, eller når jeg føler meg urettferdig behandlet.

Men hvis følelsene er for sterke blir jeg mer “stiv maske” og jeg føler at jeg ser meg selv utenfra. En person som bare handler mekanisk mens følelsene roterer i hodet.
Jeg var ikke blant de som gråt verken høyest eller mest i bisettelsene til mine to barn eller i bisettelsen til Mamma. Men følelsene var der, jeg var så trist at jeg handlet mest på autopilot. Antakeligvis for at ikke følelsene helt skulle ta overhånd.

I begravelsen til Mamma sto en venninne av meg totalt oppløst av tårer og hulket høyt mens en annen venninne nærmest måtte holde henne oppe for at hun ikke skulle falle sammen på bakken.
Jeg sto der og tok i mot kondolanser av en uendelig kø av mennesker mens noen få tårer rant stille nedover kinnene mine.
Likevel er jeg ikke i tvil om at det var jeg som var mest følelsesmessig berørt.

Å gråte i begravelser og bisettelser er for meg ok. Også for meg selv. Det er ikke tegn på svakhet. Det er et naturlig uttrykk for sorg. Verre er det når de forræderske tåren kommer når jeg føler meg urettferdig behandlet.  Da skulle jeg ønske at jeg kunne klare å ta på meg den profesjonelle masken og beholde steinansiktet.

Når jeg kjenner tårene begynner å brenne i øyekroken i disse situasjonene kjemper jeg en desperat kamp for å holde tårene i sjakk. Hvis demningen til slutt brister kommer det ikke bare en tåre, da renner de i strie bekker og jeg bruker utrolig lang tid på å få stoppet strømmen.

En gang tårene rant i strie strømmer og det var umulig å stoppe de. Jeg hadde forsøkt og klart det ganske lenge, men nå var demningen borte og tårene rant mens jeg hatet meg selv for å ikke klare å holde meg. Jeg ville så gjerne ha fremstått som fattet.
Beskyldningene mot meg var så urettferdige. Så til de grader tatt ut av kontekst at alle med en rasjonell tankegang burde se det urettferdige i beskyldningene. Men slik var det ikke.  Den fremstillingen de andre i rommet gav var av en person jeg overhode ikke kjente meg igjen i, og jeg pleier å ha relativt god selvinnsikt også på mine negative sider.  Skulle jeg klare å få frem en rasjonell tankegang i dette rommet måtte jeg bruke tankekraften min på å få frem de gode argumentene. Bevise uretten og urettferdigheten i beskyldningen, trekke frem bevis på at det de sa var feil. Men alt jeg hadde klart å tenke på det siste kvarteret var at jeg ikke måtte begynne å grine, at ikke en eneste tåre måtte komme til syne i øyekroken.
Nå hadde demningen bristet, tårene rant i strie strømmer og jeg hatet meg selv for å vise meg svak.  Jeg følte meg uvel, kvalm og hadde bare et intenst ønske om å få slippe om bare å få forsvinne. Gjennom gulvet, taket eller bare gå opp i vanndamp det var det samme bare jeg slapp å stå i den situasjonen et sekund lenger. Sjelden har jeg følt meg så svak, hatt så behov for omsorg.

Spar krokodilletårene dine smalt det fra den mest aktive i konfrontasjonen. Og på ny haglet beskyldningene. Beskyldningene om at jeg spilte på følelser, at jeg sto der og presset frem tårer for å få medfølelse, for å fremstille meg selv som svak. Som jeg var en det var synd på.
Jeg har sjelden hatt et behov for å fremstille meg som svak eller stakkarslig. Jeg er kjerringa som fikser alt og slik ønsket jeg på den tiden å fremstå. Jeg ønsket ikke å vise meg svak for andre enn til nød Gamle Gubben Grå, og han var ikke innen rekkevidde der og da.
Derimot kjenner jeg noen som bruker både tårer og det å fremstille seg som et offer eller en det er synd på helt bevisst for å oppnå goder, forfremmelser og andre privilegier. Hun som sto der og snakket foraktelig om krokodilletårer var et utmerket eksempel på en slik person.

Jeg ser altså på tårer som en svakhet.  Frodith føler seg rar fordi hun ikke gråter.

Så hvem har rett? Jeg eller Frodith? Er det riktig eller feil å gråte?
Jeg mener begge har rett. Det finnes ikke noe fasitsvar.
Tårer hører hjemme i forskjellige situasjoner hos forskjellige mennesker. Noen tar til tårene for de minste ting, andre viser sjelden eller aldri følelser på den måten.

Tårer er bare et av mange uttrykk for følelser. Det er ikke dermed sagt at de som ikke gråter ikke føler. Følelsene får bare uttrykk på andre måter. Som at man blir mer stille, mer tenkende når man er trist. At man løper en lang tur eller tar en ekstra treningsøkt for å få ut sinne og frustrasjon. At man er så glad at hele kroppen jubler innvendig av glede og stolthet mens du ser helt fattet ut utvendig fordi gleden er over all fatteevne.
Følelser kommer til uttrykk på så utrolig mange måter og ingenting er feil – heller ikke å ikke ta til tårene.