Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg har klart å bli godt over 50 år.  Det må være noe i det de sier om at ukrutt ikke forgår så lett.  Det er i det minste bra at jeg ikke driver med paragliding, mountain-bike eller andre former for ekstremsport.  For for meg fortoner selv de enkleste ting seg som den reneste risikosport.  En tur ned to trappetrinn fra en fysioterapeut førte en gang til brudd i albuen.  Det samme, altså brudd i albuen, har ved to andre anledninger blitt resultatet av å henholdsvis gå ut fra bil og krysse en blindgate uten trafikk, og å gå morgentur på asfaltert rullestolsti.  Jeg har og en gang kjørt ut med manuell rullestol og hvelvet.  Det var på samme ungdomsleir som jeg kjørte ut av veien og trillet rundt med bobla, min første bil. Jeg har falt ned fra diverse fortauskanter med stort sett kun forstuinger og blåmerker som resultat (bortsett fra albuen den gangen) Og jeg klarte å pådra meg ikke mindre enn 11 bruddlinjer i kneet da jeg gikk tur med hunden i parken. Ja, og kjørt ut av veien med bil også ved en annen anledning. Traff en stor stein der i grøfta så bilen fikk seg et skikkelig hopp og mistet det ene hjulet da den endelig landet. Jeg har kollidert med rådyr og elg og et par biler….sikkert noe mer jeg ikke kommer på i farten.

I dag foretok jeg et nytt svalestup, og sitter her med en diger kul i hodet.
Det har vært en lang dag.  Etter endt arbeidsdag måtte jeg få sendt noen mailer som tillitsvalgt. Med fullt program på lab får jeg ikke tid til å ta slikt mellom pasientene, så da er det bedre og sette seg ned på kontoret når vakta er over.  Mailene blir og bedre når jeg kan sitte å skrive uforstyrret.  et ble et par timer med kontorarbeid før jeg låste døra og dro hjem.  Innen jeg var ferdig med å handle mat og fikk kommet meg hjem var klokka over 19.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hjemme ventet to hunder. Yngste Sønn så jeg ikke noe til, og Gale Gubben Grå har reist på hytta til Svigermor for å hjelpe henne i helga.  Så da var det bare å traske seg en tur med hundene.  Hjem laget middag, og fikk spist den. Og en times tid etter første tur følte hundene behov for tur nummer to,  Kjøteren er en gammel hund, og når han har bestemt seg for noe bjeffer han til han får det som han vil. Så før klokka var 21, var vi på vei ut på kveldens andre luftetur.
Charlie Chihuahua fikk liksom aldri bestemt seg for om han skulle bli med. Han liker å gjøre seg litt kostbar. Så når jeg skulle til å lukke døra og gå uten han, kom han løpende.. Redd for å bli igjen inne alene.
Han smatt av gårde uten bånd, og jeg tok noen raske skritt etter han for å få satt på han båndet. Han har en viss forkjærlighet for å stikke over veien og gjerne gjøre sitt fornødne på den steinbelagte gårdsplassen til naboen på andresiden av veien.  Du vet en slik nabo som har den flotteste hagen og den mest velstelte gårdsplassen på hele feltet.  Han som spyler gårdsplassen både titt og ofte og setter sin ære av å ha alt i skjønneste orden.

På vei ned trappa ga kneet etter. Det gjør det noen ganger, og jeg datt på hue ned trappa og landet på hella foran trappa i horisontal leie.
Sånn ca en halv kjerringlengde fra trappa sto Lille Bille parkert, så da kjørte jeg like godt huet hardt inn i skjermen eller hjulbua på bilen. Set skulle ikke vært mulig, men ingenting er umulig når det gjelder meg og fall.
Charlie Chihuahua spratt rundt på plenen og trodde vi lekte sisten da jeg endelig fikk stavret meg på beina, men fant raskt ut at “mor” ikke var i lekehumør.

Så gikk vi en ny runde, Charlie, Kjøteren og meg.  Jeg kjente på en voksende kul i hode og et kne som hadde fått en litt feil vridning.  Det brygger seg også opp til regn, noe som gjør at albuene og det maltrakterte kneet verker som besatt. Humøret på ei sliten kjerring var langt fra på topp.

Vel inne spydde Kjøteren opp igjen maten han akkurat hadde fått, og etter en liten hvil var det på ny på tide med en ny tur i følge Kjøteren.  Klokka hadde jo passert 22.   Denne gangen var sofaen og pleddet mer fristende for Charlie Chihuahua enn ny tur. Det hadde jo begynt å regne.  Jeg maste ikke, og turen forløp uten flere uhell.

Nå har hundene falt til ro. Kne og hodet gjør vondt og resten av den maltrakterte kjerringkroppen verker som besatt, Det er på tide å krype til køys.