Våres vakreste nærmer seg.
Det betyr litt mye arbeid for slike som meg. I løpet av de neste par månedene skal jeg forhandle lønn for 150 medlemmer.
Jeg må ha kontroll på tall.
Hva hvert enkelt medlem har i lønn, og hva hvert enkelt medlem bør få i lønn etter årets lønnsoppgjør. Sammen med vårt lokale forhandlingsutvalg må vi prioritere hvilke grupper det er viktig å prioritere ekstra i år. Og tro meg, å tro at vi kan rette opp alle urettferdigheter, alle skjevheter er utopi. Vi må og holde rede på hva frontfaget fikk, sånn at jeg kan forsikre meg om at den gruppa jeg forhandlet for får minst den samme lønnsutvikling som resten av samfunnet, og selvsagt helst litt mer. Overheng og glidning. Mye gøy å holde styr på..
Jeg må arbeide med argumentasjonen. Finne ut hvilke begrunnelser jeg skal gi for at arbeidsgiver skal grave litt ekstra langt ned i pengesekken, eller hvorfor våre prioriteringer et viktigere og riktigere enn arbeidsgivers prioriteringer.
Som regel blir arbeidsgiver og arbeidstakersiden enige til slutt. Som regel er vi ikke helt fornøyd. Noen ganger kommer vi ikke i havn. Blir ikke enige. Da venter bistandsforhsndlinger, hvor vi får hjelp fra partene sentralt. Fører ikke det heller frem, blir det fase tre forhandlinger. Blir det ikke enighet der er det riksmeklingsmannen og i verste fall konflikt, eller streik som er arbeidstakernes konfliktredskap.
I går og mandag har jeg vært på kurs for å lære konfliktberedskap. Lære alt vi må ta hensyn til, passe på og huske på hvis det skulle bli konflikt, streik. To hektiske dager i et lufttett møterom med 30 – 40 andre. Såkalt lunsj til lunsj møte.
Dette var alle UNIO forbundene i sykehusene, så det var ikke den kjente gamlegjengen med radiografer, men stort sett ukjente folk. Ikke helt det beste stedet og det smarteste opplegget for meg som er utbrent. Så det ble tidlig kvelden. Allerede klokka 21.30, så raskt middagen var unnagjort, gikk jeg på rommet, ringte Gamle Gubben Grå og krøp til køys.
Jeg var så sliten at det gjorde vondt i nesten hver eneste bit av meg. Jeg var kvalm og følte meg generelt uvel.
10 timers urolig hotellsøvn gjorde godt. Men jeg var langt fra uthvilt da frokosten lokket.
Ny kursdag.
Hvorfor stresse slik?
Ingen kan huske sist radiografene streiket.
Dette er et mellomoppgjør, enda mindre sannsynlighet for en streik i offentlig sektor.
Spill for galleriet?
Jeg vet….
Men det er stor forskjell på lønningene til radiografer og til andre sammenlignbare grupper.
Flere steder har arbeidsgivers lønnspolitikk ført til noe som kan minne om fagforeningsknusing, våre medlemmer tjener enkelte steder grovt på å bytte forbund.
Ramma for frontfaget skal ikke være et tak, og ikke et gulv.
Andre grupper klatret godt over taket i fjor.
I år er det radiografenes tur!
Etter en ny kort kursdag var det godt å labbe ut av hotellet, og inn i bilen til Gamle Gubben Grå som kom for å hente meg. Snille mannen min som gjør det han kan for at ei utbrent kjerring skal klare å gjøre en jobb som er viktig for henne på en best mulig måte.
