Helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen er Det er de små ting som teller.  Det er så sant som det er sagt.
Eller hvilke ting er små, og hvilke ting er store?

Jeg er et menneske med et stort engasjement. Om jeg kanskje ikke ønsker å revolusjonere verden, så ønsker jeg jo sterkt å revolusjonere den politiske styringen av Ringerike.
Før politikken fanget meg var det arbeidslivsspørsmål jeg brant for. Møter med direktører, styreverv, påvirke der jeg kunne. Store og viktige spørsmål. Jeg var med der det skjedde.
Med politikk, og fagforeningsarbeid i tillegg til jobb følte jeg meg levende og nyttig. Jeg tok meg av store og viktige ting. Alt fra å undersøke pasienter, ordne lønns- og arbeidsforhold og kommunepolitikk.
På gode kvelder rakk jeg en time i kurvstolen på trammen sammen med Gamle Gubben Grå.
Gjerne mens jeg snakket på inn- og utpust om alle de viktige, store tingene jeg var opptatt av.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Så ble jeg utslitt og syk og måtte sette ned tempoet. Og så, enda verre; Gamle Gubben Grå ble alvorlig syk.
Politikken er fremdeles viktig. Og ja, jeg snakker fremdeles på inn- og utpust om ting jeg brenner for. Men plutselig har andre ting blitt viktigere.

I går sto valget mitt mellom en kaffekopp med Gamle Gubben Grå i rolige omgivelser eller en markering mot folkemordene som foregår på Gaza.
Valget var lett. Gamle Gubben Grå er ingen Gaza-demonstrant. For meg var det langt viktigere å tilbringe tid sammen med han enn å stå på torget og høre på appeller og rope ut slagord.
At Gamle Gubben Grå og jeg tok turen til denne gårdskaffeen ga oss en god opplevelse å tenke tilbake på.
Netanyahu bryr seg ikke filla om jeg står på et torg i Hønefoss og roper slagord.

Joda, jeg lar meg fremdeles engasjere. Jeg snakker fremdeles på ut og innpust om ting som opptar meg. På veien opp til gården hvor vi drakk kaffe kjørte vi forbi Hønefoss sykehjem. Bygging av det nye sykehjemmet til 1,2 milliarder skal opp i formannskapet til uka og i kommunestyret uka deretter. Det ble en lang utredning med heftig argumentasjon og masse engasjement om hvorfor vi skal restaurere det bygget som står der i dag i stedet for å jevne det med jorden og bygge noe nytt. Engasjementet har overhode ikke sloknet.

Men store ting blir små og små ting blir store. Kaffe i sensommersola med mannen i mitt liv er plutselig viktigere enn å redde verden.

Å nyte en hjemmelaget pumkin spicy latte eller kakestykke på egen terrasse har plutselig blitt dagens høydepunkt uten at jeg savner styrerom, direktører og viktige møter. Ja jeg kan til og med sitte der på min egen terrasse helt alene og tenke på hvor heldig jeg er som sitter der og ikke i et kjedelig møterom og hører på selvfølgeligheter.
At det er jeg som lever selve livet mens de i møterommet går glipp av noe viktig.

Det er de små ting som teller… eller kanskje er de tingene som teller ikke så små?
Kanskje er de langt viktigere enn jeg trodde da jeg levde det engasjerende, hektiske livet jeg elsket.