Noen ganger kommer motløsheten sigende som tåke. Den fyller deg  og alt blir grått. Grått og trist. Det er som om hver pore fylles av håpløshet, motløshet.
Det er lett å føle på den motløsheten. 2 år med pandemi ble avløst av kriger og dyrtid. Jula står for døra, og den tiden som liksom skal være den beste i året blir kanskje enda tristere for den som allerede sliter. En ting til som man ikke klarer å leve opp til.

Jeg ønsker at vi skal bruke desember til å bringe lys inn i våre egne liv, og i andres.
Det skal ikke så mye til Et smil og en hyggelig kommentar kan endre dagen.  Å bli sett gjør godt. Å bli inkludert i fellesskapet, i varmen. Om det så bare er et smil og et nikk fra sidemannen på bussen.
La ikke desember fylles av så mye stress og mas at vi glemmer å se hverandre, se våre medmennesker.

Mørke er aldri så svart at det ikke er plass til en stjerne.
Livet er aldri så svart at det ikke er plass til et lite lyspunkt.
Så du som sliter i mørket og håpløsheten, se etter stjernene. Etter disse små lysene. De er kanskje ikke nok til å lyse opp mørke, men de er sterke nok til å tenne et ørlite håp.
Hvis du vil.

Så la oss bruke desember til å være små lys for hverandre. Være stjerner som skinner.
Og for deg som ikke orker å skinne, forsøk å se stjernene som skinner på din vei. De små lyspunktene som forsøker å gjøre veien din litt lysere, selv om den fremdeles er svart.

Du vet du har et valg.
Du kan velge å lukke øynene for de små lyspunktene som finnes. Bøye nakken og se ned i den mørke, svarte asfalten. La deg omslutte av mørke.
Du kan lete etter mer mørke, eller du kan lete etter de små lyspunktene. Lete etter stjernene.

.