Noen ganger tenker jeg på hevn.  På hvordan ta igjen når urett blir begått.  Tanken på hevn er besnærende.  Fantasirikdommen min er som kjent stor, og når jeg vurderer hevn er det sjelden mangel på fantasi. Jo mer fantasifull og urealistisk ideen er, jo mer koser jeg meg med tanken.  Kall det min måte å avreagere på.

Jeg morer meg med å tenke ut underholdende former for hevn, men det er langt fra tankespinn til handling. Jeg er liksom ikke typen til å ty til slike primitive metoder.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Begår noen urett, må de stå til ansvar for sine handlinger. Ønsket om rettferdighet er sterkere enn ønsket om hevn. Fine, lyse sommernetter kan brukes til mer enn hevnfantasier. Å skrive mail til rett instans for eksempel.

Et av mine politiske forbilder fortalte en gang at han likte å sitte på hytta si på fjellet, nyte utsikten over dalen og skrive flammende leserinnlegg om temaer som engasjerer han. Litt slik følte jeg det i den lyse sommernatta da jeg forfattet og sendte en mail til Sivilombudet.

Et øyeblikk etter at jeg hadde trykt på send knappen følte jeg et lite snev av medlidenhet. Et lite snev av dårlig samvittighet. Det gikk fort over.

Jeg ble sittende i den lyse sommernatta. Lente meg tilbake i kurvstolen på trammen og kjente skuldrene senke seg. Kjente at den svake hodepinen jeg hadde kjent på de siste dagene lettet. Det føltes fint å ha stått opp for seg selv.

“I dag er den første dagen i resten av ditt liv.”  har jeg hørt det er sagt. Når morgengryet kommer er jeg klar til å fortsette mitt liv.  Blås i en ankel som langsomt gror, et ødelagt kne og en rygg som ikke er som på en tyveåring lenger.  Diabetesen har jeg fått kontroll på og langsomt skal jeg ta livet mitt tilbake bit for bit. Jeg er på god vei, og jeg er sterkere enn på lenge.