I dag skulle jeg av forskjellige grunner til hovedstaden. Ja, jeg vet at det er slikt man ikke bedriver i disse dager, men noen ganger må man. I dag var en slik dag. Hvorfor er ikke så viktig.

Den enkleste måten å forflytte seg fra Ringerike til Oslo sentrum på er med buss. Og selv om jeg kunne ha kjørt Valdresekspressen fra Vågård til Oslo har jeg flere avganger  å velge i hvis jeg kommer meg til Hønefoss eller pendlerparkeringa på Botilrud. Buss klokka 8.08 fra Botilrud virket som en god plan med tanke på at jeg skulle være i Oslo klokka 10.

Min første utfordring ble å komme seg ut av gårdsplassen.

Jeg kom meg ut døra i god tid, til tross for at jeg måtte hente opp vinterjakke fra kjelleren og bytte ut de utslitte joggeskoene med vinterstøvler. Det er blitt kaldt, vinteren er plutselig her.

Gledelig overrasket oppdaget jeg at til tross for kulden slapp å skrape is av bilvinduene. Glad og fornøyd var jeg raskt på vei ut av gårdsplassen. Ved søppelskuret i innkjørselen ble det bråstopp. Jeg hadde glemt munnbind.

Som alle vet må man ha munnbind skal en kjøre kollektivt inn til Oslo, og også hvis en skal ferdes rundt i hovedstaden på en trygg måte. Så jeg stoppet bilen for å løpe inn etter en pakke med munnbind. Kjøpte ny pakke på Kiwi i går. Jeg er jo ei kjerring som har alt i orden.

På vei ut av bilen kom jeg til å tenke på at bilen jo kunne stå og gå på tomgang det minuttet det ville ta meg å løpe inn etter munnbind. Da jeg forsøkte å starte bilen igjen ville den ikke starte. Kjente lyder kom når jeg vrei om nøkkelen, og jeg bannet lavt for meg selv. Lille Bille har hatt et par tilfeller, vinteren 2018 og vinteren 2019 hvor han plutselig streiker helt uten grunn og uten at diverse verksteder og feilsøkningsprogram kan forklare meg hvorfor. Etter diverse forsøk  og ukesvis på verksted starter den igjen. Og som regel blir jeg noen tusenlapper fattigere men like klok.

Vel, jeg løp inn etter munnbind, tok ut frustrasjonen min ved å skjelle ut en morgentrøtt Gamle Gubben Grå, ba litt til høyere makter og sprintet ut igjen. Jeg hadde en buss å rekke. Heldigvis startet Lille Bille på tredje forsøk. Takk høyere makter!

Ankom Botilrud i god tid, men neste utfordring ble å komme seg med bussen.

For når bussen endelig kom ble vi beordret til å gå inn bakdøra. Greit nok. Jeg skjønner smittevernhensyn og bussjåfører er en samfunnskritisk gruppe. Men så fikk bussjåføren øye på bankkortet jeg holdt klar i hånden for raskt og effektivt kunne betale bussbiletten ved entring buss. Jeg vil jo ikke være en slik gammel kjerring som har pengen nede i håndveska nede i handlenettet.. ja dere skjønnet sikkert hva jeg mener.

Så fulgte etter  overhaling over at jeg ikke hadde installert appen og betalt biletten. Hvor dum går det an å bli, liksom.  Jeg spurte om det var greit at jeg installerte appen mens vi kjørte mot hovedstaden. Turen tar en drøy time. Men niks, nei! Ingen entret denne fyren buss uten appendiks, nei. (Ja bortsett fra de som gikk inn bakdøra da, som han ikke sjekket.)

Vel, jeg blir litt stresset av å installere apper ute i vinterkulda mens en buss med mange passasjerer venter på at denne treige, dumme kjerringa får knottet seg ferdig.  Det hjalp ikke at sjåføren gjorde meg oppmerksom på at jeg heftet en hel buss og at dette hadde han ikke tid til. Jeg svarte da at det var han som gjorde at bussen lå bak rutetabellen. Hadde jeg fått betalt med kort eller vips så hadde vi for lengst ha reist videre. Det hadde vi og hvis jeg hadde fått installert appendiks i fred og ro mens vi kjørte. Jeg hadde ingen planer om å snike. Etter den talen hvest frem bak et korrekt plassert munnbind fikk jeg aller nådig entre bussen. Via bakdøra! Og kunne litt mindre stressa fullføre bilettkjøpet i fred og ro.

Neste utfordring var å få betalt via appen. Jeg måtte så vidt jeg kunne se legge inn bankkort, og siden jeg ikke hadde brukt denne appen før måtte bank id aktivere bruken.  Jeg er en slik fossil som har bank id med kodebrikke. Hvor tror dere kodebrikka er. Riktig. Den ligger selvsagt trygge og godt hjemme. Nå var gode råd dyre. Jeg følte reelle våkne i meg. Skulle jeg bare rett og slett snike? Men nei, jeg er et ærlig menneske. Så jeg ringte Gamle Gubben Grå som jeg hadde skjelt ut en halvtimes tid tidligere og lurte på om han kunne trykke på kodebrikka mi og gi meg engangskoden.

Neste utfordring var at bank id nå krevde at jeg endret passord. Det gamle utløp NÅ! Når det var gjort fikk jeg et par tre feilmeldinger før jeg endelig fikk betalt den elendige bussbiletten. Da hadde vi for lengst passert Sundvollen.

Nå sittet jeg bare og lurer på om jeg klarer å komme meg hjem igjen uten alt for mange utfordringer