I dag tenkte jeg å sette litt fokus på innvandring og hvordan man har sett på innvandrere. Utgangspunktet for disse refleksjonene er en artikkel jeg har lest i heftet Ringerike fra 1968-1969. Artikkelen heter Folk og Finner og er skrevet av Fredrik Schjander. Når jeg snakker om innvandrere i dette blogginnlegget tenker jeg altså på de finske innvandrerne som kom til skogsområdene på Østlandet på 1600-tallet. Jeg kommer og til å ha litt fokus på hvordan de blir omtalt i denne artikkelen som er skrevet i 1968.

Holdninger som kommer frem i artikkelen og som jeg reagerer på i dag, må ses i sammenheng med at de er skrevet for over 55 år siden, og at forfatteren er en mann som er født i 1898. Man skal ikke dømme tidligere tiders mennesker med nåtidens øyne.

Artikkelen starter med å ta oss tilbake til 1620-årene. Christiania, den nye hovedstaden i Norge var under anlegg. Selv om vi var i union med Danmark var den nye byen viktig, også for kongen av Danmark-Norge Kong Christian IV.
Det var et jevnt tilsig av fremmedfolk forteller artikkelen. Mest danske og tyske som søkte arbeid og levebrød i den nye byen. De la seg fort etter et forståelig norsk, og tilpasset seg etter hvert norske forhold. Nykomlingene ble mantallsført  og kom under offentlig kontroll.   
Jeg tror vi ville skrevet i dag at de ble godt integrert.

Finnene var det i følge Fredrik Schjander annerledes med. De eiet ikke annet enn de gikk og stod i. Arbeid i byen søkte de ikke, heller ikke omgang med andre. De drog sporenstreks til skogs. Der slo de seg ned og der kunne de holde til i generasjoner før de så smått ble opptatt som samfunnsborgere på like fot med den norske befolkning. 

Jeg tenker at de finnene som kom kanskje og var langt fattigere enn mange av de tyskerne og danskene som kom. kanskje og mindre skolerte. For det var mange håndverkere, offiserer og handelsmenn som kom sør fra Europa til den nye hovedstaden.

Fredrik Schjander tar ikke opp den problemstillingen i sin artikkel. han kommer derimot av en beskrivelse av finnene jeg virkelig reagerer på. Jeg mener, det er skrevet på 1960-tallet. For meg som var født da, en ikke alt for fjern fortid.
Små av vekst var finnene, og svartsmuskete. Det var som de gikk i ett med terrenget når de smøg seg gjennom busker og kratt. Av vesen var de mutte og mistenksomme.  
Jeg vet at dette var lenge før alle ble krenket for alt mulig. Men kunne man i seriøse tidsskrift omtale et folkeslag som svartsmuskete, mutte og mistenksomme? Vi snakker om finner, et broderfolk fra et naboland.

Finnemanntallet som ble opprettet i 1686 viste at finnene utgjorde en forsvinnende liten del av befolkningen. Totalt var det 1.225 finner med stort og smått i hele landet.
I Hole og Norderhov, altså området på Krokskogen i nærheten av der jeg kommer fra, ble det i 1686 manntallsført i alt 12 voksne menn, 9 kvinner og 18 barn. En utrolig liten gruppe mennesker.
Likevel var de uønsket overalt hvor de slo seg ned, og ble sett på med skepsis og mistro, skal vi tro Fredrik Schjander.

Mellom finnene var det lite innbyrdes samhold og de hadde ingen ledere som kunne stå frem og tale deres sak og forsøke å skape forståelse og kontakt med den norske befolkning og med myndighetene skriver Schjander og fortsetter; Skulle vi noen gang kunne snakke om minoritetsproblem måtte det være her. 

Jeg tror jeg kan komme med et par andre ganger enn akkurat med litt over de 1.000 skogfinnene at en kan snakke om minoritetsproblem….
Og når det kommer til det at finnene ikke sto sammen i samlet flokk tror jeg Fredrik Schjander kan gi oss svaret på senere i artikkelen. I 1667 ville fogden i Land jage dem bort alle sammen. I et andragende til stattholderen klager finnene over forfølgelse fra fogdens side og ber om å få bli på plassene. Det er visstnok eneste gang så mange finner går sammen om å klage, det er 16 som har undertegnet. Stattholderen setter øyeblikkelig en stopper for videre samarbeid finnene imellem. Han skriver at de i fremtiden har noe å klage over da skal de gjøre det “enhver for seg selv og ikke udi hopetall”.   
Jeg synes det blir litt feil å kritisere finnene for å forholde seg til stattholderens ordre.

I artikkelen skrevet for litt over femti år siden fortsetter Fredrik Schjander med beskrivelser av finnene som jeg rister vantro på ordet av; disse fattige uopplyste innvandrere satt rundt i skogene….  
Omtalen har ikke endret seg stort på 300 år. En offisiell beretning om “Rikets tilstand” i 1699 konkluderer i følge Schjander på følgende vis:
“det allerskadeligste ukrutt som nevnes kan”

Det var mye stridigheter mellom finnene og nordmennene. Finnene var redde for å bli jaget bort, og nordmenn var redd de skulle svi ned skogen med sine svibruk, stikke av med fisk, bær og vilt og ta seg litt vel mye til rette. De ble og sett på som farlige.

De fleste finnene slo seg ned i kongens almenning, og fikk lov å være der. Først muntlig, men siden og dokumenter som viste det.  Om finnene alltid forsto hva som ble sett på som deres tomt, og hva de hadde lov til og ikke lov til i skogen er nok tvilsomt, og det er vel og her mange av stridighetene har sin bakgrunn.

Stridighetene og en klage fra bøndene til kong Fredrik III under hans opphold i Oslo i 1648 førte til den første Forordning om skogfinner”. Den går ut på at den som nedsetter seg her i riket, betaler skatter osv. og oppfører seg “rolig og tilbørlig” kan få bli her. Men løse finner som streifer rundt uten fast bopel skal bortvises. 

Klagestrømmen tiltar i styrke etter som årene går, og innholdet er det samme; at finnene er til største skade og forderv, og “vi søker underdanigst om at de ikke må tolereres men som skadelige dor landet helt afskaffes” som det heter i byborgernes klageskrift  til kongen ved arvehyldningen i 1661. 

Fra denne tiden og utover blir finnene utsatt for et stadig sterkere press.
I skogordinansen av 1683 ble det bestemt at om noen hadde gjort bråtehugst og skogbrann da “må enhver han angripe og hvis han er en skogfinne som bor på skogen bør han straffes på livet.   
Her er det altså forskjellig straffeutmåling ut fra etnisiteten til den som gjør lovovertredelsen.

I 1685 ble loven innskjerpet ytterligere. Da kom det en kongelig reskript der det kort og og greit heter: “Skogfinner, tryglere og jøder må ei finnes” 

Det het seg at finnene var farlige forbrytere, men vi leter forgjeves i gamle rettsprotokoller for å finne bevis for den påstanden skriver Schjander i siste del av artikkelen sin. Saker om knivstikking, ran og drap forekommer nok, men da har det gjerne vært finne mot finne.
Nei mange virkelig store forbrytere forekommer ikke blant finnene. Det var tjuer og kjeltringer i det små de var. De skjelte ikke så skarpt som vi andre mellom mitt og ditt – hvem skulle vel ha lært dem det? De stjal når anledningen var der, men noe langt synderegister kunne det ikke bli av det. 

Det alt overskyggende problem med finnene var, når alt km til alt, hvordan man skulle få satt en stopper for den skade skogen ble påført. Her sto det store verdier på spill etter at tømmeret utover i 1600-årene var blitt en ettertraktet salgsvare. Bøndene så ingen annen utvei enn å få finnene vekk.
Det var fogden som hadde ansvaret for kongens skog, det vil si almenningen, og bøndene holdt på at han også hadde plikt til å sørge for at deres allmenningsrettigheter ikke ble krenket. 

Egentlig var vel striden mest en strid om rettighetene til skogen, til tømmeret, fisken, viltet og bærene. At man ikke var villig til å dele på godene. For jeg tror at også på 1600-tallet var det egentlig ressurser nok til alle i de store skogene på Østlandet.