La oss slå fast først som sist at blogg er ikke hva det var, heldigvis.  Jeg har ikke flere tusen klikk på innleggene mine, og når jeg skrev i går at jeg dro til byen for å drikke en kopp kaffe-latte løp ikke folk mann av huse for å drikke kaffe-latte influert av kjerringa.  Gamle Gubben Grå og jeg fikk sitte helt i fred i en litt rolig kafe på senteret uten at det kom folk som ønsket å ta selfie med oss eller som snikfotograferte oss fra nabobordet heller.

Men jeg fikk over 1.100 sidevisninger i går. Det er relativt mange synes jeg. Selv om ikke antallet sidevisninger er identisk med antall lesere så er det grunn til å tro at flere hundre mennesker klikket seg inn og leste noe av det jeg skrev.
Slik er det for veldig mange av oss her inne.
Nei, det er ikke som da rosabloggerne hadde sin storhetstid, overhode ikke. Men det at man når frem med tankene sine til flere hundre lesere hver dag – ja det er da noe å være stolt av. Jeg er i det minste stolt av det.
Ja i 2023 er det lov å si at en er stolt av ting en får til. Du som leser dette og har en blogg kan og være stolt av deg selv. Du har dine lesere og når og frem til mange hundre, kanskje mange tusen.

Jeg hadde altså 1.100 sidevisninger i går. Flere hundre lesere. Jeg fikk 12 kommentarer fra 10 forskjellige lesere.
De fleste som leser bloggen min legger ikke igjen spor etter seg, jeg vet ikke hvem de er.
Det betyr ikke at det jeg skriver ikke påvirker eller på annen måte betyr noe for de som leser.  Sånn er det jo med alle dere andre bloggere og. Man rører på ett eller annet vis langt flere enn de som legger igjen kommentarer.

Vivian opplevde i går at en leser kom på døra med en blomsterbukett. Utrolig koselig og utrolig forståelig. Mamma på hjul bloggen er en blogg som betyr mye for mange, og hun er drivende god til å skrive.
Men selv om vi ikke får blomsterbuketter på døra tror jeg mange av oss har opplevd at folk har tatt kontakt og kommentert at de leser bloggen vår. Både mennesker vi kjenner og mennesker vi ikke kjenner.
Jeg har i det minste opplevd det flere ganger.
Det føles litt flaut, og jeg blir litt satt ut og klarer ikke alltid svare så godt for meg ved slike anledninger, men selv om jeg synes slike møter er litt kleint blir jeg veldig glad for hyggelige kommentarer. Det er vel det som setter meg litt ut der og da. Jeg blir rørt og glad og vet ikke helt hva jeg skal svare. Man er mer vant med å få kritikk enn ros.

Så vi som sitter her og knotter ned våre tanker uten alltid å få så mye respons, vi når flere enn vi kanskje tenker på. Det vi knotter ned betyr noen for andre. De velger å klikke seg inn på akkurat vår blogg for å om ikke annet la seg underholde.