Du ser jo ikke ut som noe takras, sa legen i dag. Jeg sa jeg var sliten. Den faste kontrollen handlet vel mest om sorg i dag. Sorg, og at jeg kanskje var litt vel optimistisk da jeg trodde at det verste burde vært over nå. Eller om ikke over da, så at jeg skulle være mindre sliten og ha mer overskudd i hverdagen. Han syntes jeg så ok ut, forholdene tatt i betraktning. Godt å høre at jeg kjerring 59 som føler seg langt eldre i det minste ikke ser ut som noe takras. Og nok et bevis på at jeg har riktig lege.

Blodsukker og blodtrykk var ok, og siden jeg bedyret at jeg spiste greit var ikke vektnedgangen alarmerende heller. Egentlig tror jeg han hadde forventet å se flere tegn på slitasje på kroppen enn det jeg har, ut fra hvordan jeg sa jeg følte meg.  Og den vektnedgangen har jeg overhode ikke vondt av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var greit å få konstantert at jeg ikke var i ferd med å kjøre meg selv i grøfta. At med å ta noen grep nå, ikke minst bremse egne forventninger og gi meg lov til å ta en dag av gangen og prioritere egne behov høyere opp på lista en god stund til, så ville jeg nok unngå den berømte veggen. Jeg følte meg faktisk mer optimistisk og litt mindre sliten etter legebesøket. Ja så bra følte jeg meg at jeg fullførte dagens program og ikke meldte avbud som jeg først hadde tenkt.