Slik har jeg sett mange pasienter opp gjennom årene. En skadet ankel er tatt røntgenbilde av, skaden er diagnostisert, pasienten er på vei til akuttmottak for behandling og videre oppfølging.

Så blir bein skrudd og eller gipset, og etter noen dager kan pasienten fortsette livet. Hoppe rundt på krykker en stund. Være litt mindre mobil, men ellers er alt som før.

Slik tenkte jeg og. Ta det med ro med benet høyt forrige uke, så skulle jeg i størst mulig grad fungere som før fra og med denne uka.

Tirsdagen ble brukt til kontroll på sykehuset, jobbintervju og medlemsmøte, og i går sto innledende møte i lønnsforhandlingene på planen og det ble tur til Drammen på meg.

Siden jeg selvsagt ikke kan kjøre bil selv, fikk jeg Gamle Gubben Grå til å kjøre meg. Vi tok og spiste lunsj og gjorde et par ærend på vei hjem. Nye joggesko fikk jeg kjøpt meg og. Det ble noen turer ut og inn av bil og rullestol og litt ekstra styr. Det er, tro meg, mye enklere å gå selv enn å bli trillet rundt. Mye mindre slitsomt og, for mellom oss sagt; Gamle Gubben Grå har ikke rullestol-lappen.

Da vi endelig var på vei hjem var jeg mer enn sliten. Jeg begynte og å få veldig vondt i beinet.  Jeg hadde ikke tatt med meg smertestillende og hadde og redusert litt på dosen i forkant av møtet. Man blir sløv av de tablettene, og jeg synes liksom ikke man skal føre lønnsforhandlinger uten å være forholdsvis klar i hodet.

Vel hjemme ble det smertelindring og så flata jeg ut på sofaen og der ble jeg liggende resten av kvelden. Jeg orket ikke en gang spise middag! Når jeg frivillig går glipp av mat sier det litt.

I dag er jeg helt utslitt. Klarte ikke å få rota meg opp før klokka var 9. Og da satt jeg oppe ved spisebordet og spiste frokost en halvtimes tid før jeg igjen flata ut på sofaen. Jeg kjenner at i dag er det tomt for energi. Helt tomt.

Det stjeler masse energi bare å ha vondt  Det koster masse energi å reise seg, og hinke rundt. Bare man må på do eller skal hente telefonen man la på spisebordet. Alt blir så utrolig tungvindt når man ikke har lov å belaste foten.

Ikke hjalp det at Charlie Chihuahua var utrolig urolig i natt heller. Gamle Gubben Grå var oppe og slapp han ut i hagen to ganger i natt  Og etter siste tur ut hørtes det ut som om Charlie drev spurti-ntervall-trening i gangen utenfor soverommet før han endelig ble rolig litt over klokka 2.

Det er så lett å tenke at det er jo bare en ankel. Den er jo operert. Jeg har jo gips på. Da er alt greit. Litt tungvint, men greit. Man er jo ikke syk, man kan jo delta på møter på Skype, hinke rundt og leve livet nesten som før.

Og ja, snart kan jeg det. Og jeg kan delta en del. Det var viktig og riktig av meg å være så aktiv i går og på tirsdag. Men i dag trenger jeg en langt mer rolig dag for å hente meg inn igjen. Jeg trenger en stund å prioritere hardt hva jeg bruker energien min på. Ja, det finnes møter i dag hvor jeg skulle og burde ha deltatt. Det finnes møter i dag hvor jeg hadde lyst til å være med. Men jeg orker ikke. Jeg skal komme sterkere tilbake.