I dag tok jeg turen til havet, eller fjorden da for å være mer nøyaktig. Jeg trengte denne følelsen av tidlig vår. Bare det å se vannet kruse seg så vidt fritt for is og snø.  Sola varmet og Charlie Chihuahua og jeg hadde stedet nesten helt for oss selv. Så vi ruslet rundt og nøt vårfølelsen.

Fjorden er Tyrifjorden og stedet er Utstranda, nærmere bestemt Utvika Camping. Det er en halvtimes kjøretur fra Drømmehuset.

Virker navnet kjent? Det var her til Utvika Camping mange av de overlevende fra Utøya svømte 22. juli 2011. Det var herfra mange av båtfolket som gjorde en heroisk innsats dro ut fra. Du vet, de som plukket levende og døde ungdommer opp av vannet og fikk de i sikkerhet.

Jeg går ned til brygga. Ser over mot Utøya. Måler avstanden med blikket. Det er et godt stykke. Ikke kjempelangt, men dog et godt stykke å svømme.  En må være veldig redd eller en relativt habil svømmer for å hoppe i vannet på øya og håpe at man skal klare å svømme over.

Charlie Chihuahua og jeg rusler sakte oppover mot bilen igjen. Tankene er mange. Det står to krakker på brygga. Begge er vendt bort fra øya. Jeg kan forstå det. Det er ikke sikkert alle gjestene her har lyst til å sitte å se i den retningen. Det er mange av båtfolket som sliter med minnene fra den gang.

Jeg har også mine minner fra den kvelden. Minner jeg aldri kommer til å glemme. Men jeg sto i vante omgivelser på sykehuset og gjorde arbeidsoppgaver som hørte hverdagen til, selv om det ikke var noe hverdagslig med  ungdommer med skuddskader i en endeløs rekke. Det må ha vært så mye mer traumatisk for båtfolket som fikk de grusomme opplevelsene servert midtvi ferie-idyllen en litt grå julifredag.

Litt lenger borte på Utstranda har det vært hektisk anleggsaktivitet. Vet ikke hvordan det er nå. Jeg kjørte ikke den veien. Der lages det omstridte minnesmerke. Jeg regner medxat de fleste har fått med seg saken i media. Beboerne som har sloss for å få stoppet minnesmerke. Vi får håpe striden roer seg når minnesmerke står ferdig til sommeren, selv om jeg tviler på det.

jeg forstår ikke beboerne helt. De sier minnesmerke vil være en påminnelse om en dag de helst vil glemme. Men er det noen gang mulig for dem å glemme? Og er ikke Utøya der den ligger midt i synsfeltet en påminnelse de må leve med? Jeg klarer ikke å se øya uten å tenke på 22. juli.

De er engstelige for at minnesmerke vil bli en turistattraksjon og trekke til seg haugevis av turister. Jeg er usikker på om det vil bli så stort problem over tid. Antakelig den første sommeren når minnesmerke er nytt vil nok noen ta en sving innom. Men etter hvert? Vil det ikke stort sett være en eller to turister som i likhet med meg vandrer rundt i stille refleksjon? En og annen turistbuss med japanske turister sikkert, men vil dette bli et sted for masseturisme? Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det. Et slikt minnesmerke fortjener ro og fred, at mennesker opptrer med andektighet.  Ikke skriking, latter og høye rop.