Da vi var på tur i begynnelsen av uka var det en ting vi ikke fikk gjort som jeg har hatt lyst til en stund.  Vi fikk ikke gått tur på Kongevegen.   På torsdag googlet vi litt for å finne den rette traseen. Hvilket stykke vi burde gå for å få den opplevelsen jeg drømte om.  Bildet jeg hadde sett på nett. Vi fant ut at det var Vindhellavegen mellom Borgund og Rimskjold.  Vi fant og ut at det gikk an å gå en runde. Vindhellevegen den ene veien, og Sverrestigen den andre veien. Dette skal være den mest populære rundturen på Kongevegen. Så da bestemte vi oss vor å bruke fredagen på å gå den turen.

Fredagsmorgen frese vi over Hemsedalsfjellet til Lærdal og Borgund.  Kjøreturen tar ca tre timer. VI brukte fire. Vi stoppa på Bromma hvor vi kjøpte kaffe og ei fin oransje softshelljakke til meg.  Vi stoppet og litt mord, vest for Hemsedal og luftet Charlie Chihuahua litt.  Vi gikk ned til Rjukandefossen.  Der kan man prøve zipline over fossen på torsdager og søndager i juli.  Heldigvis var vi der på en fredag, så slapp Gamle Gubben Grå å mase om at han ville se kjerringa sveve over fossen.  Kanskje tar vi turen tilbake en dag med ungene. To av de er gale nok til å like slikt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter nok en time kunne vi parkere ved Rimskjold og begynne på turen opp til Borgund Stavkirke.
Vi bestemte oss for å gå Sverrestigen opp, og Vindhellavegen ned.  Vindhellavegen er bratt. Den har en helling på 1:5. Så jeg tenkte at det sikkert var best å ta den lengste veien, Sverrestigen opp og den korteste veien ned.  Jeg har problemer med pusten i bratte oppoverbakker. (dårlig trent).  Jeg synes og det er best å gå oppover først mens jeg har nok energi, og nedover til slutt når jeg er sliten.

Sverrestigen skal være  4,6 km. og Vindhellavegen 2,7.  I mine ører virket det som den lengste veien opp ville gi de færreste motbakkene, og i det minste de minste  bratte stigningene.  Så feil kan man ta..
For Sverrestigen er bratt!  og i de bratteste kleivene må sånne kjerringer som meg nesten klatre. (lett overdrevet) Men du må i det minste passe på hvor du setter foten. Smalt, steinete og røtter flere steder.  Selv om stien er godt ivaretatt.

Jeg ble sliten.  Blodsukkeret ble lavt., og når denne kjerringa blir sliten og får lavt blodsukker, blir a liksom ikke noe lettere å ha med å gjøre.   Sånn ca halvveis ble det pause og litt mat.  Begynte jo å bli en stund siden frokost.   Det bedret humøret – en stund.  Men så klokka mobilen. Jeg fikk ikke tatt bilder!!!! KRISE.
For meg er halve gleden ved å gå tur og ta bilder, og denne turen har jeg drømt om lenge.  Samtidig var det fint foto-vær og en alle tiders opplevelse – og så ikke noe kamera.  For meg var det full krise. Gamle Gubben Grås morsomme kommentarer hjalp ikke på ei sliten kjerring .Å kommandere Gubben til fotografering, erheller ingen løsning.  Motvillig tok han bilde av en geitebukk vi passerte på et beite.  Men det gir ikke meg den kosen som det er å ta bildene selv.

Vi kom frem til Borgund.  Der kunne vi velge to veier til Vindhellavegen.  Enten fortsette på Sverrestigen 350meter østover der Sverrestien og Vindhellavegen møtes, eller ta Kirkeveien som er en snarvei mellom kirken og Vindhellavegen.
Jeg var sliten etter 4,6 km med til dels bratt stigning.  Jeg var oppgitt over at telefonene ikke virket. Og jeg tok ikke de mest rasjonelle beslutningene. Så jeg valgte Kirkevegen da Gamle Gubben Grå ba meg velge vei.  Snarvei høres kortere ut -ergo lurt. Snarveier betyr også ofte litt bratte løsninger, og det var tilfelle med Kirkevgen og.  En skikkelig bratt, kronglete stigning hvor jeg var enda nærmere med å måtte klatre for å komme opp.  Det vonde kneet hadde gjort vondt en god stund. Det gode begynte og å gjøre vondt.  Jeg peste som en flodhest på land, og kom til å tenke på en del tidligere turer hvor slike anstrengelser har blitt lit vel tøffe. Jeg har en medfødt hjertefeil.  Når Gamle Gubben Grå så dro en spøk om at han hadde med sånn førstehjelpsmaske hvis jeg skulle trenge munn til munn klarte jeg å få frem nok energi og sinne til å klare de siste ti skrittene opp på Kongevegen.

Å komme opp på Kongevegen var som å komme opp på en autostrada etter de kronglete stiene vi hadde forsert. Bred og rett uten steiner og røtter strakte den foran seg, og den gikk nedover!    Og Gamle Gubben Grå hadde bestemt seg for at han måtte fotografere litt for å  blidgjøre kjerringa så alle bildene i dette innlegget, utenom det av Rjukadefossener tattav Gamle gubben Grå (og redigert av meg.)

Den opprinnelige Kongevegen her, fra 1790 var brattere enn den kongevegen som er her i dag.  Den hadde en stigning på 1:4 og var i bratteste laget.  Derfor ble den lagt litt om i 1840 med noen 180 graders svinger.  Det fikk stigningen ned i 1:5, men fremdeles i bratteste laget. Så i 1870 ble veien lagt om nede i dalen der den gamle E16 gikk helt frem til på 2000 tallet.

Imponerende veianlegg ikke sant? Tenk at dette er bygd for snart 200 år siden. 

Rekkverksstolpene er støpt på Eidsvoll verk.  Treverket er av nyere dato.

Det var en utrolig fin tur.  Og det å endelig nå op på Vindhellavegen og kunne følge denne lettgåtte veien ned var verdt alt slitet opp Sverrestigen.   Vi hadde med drikke og mat, vi led ingen nød.  Det er ikke farlig å bli litt (mye) sliten.

Sverrestigen har navn etter Kong Sverre som ikke ville ta kløvstien som gikk gjennom skaret der Vindhellavegen går i dag.  Han var redd for at bøndene i området sto oppe på Klanten, en bygdeborg, fjell, klare til å kaste stokker og steiner ned på han og Birkebeinerne.  Derfor tok han veien på sørsiden av Klanten, og unngikk hodepine og det som verre var. …

For de som savner en tour gjennom kjøkkenskapene mine; Den kommer, den kommer. Teksten er alt skrevet. Jeg mangler bare å få fiksa mobilen slik at jeg får tatt noen bilder….