Jeg må nedom grava til GGG sånn ca en gang i uka.. Jeg føler på en måte at han er der. At det er en kontakt mellom oss når jeg står ved grava. Det gir meg trøst og styrke til å fortsette. Litt rart å forklare, for jeg tror ikke hans jordiske rester der nede i grava snakker til meg. Mer at jeg sanser hva han ville ha sagt til meg. Smilet hans, litt trøst og anerkjennelse for at jeg gjør så godt jeg kan.
Da jeg var nedom kirkegården i går tok en kvinne kontakt med meg. Hun var norsk men hadde bodd mange år i utlandet. Nå var hun i Norge fordi det gikk mot slutten med en eldre slektning. Hun tenkte på å ordne begravelse og gravplass, men hadde ikke bodd i Norge på over 50 år og visste ikke helt hvordan man gjorde det her i Norge.
Jeg sa at det letteste var å kontakte et begravelsesbyrå så ordnet de det meste og hadde svar på alt hun lurte på.
Det ble til en lang prat mellom to ukjente kvinner. En prat om både liv, død og eldreomsorg. Et tilfeldig menneskemøte på en kirkegård, og en samtale som jeg tror gjorde oss begge godt.
Det er så koselig med sånne tilfeldige menneskemøter 💕
Jeg er fremdeles ofte på grava til mannen min, ǰeg også, 4 år etter at han døde. Stort sett ukentlig 🥰
Ja, tilfeldige menneskemøter kan være fine.
Det er noe spesielt ved å stå ved en grav til noen du har vært veldig knyttet til. Du føler nærvær på en god måte.
Et flott møte mellom to mennesker!
Ja. Jeg liker slike tilfeldige møter.
For en fin stund🥰
Det var det. For oss begge tror jeg
Gode møter, gode samtaler. Rart det, vi kan slå av en prat med ukjente på kirkegårder og i skogen, men sitter vi på bussen, er det sjelden vi tar kontakt med andre.
Hun på kirkegården observerte meg en stund før hun torden å ta kontakt. Rart med det, mamma snakker liksom ikke med fremmede.