Det regner ute. Jeg har ikke vært ute, knapt titta ut gjennom kjøkkenvinduet. Men jeg vet at det regner. Jeg kjenner det i hvert eneste ledd i kroppen. I det minste føles det slik. Mulig det er et par ledd som ikke skriker, Kroppen er stiv og uregjerlig. Bare det å ta på meg sokkene eller klappe Kidd som kommer tuslende for å få litt kos er et ork.
Jeg er sliten. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har ikke gjort stort denne uka. Gått noen turer med hundene, pusla litt rundt i Drømmehuset, men ikke noe som jeg kan skryte av. Ikke noe som kan gi meg forklaring på hvorfor jeg er så sliten.
Det var litt program forrige uke. En dag på jobb, et kveldsmøte, kommunestyremøte og folkevalgtsamling. Program tilsvarende 80% stilling.
Kanskje er svaret på hvorfor jeg er så sliten nettopp der. Det ble litt mye.
Sliten, vond kropp og en begynnende forkjølelse. Motløs. I dag har jeg lyst til å krype sammen under pelspleddet og bare bli der. Kanskje gjør jeg det og – i det minste tilbringer dagen i dag under pleddet.
Restitusjon.
Som om dagen ikke er ille nok plinger det inn en melding på Altinn. Jeg logger meg inn for å se hva det er.
Det er melding om at jeg er valgt inn som vararepresentant i eldrerådet!
Får meg liksom ikke til å føle meg verken yngre eller sprekere….
Joda, jeg er fornøyd med å være vara til eldrerådet. Egentlig hadde jeg ønsket å være medlem. Ja om politiker da. Men plassen gikk til en som er langt eldre enn meg. Mulig et greit valg.
Jeg får energi av både folkevalgtsamling og kommunestyremøter. Sikkert og av møter i eldrerådet, hvis jeg blir innkalt.
Får energi, men blir litt sliten i etterkant.
Jeg føler det blir brukt mot meg.
At jeg er et engasjert menneske. At man ser bilde av meg i lokalavisa med jevne mellomrom. To ganger den siste uka. Bildene er fra arkivet. Jeg har snakket med en journalist på telefon, og så er det skrevet en artikkel ut fra den samtalen. Den andre er er et referat fra kommunestyret. Med litt bakgrunn fra tidligere saker. Greie artikler og fornøyd med de. Men kanskje kan noen få inntrykk av at jeg er langt mer aktiv og sprekere enn jeg er.
Kjerringa som ligger som et slakt under pelspleddet synes ikke i media.
Men det er og en del av livet til kjerringa. En langt større del enn det jeg ønsker at folk skal vite. Jeg ønsker jo ikke å fremstå som lat eller en som syter og klager over egen helse. Stakkars meg har liksom aldri vært meg.
Du har så mange ressurser sier folk til meg. Og jeg er ikke uenig i det. Jeg er nok en ressurssterk person i den forståelse at jeg har vett og forstand i orden. Men kroppen med alle sine vondter og alle sin slitasje blir jo ikke borte fordi om jeg klarer å tenke ut gode (?) resonnement, har snakketøyet i orden og motet til å entre en talerstol.
Jeg mener ikke å klage.
Eller kanskje er det akkurat det jeg vil i dag.
Jeg har alltid trodd at det var et sikkerhetsnett for de som på grunn av helsa måtte gi seg i arbeidslivet. En velferdsstat som tok vare på slike som meg. Slike som har strekt seg langt, og lengre enn langt. Strakk seg til strikken røyk.
Regjeringen vil øke pensjonsalderen sier de på radioen. Ikke overraskende. Brenna har blitt arbeidsminister.
Å gi seg nær en er 67 er alt for tidlig.
Hva da med meg som måtte gi meg da jeg var 55?
Er jeg bare lat?
Hvis jeg bare får dårlig nok økonomi vil jeg nok komme meg opp om morgenen og komme meg i ordinært arbeidsliv igjen. Alle vondtene og den utslitte kroppen vil forsvinne som dugg for sola, i følge Brenna.
Man kan presse litt mer ut av sitronen. Skvise ut siste rest av energi. Ingen har jo bruk for meg som pensjonist. Da er jeg kun en utgiftspost.
Det er jeg jo i og for seg nå og.
En unyttig utgiftspost. Ikke med i det hektiske pulserende livet. Det er ikke noe bærekraftig i det å ha mange utslitte mennesker vasende rundt.
Jeg har tenkt på noe i det siste.
Høsten 2021, da jeg måtte gi meg som radiograf. Jeg var nummer to på stortingslista for Rødt Buskerud det året.
Hadde vi gjort et brakvalg langt over alle fantasier så kunne vi teoretisk sett havnet på stortinget den høsten.
Havnet på Stortinget i stedet for utenfor arbeidslivet.
Hadde jeg klart den arbeidshverdagen? Jeg tror ikke det er noen 9 til 16 jobb.
Likevel tror jeg at jeg hadde klart den. Med en sofa og et pelspledd på kontoret. Mulighet for en strekk i pauser hvis arbeidsdagen var for lang. En Stortingsleilighet å hente seg inn i og slippe pendling.
Kanskje jeg skulle be han jobbspesialisten på NAV skaffe meg en “jobb” som stortingsrepresentant?
Da hadde jeg gått fra å være en “unyttig ugiftspost” til å være en godt betalt viktig samfunnstopp.
Pengene hadde kommet fra den samme sekken. Fra fellesskapet.
Håper du har kommet til hektene igjen…
Begynne å tukle med pensjonsalderen vil aldri bli noe godt ut av..Se i Frankrike.
De som bestemmer, jobber sikkert ikke til 70 eller mer.
Folk har har jobbet i 40 – 45 år og har hatt slitsomme jobber. Fortjener å kunne gå av ved 67 år, eller 62 som AFP pensjonist..Eller et sted mellom der.
Mange yrker kan man sikkert klare å stå i til man er 70.
Men de fleste går ikke det for. Vi må lage et system hvor folk kan gå av når de er 67, eller gjerne 65 som det er for noen yrker. Så kan man la de som ønsker det arbeide lenger.
I helsesektoren, i det minste som sykepleier er gjennomsnittlig pensjonsalder, når folk går over fra arbeid til en eller annen trygdeordning ev pensjon, 57 år. Da blir det feil å si at pensjonsalderen skal økes. Jeg tror ikke folk klarer å stå lengre i jobb samme hva Brenna og regjeringen måtte ønske.