Jeg har lenge utsatt å ta en telefon. Du vet, en slik telefon til et sted hvor du garantert må trykke deg gjennom en rekke av tall før du endelig havner i en endeløs kø.  Det er det verste jeg vet, jeg får høyt blodtrykk og hjertebank bare av tanken.

I tillegg skulle jeg ha hjelp til noe som de firkantede menneskene i den andre enden ikke kom til å fikse uten en hel haug med spørsmål og firkantede regler.  Jeg får høyt blodtrykk og hjertebank bare av tanken

Som om ikke det var nok, ville det være fare for at jeg blottstilte min relativt store inkompetanse på teknologiske dupeditter. Jeg får høyt blodtrykk og hjertebank bare av tanken.

Så  jeg har utsatt å ta denne telefonen leeenge. Alt for lenge.

Og jo lengre jeg ventet, jo vanskeligere ble det å ringe. For tenk om de spør hvorfor jeg har ventet så lenge. Det har jeg jo ikke noe godt svar på. Jeg får høyt blodtrykk og hjertebank bare av tanken. Og det blir liksom bare værre jo lengre jeg venter.

Men i dag, i dag tok jeg meg endelig sammen og ringte. Jeg måtte trykke meg gjennom tre tallvalg. Jeg var nummer 17 i køen, det tok over en halv time før det ble min tur. Men mannen jeg endelig fikk snakke med var rolig og behjelpelig. Ikke det minste vrang og firkanta. Fremsto nesten som løsnings orientert. Etter maks 3 minutter var problemet løst.

Jeg sitter her med en enorm lettelse. Problem løst. Samtidig føler jeg meg litt dum som har utsatt det då lenge.

Er du en som utsetter ting?