Vi er verdensmestere i å klage skriver Heidi Rosander, og jeg tenker er vi det? Er jeg det? En verdensmester i å klage? Jeg føler ikke det.
OK: Litt klaging bedriver jeg selvsagt. Et langt liv som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker har liksom gjort det til nærmest en livsstil å påpeke ting jeg mener er feil, men gjør det meg til en klager? Er det å påpeke feil og mangler i samfunnet å klage? Jeg mener nei. Uten at noen stiller kritiske spørsmål vil ikke samfunnet utvikle seg.
Nå er det ikke klaging over de store samfunnsspørsmålene Heidi har i tankene. Mer de små tingene. De små tingene som vi bare burde la passere. Som alle vondtene folk pådrar seg gjennom livet, og som mange sukker og stønner over.
Det hender jeg klager over vondtene mine. Det er jeg enig med Heidi i.
Men jeg føler ikke at jeg er i verdenstoppen der. Jeg synes liksom jeg titt og ofte møter noen som slår meg langt ned i støvlene når det gjelder klaging på egne vondter.
Noe annet Heidi tar opp er det å noen ganger prioritere seg selv foran andre. Ikke sånn ren egoisme, men mer ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre. Der har jeg noe å lære!
Jeg har blitt flinkere til å ta hensyn til egen kropp og eget energinivå, men noen ganger krummer jeg nakken og går på litt til. Må bare gjøre det, og det så kan jeg slappe av….og så dukker det opp en ting til som jeg bare må, og en til…..
Det å si nei når noen trenger hjelp og jeg kan bidra er fremdeles vanskelig.
Det jeg har blitt flinkere til er å ikke tenke at det må skje straks. Ikke gripe bilnøklene og løpe på dør med en gang noen ymter om at de trenger hjelp. Tilby hjelp litt frem i tid. Jeg kan fikse det i morgen, eller på fredag. Det holder jo som regel i massevis. Det er sjelden det brenner og må gjøres straks.
Og så har jeg rydda litt i vennekretsen. Flyttet noen fra kategorien venner til kategorien bekjente.
Det vil si at jeg gjerne tar en kaffekopp og skravler litt når vi tilfeldig treffes i byen, men jeg er ikke klar for utrykning hver gang vedkommende har et problem som må løses.
Vedkommende er sånn som tar langt mer enn vedkommende gir i et vennskap. Tenkte over det her for noen uker siden da vi traff hverandre og tok en kaffekopp sammen. Det var de samme klagene som i vinter, i fjor sommer og året før det. Og så var det det gjentagende problemet som kom gang på gang. Hvordan skulle vedkommende komme seg til Gardemoen for en planlagt reise? Jeg sjekket busstidene. Så og forklarte at det gikk fint med buss her fra til Gardemoen i god tid før flyet skulle gå. Men skjønte hva som lå i at problemet ble gjentatt gang på gang.
Det hadde jo vært mye enklere om jeg kjørte henne til Gardemoen, hjalp henne med innsjekking og bagasje, slik at hun slapp å tenke på noe selv.
Jeg var skikkelig stolt av meg selv når jeg ikke foreslo den løsningen.
Dette handler ikke om at jeg ikke kan gjøre noen en vennetjeneste. Jeg kan godt kjøre de 10 milene tur/retur Gardemoen for å hjelpe noen som trenger det jeg. Det har jeg gjort mer enn en gang.
Det handler om min evne til ikke alltid mene at det er min oppgave å løse andres små og store problemer. Eller kanskje mer at løsningen min var å foreslå buss i stedet for privatsjåfør.
Jeg liker å finne løsninger på problemer. Jeg vet jeg er blitt betegnet som løsningsorientert. Det er det som ofte fører til tankekjør og muligens litt klaging fra min side. Når det er problemer eller utfordringer det ikke er opp til meg å løse. Som jeg ikke kan løse, samme hvor mye jeg vil.
Nå er jeg i en slik fase. Det gjør meg nok mer stille enn klagete.
Hvis man tar opp ting som er feil innimellom så er man ikke klagete. Noen må si fra innimellom. Men hvis man ALLTID synes at ting er vanskelig og må si noe om det, og om alle feilene, så er man kanskje litt klagete. Jeg kjenner noen sånne. De tapper meg litt for energi 😮
Ser den. Håper jeg ikke er slik.
Så enig med deg, man trenger ikke ile til ved hver minste anledning. For de som virkelig trenger hjelp de roper sjelden høyest. Viktig å rydde i vennekretsen er det også. Venner stiller opp for hverandre, det er ikke bare en vei.
Ja venner stiller opp for hverandre, gir og får hjelp. Så litt rydding var på plass. Nei det er ikke de som skriker høyest og mest som trenger mest hjelp. Noen har ikke overskudd til å skrike..