Et aldri så lite sammenbrudd…

Ja, jeg tok til tårene i dag. Lot de bare renne i utmattelse, frustrasjon og avmakt. Da jeg kom hjem ble jeg liggende apatisk på sofaen og stirre tomt ut i lufta. For sliten til å snakke. For sliten til å sove.

Yngste Sønn så lenge på meg. ” Er du sliten?” Jeg bekreftet det. Han setter seg ned i lenestolen. “Vil du snakke om det?” Jeg rister på hodet. Lukker øynene. Han sitter der en stund å ser på meg, så går han ut å klipper plenen uoppfordret. Det ligger mye kjærlighet i en nyklippet plen.

Store jenter gråter ikke! Og jeg er stor, både i antall år og kilo. Tårer er tegn på svakhet, og svak er det siste jeg ønsker å fremstå som. Likevel kom tårene og jeg klarte ikke å stoppe dem.

Märta Tikkanen skal ha sagt:

Sterke mennesker bøyes ikke, de brytes til de brister.

Og det var det som skjedde i dag. Jeg klarte ikke stå støtt og steilt lenger. Klarte ikke forbli stødig mens de med makt brukte kreftene sine på meg. Så jeg knakk, ble splintret opp i biter. Gikk nesten i oppløsning. Ikke det at noen brød seg. Eller antakelig var det noen som jublet et sted i bakgrunnen. Fornøyd med egen innsats.

Jeg tørket tårene. Vasket ansiktet. Tok på maska. Gjenvant fatningen. Men det var bare utenpå. Et tynt skall av den siste rest av verdighet omkranset et svart hull av bunnløs fortvilelse.

Det har gått dager. Skallet, rustningen er på plass. Men hvordan er det inne bak skallet, bak rustningens kalde stål? Jeg skal fortelle deg at inni rustningen bak det tøffe, harde skallet er det et menneske. Et menneske som har det vondt.

Veien videre frister ikke. Jeg står på kanten av hva jeg kan klare. Havet  blinker så forlokkende der fremme. Men mennesker med rustning bør ikke ta steget utenfor kanten. Vi som ikke lar oss føre med strømmen vil raskt synke ned i det kalde, mørke dypet. Det er ikke gull alt som glitrer.

Den som gir opp har tapt!  Alt i meg stritter i mot å gi opp. Det er ikke i min natur. Men er jeg ikke dømt til å tape, uansett? Vil ikke de som har bestemt seg for å knekke meg bare fortsette til de har nådd sitt mål?

Nei, de skal ikke få knekke meg! Den gleden vil jeg ikke gi dem. Så jeg står stødig på kanten og mønstrer havet. Det er vakkert. Det lokker. Det er bare å ta et lite skritt… Så er jeg der. Der de vil ha meg.

Men jeg har ingen planer om å forsvinne i dypet. Så jeg blir stående der på kanten mens jeg langsomt vurderer hvilken vei jeg skal gå nå.

 

 

 

12 kommentarer
    1. Det kan høres ut som om du har hatt med regimer vi ikke liker å sammenligne oss med å gjøre. Da er det godt med sønn som er glad i mamma’n sin og en gammel gubbe som gjennom et langt samliv har kjent sin besøkelsestid hos henne, sterk som et aspeløv og svak som et stort berg.

      Et tips kan være å ta av rustningen. Da er det lettere å kaste seg ut på dypt vann og komme godt ut av det.

    2. Store jenter gråter. Gråten slipper ut spenninger, og er bra. Gråten fører til at kampene er letter å ta. Mener jeg. Ønsker deg lykke til i kampen du er i. Og at du kommer deg igjennom. Nyt havet og fargene, så snu ryggen til det og ha med deg det vakre i minnene. Det ble kanskje mange floskler her….men de gode ønsker er ærlig ment. Og godt med en sønn som klipper plen. Klem<3

        1. Noen ganger tror jeg det kan være lurt. Våg å kjenne på sårbarheten, gi deg selv lov til å være litt svak en liten stund. Man kommer styrket ut med enda litt mer livserfaring på den andre siden.
          Det er i motgang det går oppover, sies det 😉

    3. Huff. Selv den sterkeste av oss kan falle. Tårer er sjelens plaster sier jeg. Veien videre for deg tror jeg blir fin. Du virker som ei som kan ta de rette avgjørelsene for deg selv. Ned i det blanke glitrende havet skal du ikke. Kast rustningen noen dager og ta vare på deg sev.
      Lykke til. Tenker på deg ,

      klem fra Lise

    4. Huff. Av og til må vi lette på ventilene, både sorg, sinne og fortvilelse må vi ha utløp for. Noen gang må vi falle langt for å komme videre. Det beste er å kjempe med støtte spillere så er man sterkere mot overmakten.
      Du virker som ett menneske som klare å takle det meste, og de rette avgjørelser kan du ta uten den store risikoen.
      Du må ta vare på deg selv og håper du kan ta deg en velfortjent ferie snart.
      Trøste klem kommer din vei i dag, vare kjenn <3

    5. Huff, dette var vondt å lese 🙁 Arbeidslivet og politikken kan være nådeløs og brutal til tider, der det kun er den sterkestes rett som teller. Det er ofte stor diskrepans mellom det som sies i festtalene og det som foregår på bakrommet, noe du helt sikkert vet alt om og har fått kjenne på kroppen mange ganger. Jeg har ikke noen gode råd å gi, for jeg har både opplevd å brekke nakken på å insistere på å stå støtt i stormen og å oppnå seier til slutt på den måten. Men jeg har fått den dyrekjøpte lærepengen at det å stå på prinsippene når man er dømt til å tape, noen ganger kan bli en altfor høy pris å betale – da er det noen ganger bedre å fjerne seg fra situasjonen med hevet hode og heller velge sine kamper med omhu.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg