En ny dag hvor tåka ligger tung over Drømmehuset. Den råe lufta trekker inn i ledd og kroppsdeler med metall. Det verker og bryter. Når jeg klikker meg inn på bloggtoppen er jeg havnet helt nede på en fjortende plass. Dette er absolutt ikke en god dag.

Jeg tar en stor slurk av tekoppen. Jeg er sur. Alle andre har et mye mer spennende liv enn meg. Jeg er bare ei halvgammel kjerring solid parkert på sidelinja.  Blakk er jeg og.  Når jeg er ferdig med tekoppen og dette blogginnlegget skal jeg legge meg på sofaen, dra pelspleddet over hodet og ligge der og riktig kjenne etter hvor ille jeg har det. Kjenne etter hvor synd det er på meg. Og det viktigste av alt, finne ut hvem jeg kan gi skylda for det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Toppbloggerne over meg på lista lever spennende liv. De kjøper leilighet, møter spennende vesener, spiser spennende mat, planlegger jul, har ny steikeovn, kjøper halloween godteri, og planlegger fakkeltog for å nevne noe.
Ingen av de ligger under pelspleddet og synes synd på seg selv. Sukk, og dobbelt sukk.

Flytte i leilighet, slippe hagestell og snømåking….
Nei, jeg er ikke der ennå. OK. Slippe snømåkiing kunne vært greit. Men nei, jeg trives alt for godt i Drømmehuset.
Jeg har nok av prosjekter jeg kunne starte med her. Ja, hvis jeg krabber frem fra pelspleddet og selvmedlidenheten da. Mulig jeg ikke er rik nok til å gå bananas i de hotteste interiørbutikkene. Men vi har jo finn.no. Masse fint som selges for en billig penge eller til og med gis bort.  Å sjekke finn.no for gode funn kan jeg jo til og med klare mens jeg ligger under pelspleddet.
Faktisk litt mer gøy enn å ligge der å synes synd på meg selv.

I går spiste vi spaghetti bolognese. Altså kjøttdeig, tomatsaus på glass og spaghetti. Helt grei mat, men ikke det mest spennende måltidet. Egentlig ganske kjedelig hverdagsmiddag. Er litt sånn slutten av måneden på matfronten i Drømmehuset.
I dag er det min tur til å lage middag. Jeg har tenkt å gjøre det enkelt. Stekte poteter og speil egg. Kjedelig. Passer til humøret mitt.
I ett av de svenske interiørbladene jeg fant jeg en oppskrift  på Potatisomeletter.  Den har alle de samme ingrediensene som i stekte poteter med speilegg. Men på bildet  ser de mye mer spennende og lekre ut. Ok, jeg må ha rødløk og kanskje litt løyrom eller annen rogn. Men det tror jeg at jeg har i kjøleskapet.
Valget er mitt. Kjedelig stekte poteter og speilegg eller Potatisomeletter. Jeg tror jeg går for det siste.

Jeg er glad i jula. Har begynt å kjøpe gaver. Kjøpte noen nydelige kuler på Hadeland Glassverk på januarsalget i fjor som jeg gleder meg til å finne frem. Men venter nok i det minste til det blir november med baking og matlaging til jul. Pynten lar jeg vente til etter første søndag i advent. Og ja, det kommer til å bli jul i Drømmehuset. Jul med stor J.
Kanskje på tide å begynne å tenke på Gamle Gubben Grå og Kjerringas julekalender? Eller lage litt julepynt eller noen julegaver?

Halloween har jeg i det minste planlagt. Godteriet er på plass. I tilfelle det skulle komme noen hodeløse zombier, hekser eller gjenferd rekende forbi og ringe på døra. Kanskje jeg skulle pynte litt ekstra i år, slik at ungene i nabolaget ringer på døra i hopetall.
Ligger under teppet og tenker litt over det. Husker alt jeg har gjort tidligere da ungene var mindre. Gravsteiner i isopor og heksebrygg med røyk og smell. Hm, Denne tåka er jo perfekt for å få den rette, skumle stemningen.

Fakkeltog for å få fokus på ALS i Bergen som Vivian arrangerer. Dit skal jo jeg! Eller vi. Gamle Gubben Grå og jeg tar nattoget over fjellet og skal ha en fin helg i Bergen om to uker. Da blir det fakkeltog og bloggtreff. Gleder meg til å møte Vivian og Vibbedille. Ja andre bloggere som skulle finne på å dukke opp og. Jeg må bestille togbilletter og overnatting.

Jeg dytter pleddet til side og står opp fra sofaen. Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke har tid til å ligge under pelspleddet og synes synd på meg selv.  Og vet du hva? Det har du og. Hvis livet ditt virker kjedelig er det opp til deg selv å finne på noe gøy. Du kan ikke forvente at andre skal dukke opp og leve livet ditt for deg.