Det forrige innlegget jeg skrev startet en tankeprosess hos meg. Hvem sin skyld er det at hverdagen liksom er blitt litt kjedelig og rutinepreget? Er det ikke mitt eget ansvar å skape innhold i mitt eget liv? Det er jo slik jeg pleier å snakke til alle andre.
Vi måtte ta det litt roligere i høst. Formen til Gamle Gubben Grå var ikke slik at det fristet med for mye farting rundt om kring. En kaffe-latte holdt liksom i masse vis.
Men han er sprekere nå.
Og jeg jeg er jo fremdeles ei kjerring i femtiåra. Riktignok ufør, men klarer da fremdeles å bevege meg og komme meg rundt om kring. Jeg er ikke moden for gyngestol og mimretimen ennå.
I morgen skal v på tur med Svoger. Det er et hyggelig avbrekk fra hverdagen. Til uka er det landsmøte. Det skjer jo ting hele tiden. Jeg er jo med, har ikke rusta fast riktig ennå.
Nei, jeg får ta meg selv i nakken og skape opplevelser som gir hverdagene mine litt innhold enn det de har hatt i det siste. Liksom jeg, som vanlig, har sunket ned i passivitet i januar og februar. Nå kommer snart mars og våren. på tide å våkne og skape seg et liv.