Nevlunghavn, selve navnet får en automatisk til å tenke på sommer, sol, blå himmel, måkeskrik og duften av tang og salt sjø. Det virket som det perfekte stedet å dra for å finne våren.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde sett for meg litt annet enn tåke, lett yr, 6 grader og en kald sno da jeg planla denne turen. Men det viktigste var på plass. Bakken var fri for is og snø. De siste restene etter vinteren var så små og så få at de var det bare å overse.

Nevlunghavn ligger ytterst på Vestfoldsiden av Langesundsfjorden, som Vestfolds ytterste utpost mot Skagerrak.  En liten sørlands-landsby som ligger der veien slutter.  En sånn idyll du må oppsøke. Ingen gjennomgangstrafikk med turister som gjør tilfeldige stopp på veien.  Men en idyll, det er dette lille stedet der ytterst mot Skagerrak, også en litt kjølig dag i midten av mars.

De første innbyggerne slo seg ned her i andre halvdel av 1600-tallet. De drev med losing og fiske, og stedet har greid å bevare sitt opprinnelige preg som los-havn og fiskerlandsby.

Det bor ca. 650 mennesker i Nevlunghavn, men om sommeren 7 eller 8 dobles innbyggertallet på grunn av alle sommergjestene.   Da er det nok litt mer liv her enn i midten av mars. Men jeg liker meg på slike steder litt utenfor sesong. Da opplever man sjarmen på en annen måte, og man har den nesten helt for seg selv.

Når vi vandret rundt med hundene var det som om tiden hadde stått stille i mange, mange år.
Jeg nøt både omgivelsene og det å ha bar mark under beina. Jeg kunne se meg rundt i stedet for å  holde øye med hvor jeg satte beina for å unngå issvuller og holke.

Hvite sørlands-hus med hvite stakitt-gjerder rundt. Ingen moderne bygg som ødelegger idyllen.
I 1991 ble Nevlunghavn utpekt som Vestfolds kandidat til Riksantikvarens utnevning av de best bevarte stedene i Norge. Dette brakte samtidig Nevlunghavn inn på UNESCOs internasjonale liste over verneverdige tettsteder.
Det betyr vel at stedet får beholde sitt idylliske preg uten at noen utbyggere og eiendomsinvestorer får ødelegge det håper jeg. Vi trenger slike steder.

Snirklete, trange gater. Her kjører du sakte – enten du vil eller ikke. Og gjør du det ikke har innbyggerne sin egen måte å fortelle hva som da kan skje. (Se skiltet på stakittgjerde på bildet under.)

Det sies at det er restaurant nede ved havna sammen med fiskemottak. Et galleri skal det visstnok også være, og noen driver å legger siste hånd på verket på et oppusset gammelt gjestgiveri.
Så selv om det ser ut som om tiden har stått stille i Nevlunghavn er det fremdeles ting som skjer. Livet har absolutt ikke stoppet opp.

Liv og røre var det og, om ikke ute i de trange gatene og nede ved havna. Det var kanskje ikke dagen som innbød til å nyte livet ute.
Nevlunghavn Bakeri & Conditori lå like oppi bakken fra havna.  Der var det mange folk, selv en onsdag formiddag.
I samme bygget lå Losen Butikk som selger gaver og interiør. Det stedet er verdt et eget innlegg. Det kommer, så følg med.

Nevlunghavn er et koselig sted. Jeg kommer gjerne igjen. Gjerne en dag tåka har lettet, himmelen er blå og sola varmer.
Men selv en sur dag i mars hadde stedet sin sjarm. Jeg fant våren. Det var den vi dro for å finne.