Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Tåka ligger grå rundt Drømmehuset.  Den letter nok snart. Yr melder om et tosifret antall varmegrader i løpet av dagen. Om noen timer skal jeg nok ut på tur, men det har ingen hast. I dag går alt i rolig tempo. Merkelig at en skal bli så sliten i kroppen av en tur til Drammen. Det var jo hverdagen før, og da for langt mer krevende oppgaver enn en synstest og et besøk på Fretex.

Apropos tur. Folk gjør mye rart. Allan på plassen foran meg på bloggtoppen gikk i går 35 km på ski over et par fjell helt frivillig – og unødvendig.

Jeg har vært på de trakter.
Tilbrakte en sommerferie på Skjold i Øverbygd. Venninna mi som jeg besøkte arbeidet i en matbutikk i Bardufoss. Bussen som tok meg og ei annen venninne som var med på ferieturen fra togstasjonen på Fauske kjørte via Setermoen og stoppet på Setermoen før den kjørte videre til Bardufoss. Det går vei mellom de to stedene. I følge Google er veistrekningen mellom Setermoen og Bardufoss 28,4 km og man kjører strekningen på under en halvtime.
Altså finnes det både kortere, raskere og ikke minst mer behagelige måter å komme seg fra Setermoen til Bardufoss på enn å bruke fire timer på å slite seg over ett par fjell.

Reistadløpet som Allan deltok på ble arrangert første gang i 1958 og er et av Norges mest tradisjonsrike turrenn. Rennet ble etablert til minne om oberst Ole Reistad. Han var skiløper og friidrettsmann, mest kjent for å ha ledet den norske skipatruljen inn til seier i de olympiske leker i St. Moritz i 1928.
Hensikten med Reistadløpet er å ivareta oberst Ole Reistads minne. Foruten å ha vunnet OL-gull i patruljeløp i 1928 så var han også norsk mester i femkamp i 1922. I 1940 var han skvadronsjef på Bardufoss. Senere under krigen ble han sjef for Little Norway i Canada hvor de norske flygerne ble utdannet og trent. Fra 1945 til 1949 satt han som sjef for Luftkommando Nord-Norge på Bardufoss.

Man hedrer altså en fyr for å ha vært med å ha vunnet en olympisk seier  St. Moritz ved å gå på ski over to fjell i indre Troms. Minner om at St. Moritz er en alpelandsby i Sveits hele 3.432 km fra Bardufoss.

Reistad vant ikke den olympiske seieren i St. Moritz alene. Han var med på et lag. Det var militært patruljeløp han vant i OL der nede i Sveits. Med på det laget var Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard.

Leif Skagnæs  kommer fra hjembygda mi. Vi driver ikke og sliter oss over fjelltopper på ski for å minnes han. Faktisk var jeg ikke klar over at en olympisk mester kom fra hjembygda mi enda Høvdingen og resten av slekta er rimelig interessert i både ski og sport.

Skagnæs driftet Løvlia fra 1939 til 1951. Løvlia er dit svært mange av mine skiturer gikk i oppveksten. Damtjern – Løvlia – Damtjern. Solbærtoddy og Kvikk-lunsj på Løvlia.
Kanskje en ide’ for det lokale idrettslaget å starte Leif Skagnæs sitt minneløp?
I tillegg til OL-medaljen var han aktiv i motstandskampen under andre verdenskrig og satt fengslet både i «Nummer 19», Buchenwald og Flossenbürg.

Nå var ikke Ole Reistad som det skirennet oppe i Målselv er oppkalt etter fra Målselv. Han var fra Furuset i Oslo, så jeg googler litt for å finne ut om det muligens er et minneløp til minne om Leif Skagnæs ett eller annet sted i verden. Det ser ikke slik ut. Så her bør nok det lokale idrettslaget ta grep.

Tilbake til Ole Reistad og Reistadløpet. Jeg vet ikke om det ble noen knall og fall på Allan og de andre som sleit seg over fjelltoppene i går. Men under dette Olympiske patruljeløpet i 1928  en lang utforkjøring slik Allan beskriver at det var også på slutten av hans renn. Det var da de kom til denne lange utforkjøringen at Ole Reistad kom med ordren som siden har blitt et standarduttrykk: «Samling i bånn, gutter». 

Reistad ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1921. Han begynte som elev ved Hærens flyskole på Kjeller i 1922, og ble etterhvert instruktør på samme sted. Da tyskerne kom i 1940 måtte han få fly og mannskap nordover etter som tyskerne tok mer og mer kontroll over landet, og havnet i mai i Bardufoss.
Reistad måtte demobilisere Hærens flyvåpen 8. juni da engelskmennene måtte trekke seg ut av forsvaret av Norge.
Han satte da i gang med å starte en norsk flyskole utenfor Norge. Først prøvde han å etablere det i Finland, men etter hvert ble denne skolen opprettet i Toronto i Canada. Little Norway som de fleste kanskje har hørt om.

Det var ikke bare bare å komme seg fra Bardufoss til Toronto i 1940.
Reistad hadde kommet seg til Stockholm. Derfra tok han fly til Moskva, tog til Vladivostok, båt til Tokyo, båt til Vancouver og deretter tog til Toronto og Little Norway. Han kom dit like før jul 1940.
4. april 1941 ble han forfremmet til major og beordret til å lede leiren.

I 2010 ble det kjent at han høsten 1942 planla å invadere Norge med 1100 fly og 120 000 allierte soldater. En forutsetning var at Sverige skulle gi opp nøytraliteten og bli med på angrepet. Invasjonen skulle starte med flydropp av rundt 10 000 soldater øverst i Gudbrandsdalen og like mange i Valdres. I tillegg var Helgeland et hovedmål. Reistad mente dette var den beste måten å utnytte allierte styrker på. Planen skal ha blitt utarbeidet på ordre fra amerikanske myndigheter.

Reistad ble beordret til Bardufoss flystasjon som sjef for Luftkommando Nord ved frigjøringen. Først ved St.Hans-tider fikk han anledning til å møte igjen familien som hadde vært hjemme i Norge under hele krigen. Dette skjedde under stor festivitas på Furuset Stadion som Reistad hadde vært primus motor for byggingen av før krigen.

Mens han var sjef for Luftkommando Nord på Bardufoss ble han syk og måtte legges inn på Rikshospitalet for en vanskelig og farlig hjerneoperasjon. Han kom seg gjennom operasjonen, men var naturlig nok sterkt redusert. Helsetilstanden ble snart verre igjen. Kort før hans død ble han av Kong Haakon utnevnt til Kommandør med stjerne av St. Olavsorden for sin store innsats for Norge.
Reistad døde 22. desember 1949. Jeg tror ikke hjernekirurgi var så veldig vanlig på slutten av 1940-tallet i Norge, selv ikke på Rikshospitalet. Nevrokirurgi ble opprettet som egen spesialitet i Norge først i 1953.

Kanskje var Ole Reistad en fyr det er verdt å slite seg over et par fjell på ski for å minnes. Ja for de som har trang for slikt. Det ble et langt innlegg i dag. Men man kan jo ikke kommentere en lang slitsom skitur med bare noen få setninger. I tillegg var det mye interessant historie som dukket opp.