Telefonen min begynte å oppføre seg rart på lørdag. Den ville liksom ikke det jeg ville. Ikke skrive de bokstavene jeg trykte på, og ikke reagere når jeg trykte på skjermen. Direkte vrang og vanskelig var den.

Jeg antok at noe av det kan komme av at jeg ikke har verdens nyeste telefon. Ble kjøpt en høstdag i 2020 etter at jeg satt i hjel den forrige på en fottur i Jotunheimen. Det regnet lett, og jeg var sliten og sulten, ok? Glemte helt at jeg hadde telefonen i baklomma.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den telefonen jeg kjøpte i 2020 har fått en del sprekker og hakk i glasset etter hvert, og har til tider vært litt kranglete, selv om den aldri har vært så vanskelig som i dag. Enkelte ganger hevder den at jeg ikke har noe Sim-kort i, selv om jeg sitter og bruker telefonen. Merkelig, men etter å ha knottet inn pin og eller puk et par ganger har den vært snill en stund igjen. Vi har alle våre særheter ikke sant?

Vel en fungerende telefon må en ha i dagens samfunn. Jeg har jo hele livet mitt på den telefonen. Alt fra bank-id til førerkort, blogg, aviser, kamera….
Ikke tror jeg det er så mye å gjøre med en fem år gammel telefon med nok av sprekker, hakk og feil. Jeg måtte kjøpe meg ny telefon.

Jeg hater å kjøpe slike elektroniske dupeditter. De som selger slikt pleier å spørre om mer enn ti vise kan svare, og jeg føler meg som den dinosauren jeg mest sannsynlig er. Nei, det blir ikke bedre om jeg tar med meg Gamle Gubben Grå. Han er absolutt ikke noe digitalt geni, selv om det virker som om han tror det selv. Han har mye mindre peiling på slikt enn meg. (Noe han selvsagt ikke vil innrømme.)

Å svi av noen tusenlapper på en telefon jeg forhåpentligvis blir fornøyd med en eller annen gang gikk greit. Jeg fant et blek-rosa vidunder fra samme fabrikat som jeg hadde hatt, med bra kamera og til en pris jeg kan leve med.

Resten gikk ikke så greit.
Jeg spurte jyplingen i butikken om han kunne sette opp telefonen for meg. Du vet få den i gang, og helst få med mest mulig av det jeg hadde på den gamle telefonen over.
Det var han motvillig til. Påsto at det var så enkelt at det klarte jeg sikkert selv, og dessuten ville det ta tid og han måtte ta seg betalt for det. Vel, jeg kunne ha venta den tiden det tok og betalt den prisen det kostet jeg. Det var rundt tre timer til stengetid, men jeg liker ikke å bry folk som helst ikke vil gjøre jobben sin så jeg sa at da klarte jeg sikkert det.

Da jeg åpnet esken ble jeg ikke betrygget, nei heller mer betenkt. Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne å lete etter sim kortet på den gamle telefonen. Før var det et slikt lokk på dekslet på baksiden av telefonene, ikke sant? Ikke noe slikt på verken den hye eller gamle telefonen.
Gamle Gubben Grå lovte å hjelpe meg, og han klarte faktisk å skifte sim-kort. Men så stoppet det litt opp. Mest fordi vi satt og drakk kaffe. Vi fikk ta det når vi kom hjem.

Hjemme var Yngste Sønn. Han har jeg tro på når det gjelder digitale dingser, og han hjalp meg gjerne. Vi kom ganske langt. Men denne nye telefonen hadde tydelig arvet noen særheter fra den gamle – som i tillegg hadde tatt kvelden for godt i løpet av dagen – Den hevdet og at den ikke hadde sim kort, selv om Gamle Gubben Grå hadde satt inn det gamle Sim kortet, og Yngste Sønn hadde sjekket at det både stemte og var satt inn riktig.
Etter noen forsøk konkluderte Yngste Sønn med at det måtte være Sim kortet mitt det var noe galt med, og at jeg trengte et nytt sim kort. Da var telefonbutikken for lengst stengt.

Så i helgen har jeg vært helt uten telefon i nesten to døgn.

I dag hadde Gamle Gubben Grå en time på sykehuset på morgenen så først en god stund ut på dagen kunne jeg ta med meg telefonen tilbake til butikken. Heldigvis var det noen voksne hjemme.

Jeg fikk nytt sim kort og godt hjelp. Ikke måtte jeg betale verken for sim kortet eller hjelpen! Snakk om service.

I helgen har jeg virkelig følt på hvor avhengige vi er av denne lille boksen. Egentlig litt skremmende.