Gubben er som en løk. Slik begynner Vivian sitt innlegg i dag. og allerede etter å ha lest den setningen begynner jeg å reflektere.
Vivian skriver selvsagt om sin gubbe, mens mine tanker går til Gamle Gubben Grå. Er han en løk? Tja, jeg tror jeg opp gjennom årene i mitt stille har kalt han både løk, gjøk og kanskje et par ting til som ikke er ufordelaktig positive.
Ved litt mer selvransakelse kommer jeg til at det muligens ikke bare er i det stille jeg har kommet med mine karakteristikker.

Med hånden på hjertet. Løk var nok ikke det første ordet jeg ville bruke når jeg skulle beskrive Gamle Gubben Grå, men at han i likhet med gubben til Vivian har flere lag det stemmer. Stillest vann har dypest grunn er det noe som heter. Gamle Gubben Grå er av den stille, litt trauste typen.

Annonsørinnhold

GJØR ET KUPP: Opptil 50 prosent på Birkenstock-sandaler

Store Gubber gråter ikke. Ikke viser de så mange andre følelser heller. Man er jo mann.
Når man vokste opp i forrige århundre ble ikke gutter oppdratt til å sette ord på følelsene sine. Man ble vel heller oppfordret til å holde de for seg selv. Har du litt mye å tenke på? Sitt ikke der og gruble. Gå ut og hugg ved, måk snø, drep en bjørn eller gjør noe annet fornuftig.
Nå var det muligens ikke så mange bjørner å drepe i Ullevål Hagenisseby, men dere skjønner hva jeg mener.

Hm, kanskje det var en ide’ for å få Gamle Gubben Grå til å komme seg i arbeidstøyet og få kappet den vinterveden? Hvis jeg tar med meg tekoppen og krøller meg sammen i godstolen ved siden av der han sitter og leser bok, og sier med min mest innsmigrende stemme; Kjære, kan ikke vi sitte her og snakke om følelsene dine? Tipper både veden ville bli klappet, plenen klippet og kanskje ville også garasje-døra bli reparert og mørket senke seg før Gamle Gubben Grå ville sette seg rolig ned i nærheten av meg igjen.
Fristende tanke i grunn. Bruke litt kvinnelist for å få i gang litt effektivitet her.