I dag gjør det vondt bare jeg krøller lilletåa på høyre benet.  Det kommer stønn, sukk og relativt høye AUU!  hver gang jeg prøver å reise meg være seg fra en stol, do eller senga i dag morges.   Jeg lurer på om jeg har fått et tretthetsbrudd i høyre fot.  Den høyre leggen verker mer enn den pleier. Hjelper ikke på at det er regnvær i lufta i tillegg.  Det høyre kneet er dobbelt så stort som det venstre (mildt overdrevet) Ryggen skriker ved hver minste bevegelse. Venstre ankel er direkte vond. Høyre og, men ikke så vond som foten.  Den har verket i hele natt.

Men du veden for mestringsfølelse jeg følte i går!!!!
Den mestringsfølelsen veier opp for alt ubehaget i dag.  For du verden hvor godt det var!

Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg dro til Beitostølen for å gå  en fjelltur til Gravolskampen og Heklefjell.  En lett fjelltur som visstnok skal passe for barn fra 3-4 års alder.  Vel, jeg har kjent et par tre 3.4 åringer som ikke hadde gått den turen, men det var en fin tur – en stund.

Været var ikke det beste.  Det lå tåke rundt flere av toppene rundt oss. Det var grått, og vi hadde ikke gått mange meterne før vi kjente de første regndråpene.  Men for et terreng, og for noen høstfarger!  Det var som å vandre rundt i et maleri, og kameraet på mobilen ble brukt flittig.

Turen starter med ei ganske grei kneik med stigning.  Det var deilig å føle at jeg var i bedre form enn på lenge, og jeg var nesten ikke andpusten da vi kom på toppen av kneika.  Jeg har en medfødt hjertefeil, og har generelt vært mye i dårlig form. I store deler av livet har en slik kneik vært nok til å få meg til å høres ut som en blåhval på land.  Nå hadde jeg pust til å vitse med Gamle Gubben Grå, og energi til å fortsette innover det mye flatere terrenget.

Jeg vet. Bildene er ikke av den kvaliteten jeg pleier å ha på bildene mine. Det er Gamle Gubben Grå som har tatt de. Hvorfor skal vi komme tilbake til.

Kameraet på mobilen gikk som sagt varmt, og kjerringa gikk seg og varm.  Formen var bedre enn på mange år, og jeg koste meg selv om underlaget var ujevnt.  Det gikk opp og ned smale stier hvor jeg virkelig måtte følge med på hvor jeg satte foten. Ja selv gjørmehull og bekker med planke-klopper ble forsært uten at jeg mistet mitt gode humør. Da var det litt verre med Charlie Chihuahua. Men fy søren hvor tøff han ble etterhvert! Vasset ut i de iskalde fjellbekkene eller sølefeltene uten å mukke  og før jeg fikk løftet han opp for å bære han over.

Det var godt å føle hvor mye sprekere jeg var blitt det siste året. Gamle Gubben Grå gikk foran, og jeg bak. Han stoppet og holdt øye med at kjerringa hang med og var ved godt mot.  Jeg liker å hå bak i mitt eget tempo. Går jeg foran stresser jeg meg selv fordi jeg ikke går så fort som de bak meg kanskje ønsker. Da blir jeg fortere sliten og fortere andpusten. Slik har det vært siden jeg var barn. La meg vandre bsk i mitt eget tempo.

Vi gikk langt, og lengre enn langt. I to timer gikk vi innover fjellviddene. Opp den ene kneika, og ned den neste. Det blåste friskt, og duskregnet meste parten av tiden.  Og så, etter nok ei lei kneik opp, nok et gjørmehull som måtte forseres, nok en bekk med iskaldt fjellvann var det nok. Smertene i kne og hofter ble litt vel store og nok var nok. Energinivået på kjerringa var litt vel lavt.  Det var tid for ei pause og litt mat.

Vi fant en stein litt i le, og jeg satte meg raskt og hardt ned på steinen. Det var da det skjedde. Det som ikke skulle ha skjedd. For det er dumt for ei diger dundre på over hundre å sette seg hardt ned på en diger gråstein. I hvertfall når hun har mobilen i baklomma.

Det gikk selvsagt som det måtte gå. Skjermen sprakk og telefonen ble svart.  Ja for å bære ærlig gikk kjerringa i svart hun og.

Jeg var sliten. Vinden ute. Det regnet, og tåka kom nærmere og nærmere. Og telefonen var ødelagt. Ikke kunne jeg fotografere, noe som er det kjekkeste med å gå på tur.

På bildet forsøker jeg å varme Charlie Chihuahua litt mens vi sitter i ro. Hvis dere ser nøye på labbene hans er de mer grå enn hvite slik de er til vanlig. Han er våt og blir kald når vi sitter i ro.

Vi snudde. Det gikk fint et stykke. Men jeg fikk mer og mer vondt, og ble mer og mer sliten. Den siste kneika ned gikk på ren viljestyrke. Det føltes som om hele meg verket. Jeg var andpusten og det banka i brøstet. Jeg visste at nå var det snart helt tomt for krefter. Dette har jeg vært med på før.

Men jeg kom meg til bilen. Det føltes utrolig godt å sette seg godt tilbake i bilsetet, drikke resten av vannflaske og sakte sette kursen hjemover.

Jeg var utslitt men lykkelig. Vi hadde hatt en fin tur. Jeg hadde gått en lengre og mer krevende tur enn på lenge. Og jeg hadde gått mye lengre enn på svært mange år før jeg ble skikkelig sliten.