Så sitter jeg her en mandag morgen og skal kommentere et innlegg jeg ikke skjønner noe av.
Antakelig er teksten for dyp for meg. Meningene for skjult, for vanskelig å få tak i. Jeg liker at ting blir sagt eller skrevet rett frem. At man kaller en spade en spade, ikke kommer med mer eller mindre vage hentydninger eller meningsløse setninger, og overlater til den som leser eller hører å tolke hva vedkommende har på hjertet.

Oppgaven jeg har gitt meg selv er å reflektere over det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista, så det må jeg og gjøre med denne teksten. Sette meg inn i modusen fra gymnastida og dikt-tolkning. Det er vanskelig. Det er snart 40 år siden jeg gikk ut av gymnaset, (Herregud, jeg måtte regne etter to ganger. Er jeg virkelig så gammel? 40 år siden jeg gikk i 3. gym! Det føles muligens ikke som om det var i går, men kanskje i forgårs eller i det minste bare en 10-20 år siden.)

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

Men tilbake til denne vanskelige teksten. Blod i hendene. En relativt dyster tittel og en dyster tekst, Men likevel. Det er noe der som ikke bare er dystert.

Blod på hendene er ofte en metafor for skyld. Men skribenten bruker preposisjonen i hendene. Likevel tror jeg det handler om skyld, muligens påført skyld.

Jeg aner fremdeles ikke hva teksten handler om. Det blir bare gjetninger. Men kan det være om “forbudt” kjærlighet? Jeg skriver “forbudt” i anførselstegn fordi det er ikke all forbudt kjærlighet som er forbudt. Det kan være at man bare er så uheldig å elske noen som ikke er bra nok i noen andres øyne. Det er så manges forventninger vi skal leve opp til vi mennesker.

Maler skjønnheten ond og skammelig står det i teksten. Det er det som får meg til å tenke i de baner. Det er bedre å være to enn en.

Noen banker hardt på døren, men ingen åpner. Noen roper, men ingen svarer. Jeg får tanker om noen som vil ha kontroll, banker hardt på døra, roper og skriker. Mens den andre vil ha avstand. Svarer ikke, åpner ikke døra. Handler teksten om løsrivelse? Om det å bli voksen. Velge sine egne veier?

Hvem er jeg i dine øyne? Er det så viktig? Hvem man er i andres øyne? Er det ikke viktigere hvem man er i sine egne øyne? Jeg tror det er det skribenten prøver å finne ut av. Skape seg et selv. Ikke bare være den andre vil at han skal være.

Samtidig har det vært et oppgjør. Fysisk eller bare billedlig. Et slag mot ansiktet, og blødende lepper som farger en skittenhet på et ondt menneske, som er umettelig ond. 

Det er mye i teksten. Mye jeg ikke skjønner. Mye som gir meg lite mening.
Men jeg tror først og fremst teksten handler om å finne ut av hvem man er, hva man står for. Hva som er en selv og hva som er skam og synd påført av andre.

Jeg tror jeg gir meg der. Filosofi har aldri vært helt min sterke side.