I går kjørte vi over Eggedalsfjella og gjorde en stopp på Haglebu. Da kom vi over et krigsminne fra andre verdenskrig. Denne delen av historien hadde jeg ikke hørt om før, så dette ble et interessant stopp.

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvannet i Eggedal.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Base Elg har jeg jo vært borte i før. Ganske nylig faktisk. Detvar jo den han tilhørte han Bruskerud som jeg skrev et innlegg om for noen uker siden. Han som var gravlagt på Hedalen stavkirke og som har en egen bauta på Bautahaugen Dette blir jo bare mer og mer interessant.

Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. I sørenden av Haglebuvannet delte den tyske styrken seg slik at de kunne gå opp på begge sider av vannet. På vestsiden, ved Grantangen, ble tyskerne møtt av maskingeværild fra hjemmestyrkene. Etterhvert ble de også møtt av ild på østsiden av vannet. Trefningen varte i fire timer til begge parter trakk seg ut. De norske styrkene ble deretter oppløst og mannskapene sendt hjem. Dagen etter brente tyskerne ned hytter i området, men sparte Eggedalsbygda. leser jeg på Wikipedia.

Haglebu Fjellkirke er bygd ved tuftene av en av de hyttene som ble brent ned denne aprildagen. Restene av tuftene kan du se på dette bildet av klokketårnet.

Av de drøye hundre soldatene som natt til 26. april 1945 ble satt inn for å uskadeliggjøre Hjemmestyrkene ved Haglebuvannet var om lag 75 prosent norske.Den siste fjerdedelen var tyske (og noen østerrikske) politisoldater. Initiativet til aksjonen var tatt av de norske nazistene (NS) i Hird, Stapo, Sipo og i SS-avdelingen som var forlagt på Vikersund Bad.

Aksjonene mot HS øvingsområder i Eggedalsfjellene disse dagene, innledet av Eggedalsrazziaen to dager tidligere, var i det store og det hele en norsk affære. Det var nordmenn som hadde spionert i fjellet helgen før, det var nordmenn som to dager før trefningen arresterte og banket opp 14 sigdølinger og dermed skaffet seg detaljert kunnskap om HS på Haglebu og på Djupsjøen.

Det var med nød og neppe de norske NS-offiserene klarte å overtale en skeptisk tysk kommandant på Vikersund Bad, Hauptmann Roland Bräuer (33), til å stille deler av sin SS-styrke til rådighet for å bistå Hirdens alarmenhet og norsk NS-politi som ivret for å spore opp og nedkjempe egne landsmenn.

Det var i overkant av hundre menn væpnet med gevær, maskinpistoler, maskingevær og håndgranater som lastet opp i bilene på Vikersund Bad natt til 26. april og satte kurs for Eggedal.Av disse var litt over halvparten norske Hird-mannskaper under ledelse av veteranen fra Østfronten, Andreas Østgaard (24). Den andre halvparten besto av mannskap fra 2. kompani av SS-u.Pol.Schi-Jg.btl 506(Mot) og var under ledelse av nordmannen SS-Untersturmführer Helge Staff (26), også veteran fra Østfronten og utdannet ved SS-befalsskole i Østerrike. Avdelingen til Staff besto av halvparten norske frivillige SS-menn og halvparten tyske og østerrikske SS-politisoldater. Bilene tok dem så langt veien var kjørbar, og derfra rykket de fram i stridsformasjon forbi Medalen og Buin mot Haglebuvannet.

Sjefen for Hjemmestyrke-mennene på Haglebu var løytnant Peder F. Holst (23) og var sendt av Forsvarets overkommando i London med ansvar for å gjennomføre befalskurs.. Han valgte å gå i forsvarsstilling med kurselevene sine da oppklaringspatruljen hans meldte at fienden var mindre enn to kilometer fra Haglebuvannet. For han var det ikke noe alternativ å oppløse styrken på i alt 100 mann og oppgi utstyr og våpen. Hans oppfatning av motstanderne var at det var norske nazister, og at utfallet av en kamp ville bli fordelaktig. Det var heller ikke snakk om at han skulle angripe, det var det fienden som gjorde.

En lite kjent side ved hendelsene på Haglebu var hvordan HS måtte skjule sine falne.De kunne ikke fraktes vekk da styrken trakk seg ut om ettermiddagen. Noen kursdeltagere fra Drammen hugget hull i isen i nordenden av Haglebuvannet og senket de falne etter først å ha fjernet alt som kunne bidra til å identifisere dem. Grunnen var at fienden ikke måtte finne ut hvem de var. Hvis de gjorde det ville NS og tyskerne tatt de strengeste represalier mot familiemedlemmene. Å måtte gjøre dette var en voldsom påkjenning for disse unge mennene. Og det var ikke enklere for deres kolleger som to uker senere hentet sine falne kamerater og frakte dem til kapellet ved Nedre Eiker kirke.

Disse opplysningene har jeg fra en ytring, leserinnlegg i Bygdeposten i 2020 skrevet av Halvor A. Hartz.

Det var så vidt jeg forstår 7 døde på Hjemmestyrkens side og 7 på NS sin side  av de 7 på NS sin side var 3 norske nazister.

En spennende og tankevekkende historie. Kanskje kommer det flere innlegg etterhvert med bakgrunn i dette slaget. Det er et par ting som har pirret min nysgjerrighet.