Her er innlegget som aldri dukket opp i går,,,,

Ja jeg vet. Det er langt på kveld og kjerringa har ikke kommet med en eneste tankefull betraktning.  Helt tanketom har dog ikke denne kjerringa vært i dag.
Da jeg klikket meg inn på bloggen tidlig i dag morges var det selvsagt Kokkejævel som tronet øverst. (Hvem eller?) Jeg var helt nede på en 27. plass.  Ja man blir ikke lystigere til sinns av en slik plassering.
Det siste innlegget til Kokkejævel var da innlegget “Din jævla homo”, og følgelig er det det som skal kommenteres. Jeg begynte før jeg dro på jobb. Skulle fortsette når arbeidsdagen var over. Sitte i bilen og filosofere over “dagens tekst,”  kose meg med noe som har blitt dagens høydepunkt, gjerne i bilen før jeg drar hjem.  Men det ble ikke slik…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

For plutselig lette jeg etter ordene.  Fingrene som pleier å danse over tastaturet fant ikke rytmen.  Det ble nærmest umulig å få de riktige ordene ned på skjermen. Det har vært flere forsøk i kveld, men nei…

Innlegget til Kokkejævel handler ikke om homoer, det handler om mobbing.
Det burde være enkelt for meg å skrive flammende og engasjert om mobbing, for temaet engasjerer meg og jeg har mange meninger. Men hvordan kan jeg skrive om mobbing uten at kommentarfeltet mitt blir fylt opp med langt fra hyggelige kommentarer? Jeg er jo i Kokkens og enkelte andres øyne selve sjefs-mobberen.

Igjen blir det full stopp. Jeg leter etter ordene, lenge.
Hvordan skal jeg formidle det jeg har på hjertet ? Hvordan skal jeg få dere som leser bloggen til å forstå, uten at jeg fremstår som et offer? Hvordan skal jeg formulere meg slik at jeg ikke blir beskyldt for å skrive for å oppnå sympati og klikk?

Jeg er ikke ute etter klikk. Jeg liker at folk leser det jeg skriver, men jeg gjør meg ikke svak eller fisker etter sympati for å få klikk.  Da ville jeg nok valgt en annen overskrift.

Jeg er ikke et offer.
Men jeg kunne fort blitt det.  Et offer hvor langvarig mobbing hadde satt varige spor.  Jeg er ikke et offer fordi jeg tok en beslutning for mange mange år siden at jeg ikke skulle la mobben få glede av å ødelegge livet mitt.  De hadde ødelagt så mange år, gjort meg så mye vondt. De skulle ikke få ødelegge mitt voksne liv og.

Jeg ble mobbet fra første klasse og til jeg var ferdig med gymnaset. De verste årene var de på ungdomsskolen.  Nei, ikke ertet, mobbet.
Det luktet sur melk av skolebøkene mine i mange år.  Det var så mange som tok feil av sekken min og vasken når de skulle helle ut melka de ikke ville drikke. Markspiste sopp og borrer fant og på utrolig vis veien til skolesekken min. Og jeg husker godt den gangen en gutt i klassen pissa opp i skolesekken min og på alle bøkene og det nye pennalet.
På barneskolen var håret mitt fullt av borrer mang en gang På gymnaset luktet det surmelk.
Jeg vet fremdeles utrolig godt hvordan sur svamp smaker. en eim av kritt og sur melk.
Kallenavn. Jeg tror aldri jeg ble kalt “Jævla homo”, men det var nok av andre kallenavn.  Noen mer sårende enn andre.
Den psykiske mobbingen var den verste, utestenging, kallenavn, det å hele tiden få bekreftelse på at man er annerledes, snodig rar, merkelig,  feilvare. Men jeg fikk også min del av spark, slag og andre smertefulle opplevelser,

Jeg kunne skildret episoder ned til minste detalj. Latt leserne virkelig få del i hvor tøft det var,  Men jeg tror ikke det vil gjøre meg godt å hente frem de minnene, dukke ned i det kaoset av følelser det ville medføre.  Idet minste ikke akkurat nå.

Hva skulle jeg gjøre?
Jeg kunne ikke banke dem.  Jeg har aldri vært noen sloss-kjempe. Dårlig motorikk hadde jeg og.  Ville aldri i livet fått inn noe godt slag. Sikkert fremskaffet masse latter, humor og en haug nye kallenavn – og garantert en mengde nye slag  for å ha prøvd å slå de som slo først. Jeg var en ekstremt tynn jente, redd og engstelig.
Jeg kunne ikke løpe fra dem. Jeg har en medfødt hjertefeil som gjør at jeg aldri har kunnet bevege meg raskt av sted.
Det eneste jeg kunne gjøre var å stå eller sitte stille og ta i mot ukvemsord så vel som spark og slag.  Ta i mot og håpe at det snart tok slutt.

Jeg kunne fort blitt et offer.
Jeg ble det ikke.
Jeg ble det ikke fordi jeg bestemte meg for at de, mobben, ikke skulle få vinne. De skulle ikke få ødelegge livet mitt, selv om de prøvde så godt de kunne.

Mitt våpen, min måte å overleve på var og langsomt klare å bygge opp trygghet på at jeg var bra nok som jeg er. Ikke strebe etter å prøve å bli slik alle andre ønsket, for de kom aldri til å bli fornøyd.
Så jeg ble ei beintøff kjerring som kunne parere det meste verbalt eller i tekst.  det er min måte og verne meg selv på.  Men også det er jo selvsagt feil.

Barn og ungdom kan være grusomme mot hverandre.  Men vi voksne kan være minst like grusomme.  Kanskje ikke med spark og slag, men på tusenvis av andre infame og utspekulerte måter.   Men når det gjelder voksen-mobbing for eksempel på arbeidsplassen, i politikken eller på blogg er det ikke alltid like lett å peke ut hvem er mobber og hvem er offer.  Hvem er snill og hvem er slem…

Husker dere Valla Yssen saken?   Hvem var offer og hvem var mobber der?

Noen kommer til å lese mellom linjene og se ting som ikke er skrevet.  Noen leter alltid etter noe de kan “ta meg på”.  Vel, let i vei.
Jeg er meg. Jeg har ikke behov for å passe inn i det bildet enkelte jeg ikke har respekt for ønsker at jeg skal passe inn i.
Jeg bestemte meg for ikke å bli et offer i ung alder.  jeg vil heller ikke bli et offer i godt voksen alder.  Dere som ønsker å knekke meg, som ønsker å se meg ha det vondt, gå til grunne, dere kommer ikke til å lykkes.

Ha en fin dag, og vær snille mot hverandre – også dere som er voksne.