Så er datoen der igjen. 22. juli. I avisene og på radioen leser jeg at det er 12 år siden terrorangrepet på Utøya og i regjeringskvartalet. Jeg tar meg i å tenke Er det virkelig så lenge siden? Jeg husker jo fremdeles så mange detaljer fra den dagen, den kvelden.  

Feeden min på sosiale medier blir fylt opp av meldingen Aldri glemme. Nei, jeg tror nok jeg aldri kommer til å glemme den gråe julidagen i 2011. Kommer aldri til å glemme hvor jeg satt da jeg hørte om at det hadde vært en eksplosjon i regjeringskvartalet. Hvordan jeg med senkede skuldre tenkte at det var sikkert en ufarlig forklaring på eksplosjonen. Gasslekasje eller noe annet. Teknisk feil. Menneskelig svikt.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Så gikk katastrofealarmen. Det var bare å komme seg på jobb.
Stå på røntgen på Ringerike Sykehus å ta i mot ungdom etter ungdom med skuddskader, eller skader de hadde fått når de flyktet fra en fredelig sommer leir for å forsøke å redde livet mens venner og søsken ble skutt og drept rundt dem.
Det var så uforståelig. Noen skjøt på ungdommene på Utøya. Vi visste ikke hvem eller hvorfor. Vi visste bare at vi hadde en jobb å gjøre, så vi gjorde den. Konsentrerte oss om arbeidsoppgavene. Tankene på hvem og hvorfor skjøv vi litt til side. Til alt var over. Da kom tankene – og reaksjonene.

Ungdommene på Utøya var på samme alder som mine egne ungdommer hjemme. Det kunne så fort vært en av dem.
Mine unge husker Utøya og hva som skjedde. De var på samme alder med de døde. De kunne identifisere seg med de som aldri kom hjem. Vi bor ikke så langt unna. De har hørt mine beretninger fra sykehuset. De har snakket med folk de kjenner godt som var en av båtfolket. En som var med og fraktet døde ungdom. De har lagt ned blomster ved det provisoriske minnemerke på eget ønske og var med og gikk i rosetog.

De sier det har gått tolv år.
Livet har gått videre. Terrorangrepet er ikke like friskt i minnet. De som er unge voksne nå var barn da.

Jeg kommer ikke til å glemme. Å se ungdommer med skuddskader påført med hensikt og med ønske om å drepe gjør inntrykk. Og det var ikke en, ikke to, 35 stykker kom til vårt lille sykehus. De var blandt de heldige, de overlevende. 69 stykker ble drept på og ved den øya den kvelden.

Hvorfor?

En mann med sine gale tanker sto bak angrepet. Han siktet. Han trykte på avtrekkeren. Han skjøt. En, person, to, tre, fire, ….69 drept og 35 skadde….. Han sitter nå bak lås og slå. Men tankene hans….Er de og stengt inne, låst bort eller florerer de fremdeles på nett og ellers i samfunnet?

I 2011 gikk vi i rosetog og sang barn av regnbuen. Vi snakket om å spre kjærlighet og ikke hat.

Men sangen har stilnet. Det virker som om budskapet om kjærlighet og er på vikende front og at hatet får mer og mer makt.  At hatet vokser i styrke.

Ting du ikke kunne si uten at det vekte reaksjoner før 2011 kan du si helt åpent rundt de fleste lunsjbord eller skrive på nettet i dag.

Vi skal ikke glemme. Vi skal ikke glemme menneskene som ble frarøvet livet på grunn av en manns gjerninger. Vi skal ikke glemme alle de som aldri kom hjem eller de som kom hjem med fysiske og psykiske skader. Mange av de overlevende sliter fremdeles.

Vi skal heller aldri glemme hva som førte til terrorangrepet. En mann som levde i sin boble på nett og kun hentet næring til tankene sine fra de som mente det samme som han.

Vi vet ikke hvor mange som bruker denne julikvelden i 2023 til å skrive sitt manifest. Vi vet ikke hvor mange som vurderer å sette ord ut i handling. Vi har hatt terrorangrep her i landet også etter 2011.

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

La ikke de 69 som døde på Utøya ha gitt sitt liv forgjeves.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme.

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør

Nok en gang finner jeg frem Arnulf Øverland sine ord på denne datoen. Nok en gang maner jeg til kamp mot hatet og høyreekstremismen som gror frem. Vi må ikke glemme hva dette tankegodset kan føre til.