Var litt høyt oppe i går. Fikk drive med politikk. Buklandingen  i dag morges ble derfor litt tøff. Tilbake på en ellevte plass på bloggtopplista og under 1.000 sidevisninger.  Jeg tenker jeg gir Torben Oxe skylda for det. For det første så har han jo historie for å få skylda for andres misgjerninger, for det andre har han vært død i over 500 år og kommer nok ikke til å føle seg krenka samme hva jeg skriver.

Så nå sitter jeg her og teller på fingrene. Skal jeg skrive om at jeg IKKE tar kokain, fortelle om at jeg er lykkelig gift (på 28. året) eller skal jeg skrive om en sterk kvinne som søkte makt?
Vel, denne kjerringa er ikke som andre blogger (eller andre kjerringer for den saks skyld) så jeg tar nok en gang leserne mine med 500 år tilbake i tid og forteller dere historien om Sigbrit Willoms.

Sigbrit Willoms var moren til Dyveke. Dere husker hun som var elskerinnen til Christian II og som døde 27 år gammel, muligens på grunn av at hun ble drept av forgiftede kirsebær som hun hadde fått av Torben Oxe.
Sigbrit Willoms er en interessant kvinne, er hun ond slik mange (mannlige) historikere mener, eller er hun bare ærgjerrig?  En kvinne med spisse albuer som vet hvordan hun skal nå sine mål!  Hvordan ville hun ha blitt bedømt gjennom historien hvis hun hadde vært en mann? Ville hun ikke da bli beskrevet som mektig og sterk i stedet for ond heks? Les og bedøm selv.

Helt når hun er født vet vi ikke. Men hun er født i Nederland. Der fikk hun datteren Dyveke med en Ottike. Om hun og Ottike noen gang var gift, og hun var enke vites ikke, men hun brukte pikenavnet sitt Willoms hele livet. Sigbrit var en fordansing av hennes hollandske døpenavn Sibrecht.

Av en eller annen grunn bosatte hun og datteren seg i Bergen. Antakelig fordi en av brødrene hennes, Herman tjente ved Bergenhus festning.
I Bergen livnærte hun seg som selgekone. En selgekone, eller «kurvekone», var betegnelsen på kvinner som hadde fått privilegium på ambulerende handel i byens gater; enten på gaten, eller fra dør til dør.

Vel, som dere husker fra innlegget jeg skrev i går så kom Christian II til byen i 1507, ble forelsket i datteren Dyveke og gjorde henne til sin frille med godkjenning fra moren Sigbritt.
Noen hevder at Sigbritt prostituerte sin egen datter, men kan det ikke og være at hun så at datteren som frillen til kongssønnen ville være sikret en lettere hverdag enn som datter av en enslig selgekone?

En ting er i det minste sikkert Sigbritt så at datteren og hennes nære kontakt med den fremtidige kongen kunne utnyttes
Hennes bror Herman ble i 1512 innsatt som kongens høvedsmann på Bergenhus. Om dette skriver kilder fra den tiden at Herman Willums fikk stillingen sin «ved Sigbrits hjelp».
De samme kildene nevner også at det var etter Sigbrits ordre at gatene i Bergen ble brolagte fra Sigbrits hjem og frem til Bergen domkirke, så hun og datteren slapp å gå til kirke på sølete veier. Dette regnes som Norges eldste brolegning og ble gjenfunnet i 2017.

Som jeg fortalte i går bygde Christian II hus til Sigbrit og Dyveke i Bjørvika like ved Akershus slott da han dro tilbake til Oslo, og instalerte dem først i et slott utenfor København og senere i et hus bare fem minutters gange fra slottet i København da han ble konge av Danmark og Norge og etterhvert Sverige.

Sigbritt må ha vært klok og hatt stor innflytelse på kongen for etterhvert ble hun kongens høyre hånd og hjalp han i statssaker.
Hun så blant annet at øya København hadde store muligheter med mye fruktbar jord, og fikk kongen til å invitere nederlandske bønder til å slå seg ned i Danmark. De skulle forsyne slottet med rotgrønnsaker, løk, smør og ål. I 1971 var fremdeles fjerdeparten av beboerne på Amager som området heter av nederlandsk opprinnelse.

Så døde Dyveke i 1517. La oss ikke spekulere mer i hvem som hadde skyld i det. Torben Oxe fikk skylda og mistet hode.
Mange trodde og håpet at med Dyvekes død ville Sigbritt miste mye av sin makt og innflytelse.  De tok feil.  Tvert i mot ble hun enda mektigere. Nå fikk hun ansvaret for toll-, finans- og myntvesenet i Danmark-Norge. Ble på en måte Danmark- Norges finansminister.
Jeg blir litt imponert av det. Kvinnelig finansminister i 1518.

I 1519 tok Sigbritt på seg ansvaret for Øresundstollen og flyttet innkrevingen fra Helsingør til København, samtidig som satsene ble opp mot fordoblet.
Hanseatene, som hadde hatt fritak, måtte også punge ut.
Klagene var mange og høylytte. En kjøpmann opplevde at Sigbrit ikke bare beslagla varene hans, men også tok anker og tau fra fartøyet til bruk for kongens forsyningsskip i krigen mot Sverige, så skipet hans lå igjen som et vrak – attpåtil etter at kongen hadde gitt ham lov til å dra videre.
Sigbritt lot seg ikke påvirke av klagene, men hadde bare ett mål for øye: Å skaffe midler til Christians gjenopprettelse av Kalmarunionen.

I 1521 og 1522 stod Sigbritt på høyden av sin makt. Hun sto for omtrent alle større inn- og utbetalinger i kongens navn, og holdt oppsyn med toll- og myntvesenet. Enorme beløp passerte gjennom hendene hennes.
Sigbritt var også involvert i fordeling av forsyninger, fødevarer og våpen i Danmark, Norge og Sverige.

I tillegg til sin sterke stilling som rikets fremste finansrådgiver ble hun utnevnt til overhoffmesterinne hos Christians dronning Elisabeth en tid etter datteren Dyvekes død. Hun satt med ansvaret for å fostre dronningens barn.

Sigbritt holdt erkebiskop Erik Valkendorf som ansvarlig for datteren Dyvekes død. Dette med bakgrunn i at det var han som var budbringeren da dronning Elisabeths slekt kom med relativt sterke trusler om at noe ville kunne skje Dyveke hvis hun ikke forlot kongen og Danmark.
I 1521 dro Kong Christian II i all hemmelighet til Amsterdam.
I Amsterdam var og erkebiskop Erik Valkendorf samt Sigbritts søsken Wilm og Herman.
Herman som jo hadde vært kong Christian IIs høvedsmann på Bergenshus festning representerte nå kongen i Amsterdam og forhandlet med dronningens familie om en medgift kong Christian II var lovet men aldri hadde sett noe til.
De to søsknene oppsøkte Erik Valkendorf i forkant av at kongen var ventet til byen.
Valkendorf følte seg truet av dem, da de røpet at Sigbrit fremdeles ga ham skylden for Dyvekes død.
«Min søster vil sette deg i fangetårnet, hun vil se deg død,» sa Wilm.
Herman skal ha sagt til Valkendorf at kongen hadde lovet Sigbrit at erkebiskopen skulle dø.
Få dager senere ankom kongen Amsterdam og sendte samme kveld bud til byrådet i Amsterdam om at de skulle arrestere Valkendorf, med en falsk anklage om at han skulle ha stjålet med seg Nidarosdomens gull og skatter.

Vel, Erik Valkendorf var redd for å miste hodet sitt, og stakk av gårde og kom seg eter vert i sikkerhet i Vatikanet.
Han skrev til Riksrådet og tilbød seg å stå til rette for dem hvis paven ga dem domsmyndighet. Han kom og med relativt sterke anklager mot Sigbritt. Brevet hans satte det danske riksrådet i knipe, og de unnlot lenge å besvare brevet. De fleste fant selv Sigbrit utålelig, men torde ikke si det åpent. I stedet skrev de til sist at Valkendorf intet hadde å frykte om han var uskyldig. Da hadde han allerede søkt tilflukt i Vatikanet.

I 1522 ble det en ny pave. Denne paven kjente Erik Valkendorf fra før og han følte seg tryggere for egen sikkerhet.
På ny skrev han brev til det Danske riksrådet.  I dette brevet anklaget han Sigbritt rett ut for å være en heks, og at hun hadde en slags trolldomsmakt over kong Cristian II. Ved å anklage Sigbrit for å være en heks, fritok han kongen for skyld ved å gjøre ham maktesløs, «for kongen frykter henne selv, og hverken tør eller vil motsi henne…Hans nåde er dydig og god nok, når Hans nåde har gode rådgivere.»   Dette var svært alvorlige anklager.

Sigbrit var for høytstående til at noen i Christians kongeriker torde å anklage henne åpent for hekseri. Men oppfatningen spredte seg utenfor Norden. En engelsk diplomat i Brüssel skrev i januar 1523 at kongen av Danmark var «enda grusommere enn før, og mer styrt av sin heks enn noen gang». 

Selv historikerne på 1500-tallet tok Sigbrit for å være en heks. Arild Huitfeldt omtaler det som en kjensgjerning at hun kunne mane frem djevelen.

Det var en lang liste over ting den danske adelen var misfornøyd med når det gjaldt Kong Christian II. Sigbritt og hennes makt var en av de. Misnøyen var så sterk at i 1523 ble kongen avsatt og måtte flykte. Han, hans familie og Sigbritt dro da til Nederland. Kongen og Sigbritt sine veier skiltes da de kom dit.

Hvor Sigbritt var de neste åtte årene vet man ikke. Men i 1531 møtte hun opp i et møte med Keiser Karl (broren til dronning Elisabeth)
Under møtet ble Sigbritt arrestert og ført til en borg som fungerte som statsfengsel.
Keiseren forsøkte å samle vitnemål mot Sigbritt slik at hun kunne bli dømt som heks og brent på bålet. Om hun virkelig ble det vet man ikke. Alle spor etter henne ender i Vilborg, den borgen som fungerte som statsfengsel.

Gravsteinen hennes, eller bruddstykker av den oppbevares på Nasjonalmuseet.
Du synes kanskje at det er litt rart at man har deler av gravsteinen til en kvinne man ikke vet med sikkerhet når døde eller hvor er gravlagt, hvis hun da har en grav. Tror ikke hekser som endte sitt liv på bålet fikk noen kristen begravelse.
Vel, Sigbritt var som dere sikkert har forstått ei kjerring som ordnet opp i det meste. Hun hadde selvsagt kjøpt og fått laget sin egen gravstein lenge før hun mistet makt og myndighet i Danmark.
Lenge var denne gravsteinen plassert ved innkjørselen til eiendommen til Knud Pedersen Gyldenstierne som var fetter av den tidligere omtalte Torben Oxe, han som mistet hode på grunn av de forgiftete kirsebærene som angivelig skal ha drept Dyveke, datteren  til Sigbrit.
Vel, denne Gyldenstierne var ikke så veldig glad i Sigbrit og oppfordret tjenerne sine til daglig å spytte eller urinere på gravsteinen når de gikk forbi……

Jeg er litt usikker på om man skal beundre eller fordømme Sigbrit. Heks eller forbilde?