Et av de mest berømte bildene til Eilif Petersen , dere husker kunstneren son hadde vært sommergjest på gården jeg kommer fra, er maleriet Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe. Bildet ble malt i 1875-1876 mens kunstneren oppholdt seg i München. Maleriet ble kjøpt inn av Verbindung für historische Kunst i Stuttgart før Peterssen hadde gjort det ferdig. Nå er bildet i det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Jeg tror helt klart jeg må dit en tur i løpet av høsten.

Men hvem var Torben Oxe? Og hvorfor underskrev Christian II dødsdom over han?

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Først en liten oppfriskning på hvem Christian II var.
Christian II var en dansk, norsk og svensk konge som levde fra 1481 til 1559. Han var dansk-norsk konge i perioden 1513–1523 og svensk konge 1520–1523. Kong Christian II er en spennende historisk person. Jeg kunne skrevet masse om han, men dette skulle handle om Torben Oxe – så får jeg heller komme tilbake til Christian II i et annet innlegg.

Torben Oxe var en del av hoffet til Kong Christian II. Han var såkalt lensmann på København slott og Kronborg len ved Helsingør. Han ble fengslet av kongen som for riksrådet anklaget ham for blant annet giftmord på Dyveke.  Han ble frifunnet for anklagen. Kongen bragte ham da for en birketingsrett av 12 bønder fra landsbyen Solbjerg, som uttalte: «Vi dømmer ham ikke, men hans gerninger dømmer ham.»
Egentlig kunne ikke bønder dømme Torben Oxe, som jo var en del av adelen. Derfor denne litt kryptiske uttalelsen.
Uttalelsen fra bøndene holdt for Kong Christian II; og Torben Oxe ble halshugget 29, november 1819.

Du er sikkert enig med meg i at det nå har meldt seg et nytt spørsmål. Hvem var Dyveke? Og hvorfor drepte Torben Oxe henne, hvis han nå gjorde det. Det kan jo virke som om det rådet en viss tvil om det.

Maleri av Vilhelm Rosenstand, 1885.

Dyveke Sigbrittsdatter var elskerinnen, eller frillen til Kong Christian II. Hun var født ca 1490 og døde 21. september 1517, 27 år gammel.
Jeg kan jo skjønne at Christian II ble litt forbanna når Torben Oxe drepte elskerinnen hans med gift.  Ja, hvis han gjorde det da. Og jo mer jeg leser om denne historien, jo mer interessant blir den.

Dyveke og Christian II møttes på et ball på Bergen Rådhus i 1507, da Dyveke var 17 år. Christian II ble intenst forelsket i den unge Dyveke som han, etter avtale med hennes mor Sigbritt Willoms, gjorde til frille samme kveld.
Det var andre tider dere, en konge på 26 år som spurte moren til ei 17 år gammel jente han traff på fest om han kunne ta med seg datteren på rommet og elske med henne. Ikke med hensikt ekteskap en eller annen gang langt der fremme, men fordi han ønsket seg en elskerinne. Og moren sa “Ja, det er greit”.
Hva Dyveke måtte mene sier historien ingenting om.  Kanskje brydde hun seg egentlig ikke om kongen, kanskje ble forelskelsen gjengjeldt. Kongen var en ung. kjekk mann. Velkledd og rik. Og han var bare 9 år eldre enn henne. Men det er helt klart at forholdet mellom Dyveke og kongen var en avtale han inngikk med hennes mor – og som moren nøt godt av. Flere historikere mener at Sigbritt var en ond kvinne som prostituerte sin egen datter for egen vinning.  Denne Sigbritt er og en interessant person jeg kunne skrive mye om, men det må og bli et annet innlegg.

Det holdt selvsagt ikke med en “one-night-stand” med en konge for å bli nevnt i historien som kongens frille. (Eller elskerinne om du vil). Da Christian II dro tilbake til Oslo bygde han et hus ikke langt fra Akershus Festning hvor Dyveke og Sigbritt flyttet inn.
Etter å ha blitt konge i 1513, valgte Christian Københavns slott som sin hoved residens. Han ga da Christian Dyveke og moren husrom i Hvidøre slott  like nord for København.

Kanskje lurer du på hvorfor Kong Christian II ikke bare giftet seg med Dyveke. Han var jo tydelig forelsket i henne også flere år etter at han hadde truffet henne. Ellers var det jo ikke noen grunn til å ta Dyveke og moren hennes med til Danmark.  Vel, så enkelt var det ikke.
Problemet var at han skulle gifte seg med den 14 år gamle Elisabeth av Habsburg, for å få i stand en allianse med hennes farfar, den mektige keiser Maximilian 1. Ekteskap på den tiden var mye mer snakk om allianser enn om kjærlighet.

Datidens fyrster holdt friller helt åpenlyst; keiser Maximilian 1. bestefaren til Elisabeth som var pekt ut som brud for Christian II for eksempel hadde mer enn et dusin barn født utenfor ekteskap. Like vel prøvde Elisabeths familie sammen med Erkebiskop Erik Walkendorf å overtale Kong Christian II til å droppe forholdet til Dyveke som vakte allmenn forargelse. Men kongen nektet.

Bilde av Eilif Petersen som viser Erkebiskop Walkendorf i samtale med
Sigbritt og Dyveke

I 1516, året etter at Christian II giftet seg med Elisabeth, sendte Elisabeths farfar keiser Maximillan 1. utsendinger til Danmark og forlangte at Dyveke straks skulle forlate landet – ellers ville det skje en ulykke med henne.
Ikke en gang denne åpne trusselen fikk kongen til å avslutte skandalen.
Tvert i mot syntes han at Dyveke var for langt unna der oppe i Hvidøre. I slutten av mars 1516 kjøpte han en bygård ved Amagertorv  og der flyttet Dyveke og Sigbritt inn, bare fem minutters gange fra kongeslottet.

Da Dyveke døde brått og uventet året etter 27 år gammel ville jeg nok først og fremst ha mistenkt Keiser Maximillan 1. Han hadde jo kommet med relativt tydelige trusler. Men Maximillan var keiser av det Tysk Romerske riket, sønnen hans var konge i Spania og datteren var regent i Nederland. Kanskje ikke så lurt å anklage en så mektig mann for mord. Det kan fort bli krig av sånt. Det var nok lurest å finne en annen syndebukk.

Erkebiskopen var livredd for å bli pekt ut, og med god grunn. Sigbritt utpekte han som ansvarlig og den skyldige.
Heldig for han så oppholdt han seg i Nidaros (Trondheim) på det tidspunktet Dyveke døde.

Valget på hvem som da kunne være morderen, gjerne på ordre fra Maximillan, falt på Torben Oxe.
Torben Oxe, var kjent som en brutal og hensynsløs mann, flere ganger anklaget for voldsbruk og dokumentfalsk, men flink til å innsmigre seg hos kongen. Angivelig var han betatt av Dyveke, og da de en gang ble alene, skal han ha antastet henne.

Det ble hevdet at Dyveke hadde fått kirsebær tilsendt fra Torben Oxe, spiste dem, ble syk og døde – angivelig fordi bærene var forgiftet.
Det er og hevdet at Sigbritt hadde bedt datteren om å oppmuntre Torben, slik at de to kunne bli gift – og at kongen selv stod bak planen. Liksom hans far kong Hans hadde giftet sin frille Edele Jernskjegg med en av hoffmennene for å gjøre henne respektabel, og samtidig holde henne i hoffets og sin egen nærhet.
Som Oxes kone ville Dyveke fritt kunne ferdes på slottet uten å vekke noen oppsikt.

Man vet ikke en gang om Torben Oxe faktisk ble anklaget for drap på Dyveke. Det er sikkert at han blev stilt for retten og henrettet noen måneder etter hennes død, men samtidige kilder sier ingenting om hva han faktisk ble anklaget og dømt for – bare at riksrådet frikjente ham, og at kongen ikke ville godta dette, men innkalte tolv bønder til ting på slottsplassen i København, og lot dem felle dom.
Dette var helt ureglementert; en adelsmann kunne ikke dømmes av bønder. Men retten fant et smutthull, uttrykt slik: «Vi dømmer ikke Torben, men hans egne gjerninger dømmer ham.» Muligvis gjaldt anklagen i riksrådet underslag i stillingen som høvedsmann;
for bondedomstolen var anklagen utvidet til å gjelde giftmord.
Straffeutmålingen ble overlatt til kongen. Han dømte Torben Oxe til døden.

Det er flere motiver enn de Torben Oxe og trusselen fra Maximilan 1 for hvorfor noen skulle ønske livet av Dyveke.
Et av de er at noen ville kvitte seg med moren hennes , Sigbritt.. Dansk adel fant Sigbritt utålelig og kan ha håpet at hun kom til å miste grepet på kongen straks Dyveke var borte.
Forholdet til svigerfamilien til Christian var noe anstrengt som vi har lest.  Det ble ikke bedre av at Christian to år etter bryllupet ikke hadde sett noe til den enorme medgiften han var blitt lovet i ekteskapskontrakten. I januar 1517 samme året som Dyveke ble forgiftet sendte han for andre gang en delegasjon til sin svigerfamilie i Burgund etter pengene. Denne gangen truet han med å blokkere Øresund for skip fra habsburgernes områder, eller å beslaglegge skipene og lasten deres.
Men hvis Huset Habsburg følte sin ære krenket av dette, ville ikke æren gjenopprettes i andres øyne av et giftmord på en ung jente.

Jeg vet ikke hvem som drepte Dyveke – men for meg kan det virke som om Torben Oxe kanskje ikke var den eneste som burde blitt et hode kortere.