I går var Gamle Gubben Grå og jeg en tur i skogen.  Vi skulle se etter sopp.  Mens vi vandret mellom blåbærlyng, gamle røtter, kvist og kvast kjente jeg plutselig en brennende smerte på fotryggen. Det var vondt, mer vondt enn ubehagelig. Jeg stoppet opp og vurderte hvorfor jeg fikk slik brått vondt.

Et stikk, kom jeg til. Og tenkte samtidig at det kanskje ikke var så lurt å vase rundt i høy blåbær lyng uten sokker i joggeskoa. Kanskje jeg helst burde hatt de gule Pytt-pytt støvlene mine? Jeg kunne da umulig ha blitt bitt av en huggorm?

Det gjorde vondt men man kan ikke sette seg ned å grine selv om man får litt vondt. Smerter er jeg jo vant med. Så vi fortsatte turen uten at jeg sa noe til Gamle Gubben Grå. Men jeg kjente stikket eller hva det var hele resten av turen.

Vel hjemme sparket jeg av meg skoen, og Charlie Chihuahua kom valsende å begynte straks å sleike på fotryggen min akkurat der jeg hadde vondt.  Jeg føysa bort Charlie og tok foten i nærmere øyensyn.

Det var to små prikker med en drøy millimeters avstand. To røde prikker med litt skorpe. Hadde jeg virkelig blitt bitt av hoggorm? Hva gjør jeg nå? Vi har ikke ormepiller i huset slik vi hadde i medisinskapet på hytta på Damtjern da jeg var barn. Jeg kunne selvsagt dra opp på hytta på Damtjern og se om de pillene fremdeles lå i medisinskapet  slik de hadde gjort siden tidlig på 70-tallet. Sansynligheten for det er stor, men jeg kunne jo og ta en tur på legevakta.

Vel, før jeg dro noe som helst sted skulle jeg ha en dusj, så fikk jeg ta stilling til hva som var riktig å gjøre etterpå.

Det ble ikke noen tur for å hente 50 år gamle huggormtabletter. Det ble ikke noen tur til legevakta. For når jeg var ferdig ned å dusje, ja så var hele hoggormbittet vasket vekk.

Hypokonder med litt livlig fantasi jeg? Nei langt i fra!