Holde foredrag……

Sophie Elise er tilbake på bloggtoppen, men til tross for bilde av middagen min og alt var jeg heller ikke i dag på lista.

Sophie Elise har vært i Fredrikstad og holdt foredrag.
Jeg holdt ikke noe foredrag i går.
Men jeg deltok i en hissig nettdebatt uten at jeg mener at jeg selv er noe nett-troll.  Jeg tok en diskusjon med en helsefagdirektør om hvorvidt det viktigste med en storstilt kampanje for å få flest mulig ansatte til å ta influensavaksine var å bedre pasientsikkerheten, eller å få ned sykefraværet og derved bedre resultatet på bunnlinja.  (Man oppnår forhåpentligvis begge deler, men jeg mener fokuset i større grad bør være på pasientene og ikke på bunnlinja.)
Jeg har kanskje ikke holdt så mange foredrag, men jeg er ikke lenger redd for å entre en talerstol-

Slik har det ikke alltid vært.
Jeg husker jeg satt på et landsmøte i foreningen “Vi som har et barn for lite” en gang på tidlig 90-tallet og beundret alle de som entret talerstolen.  DET hadde jeg aldri tort.   Tenk om jeg sa noe dumt.  Noe som fikk de i salen til å le, eller mene at jeg var dum, eller hadde dumme meninger.  Bare tanken gjorde meg kvalm.  I løpet av de to dagene på det landsmøtet fant jeg ut at ikke alle som gikk på den talerstolen sa like lure ting.  Noen ganger dannet det seg gode motsvar i hodet mitt, eller på papiret foran meg.  Ingen lo av de som helt klart sa ting som var lite gjennomtenkt. Men selv om jeg hadde mange tanker jeg nok gjerne kunne ha delt om sakene som ble diskutert, forholdt jeg meg taus og i ro.
På toget hjem satt jeg og funderte litt på hvorfor jeg ikke torde å  ta ordet.  Replikker fikk man si fra plassen sin, man behøvde ikke gå på talerstolen. Det burde jo vært overkommelig, men heller ikke det hadde jeg tort.  Hvorfor?

Tankene gikk raskt tilbake til skoledagene.
Jeg var en flink elev, kunne lese da jeg var 5, regnet i hemmelighet mattestykkene i matteboka til Storesøster når hun begynte på skolen året før meg.  Jeg har alltid likt meg på skolen.  I det minste i timene.  Friminuttene var ikke like morsomme.   Ertinga begynte allerede på barneskolen, og jeg likte ikke å bli satt i fokus.
Husker en episode fra 5.klasse.  Den kloke læreren vår, Rektor Halden, hadde av en eller annen grunn tatt meg opp på tavla.  Han ville at jeg skulle stå der foran de andre elevene å svare på spørsmål i ett eller annet fag.  Jeg var tydelig ubekvem, og sto med armene krysset på brystet og hendene beskyttende på skuldrene mine.  Da tok han forsiktig tak i armene mine og mildt tvang de ned.  “Hvorfor står du sånn å gjemmer deg?  DU vet at du kan svarene. JEG vet at du kan svarene.  ALLE i dette rommet vet at du kan svarene.  Slapp av, senk skuldrene og svar med høy klar stemme. Vær stolt av deg selv.” Jeg svarte, og rømte ned på plassen min etterpå. Det var grusomt, men jeg likte annerkjennelsen – og ingen lo. (De torde ikke det når Halden var til stede.)

Til tross for Rektor Haldens velmenende råd, ble det ikke noe lettere på ungdomsskolen.
Det vil si, det begynte bra.  Jeg likte fremdeles skolearbeidet, og karakterer inspirerte meg.  Akkurat som rundetider og resultater innen idrett var dette noe som målte hvor god jeg var.  Tydelige bevis på at jeg var flink til noe.  Jeg var en streber med store drømmer for fremtiden, og satt på første rad, andre rad fra vinduet, det vil si rett foran kateteret.  Der satt jeg med hånden oppe, svakt vinkende hver gang en lærer stilte et spørsmål.  Streber, kalte man slike på min ungdomsskole. Og det å være en streber, var langt i fra en positiv egenskap. Ertinga jeg hadde opplevd på barneskolen gikk på ungdomsskolen over til mobbing. Hvorfor?  Vel jeg er vel bare annerledes.  Passetikke inn.
Vel, i en historietime i 8. klasse spurte lærer Bøhler om hva Magna Carta var, og jeg rekte som vanlig hånden høyt i været.  Men Bøhler spurte ikke meg, han spurte den ene etter den andre av de andre elevene i klassen.  Ingen av oss som hadde rukket opp hånden, men den ene etter den andre som aldri rakk opp en hånd i timene.
Selvsagt visste ingen av dem, eller i det minste var det ingen av dem som torde å innrømme at de visste at Magna Carta var en avtale mellom kongen av Engeland og de geistlige om deling av makt.  I min klasse på ungdomsskolen var det kult og ikke kunne noe.  Noen av de kuleste prøvde seg på svært så kreative svar til stor latter og jubel fra de andre.  Jeg fulgte ikke med. Jeg syntes de var dumme og barnslige og drømte meg litt bort.  Gjorde ofte det når skoletimene gled over fra læring til bare tull. (Og det gjorde det ofte i klassen min på ungdomsskolen.)
Etter en stund ble jeg vekket tilbake fra dagdrømmene av lærer Bøhlers stemme. “Ja, Brit. Da får du si svaret du da.”  Det ble helt svart i hodet mitt.  Hva var det egentlig vi snakket om? Så jeg svarte:”Æh, vet ikke. Hva var spørsmålet?”  Læreren så da bare kaldt på meg og sa “Hvis du ikke kan svaret, behøver du ikke sitte og vifte med hånda hele tiden og leke streber.” Klassen hylte av latter.  Streberen ble satt på plass av læreren. Lærer Bøhler skåret noen kjært tiltrengte popularitetspoeng, og jeg bestemte meg for aldri å rekke opp hånda igjen.

Det løftet jeg ga meg selv, holdt jeg gjennom ungdomsskolen, videregående og også til dels gjennom høgskolen.  Jeg svarte hvis læreren spurte meg om noe, men ok ikke selv initiativ til å bli spurt ved å rekke opp hånda.  Jeg likte rett og slett ikke å ta ordet. Noen ganger svarte jeg vet ikke, selv om jeg kunne svaret fordi det å svare riktig og utfyllende ville kreve at jeg sa mer enn en kort setning eller noen få ord.  Noen lærere kunne og komme til å komme med oppfølgende spørsmål.  Det ville bli fokus på meg. Det var bedre å holde kjeft og forhåpentligvis unngå latter eller kommentarer om å være en streber.

Som voksen var jeg ikke like redd for å snakke i forsamlinger, og vervet som tillitsvalgt gjorde at jeg opplevde å få respekt og bli lyttet til når jeg snakket.  De andre tillitsvalgte og arbeidsgiver mente ofte at jeg kom med gode innspill.  Det styrket selvfølelsen.  Men talerstoler og foredrag, var ikke min greie.  Jeg likte ikke å stå foran andre å snakke.

I 2003, tror jeg det var, var jeg på et Landsmøte i Radiografforbundet.  Det var en debatt om å endre representasjonen til landsmøtet.  De små Helseforetakene med under ett visst antall medlemmer skulle miste retten til representasjon på landsmøtet. De skulle i stedet ha en felles delegat.  Det ville si at Ringerike Sykehus, Finnmarksykehuset, Kongsberg sykehus og muligens ett sykehus til skulle ha en representant som skulle ivareta disse sykehusene.  For meg var forslaget totalt uakseptabelt, og virkelig provoserende.
Jeg satt på  andre rad, talerstolen var ikke så langt unna.  Det virket ikke så skremmende – og jeg var virkelig engasjert og hadde mange gode argumenter som ikke kom frem i debatten. Så jeg rakte opp stemmetegn og ba om ordet.
Da jeg kom opp på talerstolen og snudde meg mot salen, ble jeg helt satt ut av hvor stor salen var, og hvor mange som egentlig satt i den salen.    Det er vel i underkant av 100 på våre landsmøter. Skulle jeg stå på en talerstol og si noe fornuftig foran alle disse menneskene?  Knærne skalv og jeg grep tak i talerstolen, som selvsagt vippet litt på seg.  Men jeg klarnet stemmen. Så ned på lappen med stikkord og klarte å få stotret frem det jeg hadde tenkt å si.  Ingen lo. Noen klappet. Jeg gikk ned og debatten fortsatte.  Da saken kom opp til votering, vant mitt synspunkt frem.  I etterkant fikk jeg mange tilbakemeldinger på at jeg hadde sagt noe lurt der oppe på talerstolen.  Det ga selvsagt selvtillit.

Etter det har det vært mange turer på mange forskjellige talerstoler.  På landsmøtet til Radiografforbundet nå i høst var det vel bare Forbundsleder som var flere ganger på talerstolen enn meg…
Mine største utfordring var  da jeg holdt talen 1. Mai for noen år siden.  Da var jeg langt utenfor komfortsonen min.
Jeg ble spurt om å holde talen foran bautaen over de fra Ringerike som ble drept under 2. verdenskrig.  Jeg følte det som en stor ære å bli spurt.  Men ryggmargrefleksen skrek at jeg skulle si Nei.   Det som fikk meg til å s i Ja, var en hendelse noen få uker før jeg fikk spørsmålet.
Jeg var på jobb, satt og kjørte CT, og døra fra sjalterommet til korridoren utenfor sto som vanlig åpen.  En av overlegene på kirurgen gikk forbi, snudde etter noen skritt og kom tilbake og stilte seg i døråpningen.  “Jeg drømte om deg i natt. ” sa han og så på meg. “Jeg ble litt satt ut. Vi var på snakk, men kun om sykehuspolitikk og bevaring av Ringerike sykehus.  “Javel,” svarte jeg  “Beklager at jeg har gitt deg mareritt.” “Nei, det var ikke noe mareritt forsikret han. “Jeg drømte at du talte foran en stor forsamling, og trollbandt alle.”  Jeg måtte se to ganger på mannen. “Jaha.” svarte jeg. Hva svarer man på noe sånt?   “Du har mye å bidra  med. Hvis du noen gang blir spurt om å tale foran en stor forsamling, så gjør du det.”  Jeg svarte ikke.  “Lov meg det” sa han, så fortsatte han nedover korridoren.
Et par uker før jeg fikk spørsmålet om å holde 1. Mai talen hadde denne legen dødd totalt uventet.
Jeg hadde vært i bisettelsen hans bare noen dager i forveien.  Jeg følte jeg måtte følge hans råd, og sa nølende ja.  Det var tross alt nestentre måneder til mai.
Jeg mener selv at jeg klarte utfordringen bra, og mitt nye motto er at jeg aldri skal si nei til en utfordring jeg tror jeg kan klare.
Det løftet gir meg mange flere spennende opplevelser enn løftet om aldri å rekke opp handa for å få ordet.
Er det noen som har lyst til å få ei kjerring med meninger om mangt og meget til å komme og holde foredrag, så er det bare å si fra.

2 kommentarer
    1. Får nesten litt frysninger over samtalen med legen og at han døde like etterpå. Var nok viktig det han hadde å meddele deg…, og det var nok mening at du skulle høre på han. Tror jeg… Av og til, kanskje ofte får mennesker beskjeder de skal overrekke. Tror jeg på…
      Og utenom vil jeg bare si hvor utrolig mye lærere har å si, både for å gi selvfølelse og til å ødelegge for elever.
      Vi er en familie med mange lærere og de har jammen mye makt til å påvirke. Min yngste sønn er snart ferdig på lærerhøyskolen og jeg kjenner det gleder meg fordi jeg vet han vil bli en flink lærer, og omsorgsfull. Han har en egen evne å SE elevene på.
      God dag til deg. Lage noe godt til middag…:)

      1. Legen hadde et budskap. Ja, lærere har stor makt både til å rive ned og bygge opp elever. Heldigvis er de fleste lærere flinke til å bygge opp elevene nå.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg