Det siste innlegget til Vivian  føyer seg rett inn i en tankerekke jeg har kvernet mye på opp gjennom årene. Hva er et liv? Hva er livsverdi? For den enkelte, og for samfunnet.
Jeg har mange tanker og mage teorier jeg gjerne vil ha luftet om temaet. Alt for mange til at de kan få plass i et blogginnlegg.

Når vi er friske og raske er det så lett å tenke at Hvis jeg skulle havne i rullestol, bli avhengig av andre, ja da ville jeg heller dø. Da er livet over.  Men kan man egentlig ta den vurderingen før man er der?

I 2007 hadde jeg et stort prolaps i korsryggen. Det kan overhode ikke sammenlignes med Vivian sin situasjon, men følg resonnementet mitt. Jeg var avhengig av noe å støtte meg til for å gå, og måtte bruke mye tid på sofaen hvor jeg knasket smertestillende etter å ha vært hos fysioterapeut eller prøvd å ta en tur på butikken.
I en telefonsamtale med Mamma sa jeg at hvis jeg ble sengeliggende slik en gang  til kom jeg ikke til å klare det, det kom jeg ikke til å orke. Og jeg mente det. Det å være så hjelpeløs i flere måneder gjorde noe drastisk med psyken min.
Så ødela jeg kneet i 2013. På ny ventet en inaktiv tid med prekestol og opptrening før jeg kunne ta opp igjen livet jeg elsket. Mamma kom raskt på sykebesøk. Boret øynene i meg og sa Dette klarer du! 
Og selvsagt gjorde jeg det. Det var irriterende å få hele sommeren ødelagt. Jeg tilbragte store deler av juli på sykehus og rehabilitering, og kunne ikke belaste beinet fult før et godt stykke ut i september. Men livet var ikke over for det, og psyken var langt bedre enn i 2007.  Da jeg på ny måtte innse at det ventet en inaktiv periode etter ankelbruddet i 2021 klarte jeg å ta det med noenlunde fatning.
Hadde noen sagt til meg i 2007 at jeg hadde (minst) to perioder foran meg hvor jeg var inaktiv på sofaen hadde jeg helt klart tenkt at Det klarer jeg ikke. Men når situasjonene kom, så klarte jeg jo det. Det var ikke så uoverkommelig som jeg så for meg.

Vivian skriver i sitt innlegg;

Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. Men en ting er jeg klar på, jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Jeg har hatt så mange uforglemmelige øyeblikk gjennom disse ti årene, og de ville jeg ikke byttet bort mot noe. 

Vi som har fulgt bloggen til Vivian vet at hun gjerne skulle vært frisk og rask. At hun lengter etter å knyte på seg joggeskoa og løpe av gårde opp i fjellet.  At det er en mengde ting hun gjerne skulle ha gjort som hun ikke får til lenger. Men likevel er hun i dette og mange andre innlegg tydelig på at livet er ikke over selv om hun har mistet mange av de funksjonene vi andre nesten tar for gitt.

Jeg tror og vi alle har forstått at for mannen til Vivian og familien hennes har det at de fremdeles har Vivian også stor verdi. Det er viktig for de at de fremdeles har henne i livet sitt.

Så har vi samfunnet da. Eldrebølgen som vi alle skremmes med at skal komme skyllende over landet. Nå snakker man forresten ikke lenger om en eldrebølge, men en eldretsunami. Knapphet på ressurser innen helse- og omsorgssektoren.  Hver tredje ungdom må utdanne seg innen helse og omsorg skal vi klare morgendagens eldreomsorg. Skremmer enkelte med. Vi vil bli flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Kostnadene til å opprettholde det velferdsnivået vi har i dag kommer til å stige enormt.
Noen ganger er jeg litt usikker på om det er det som virkelig skremmer samfunnsplanleggerne, at kostnadene kommer til å øke slik at vi må prioritere annerledes. For å si det litt flåsete, kanskje bruke mindre penger på prosjektstillinger og byråkrater og mer penger på sykepleiere og helsefag-arbeidere. Jeg vet ikke.
Fakta er at vi hele tiden må jobbe smartere, løpe fortere, eldre må bo hjemme lenger…. Finne flest mulig tiltak som i det minste på papiret skal holde kostnadene nede.

Det forebyggende blir selvsagt viktig. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse og egen alderdom Flytte fra huset på bygda til en lettstelt leilighet sentralt, like ved hjemmetjenestens base slik at hjemmetjenesten slipper å bruke kostbar tid i bil. Holde seg sprek og aktiv så lenge som mulig. Trene og spille bridge.
Jeg er ikke uenig i det med at man har ansvar for egen helse, mer i mot “tvangsflytting” av eldre som egentlig ønsker å bli boende i huset sitt. Jeg vet at en del eldre i distrikts-Norge føler på et flytte-press. Ikke nødvendigvis fra pårørende men fra kommunen.

Jeg er jo lokalpolitiker med et engasjement for helse- og omsorgssektoren. Jeg har og en fortid som tillitsvalgt på overordet nivå i et helseforetak. Jeg har lang erfaring med å lese dokumenter og høre teoriene til de som tenker og planlegger på overordnet nivå.
Så har jeg sett det som min oppgave å forsøke å følge tankerekkene og teoriene helt ut til hva dette vil si helt ute i tjenesten, for den enkelte bruker, pasient, arbeidstakere og pårørende og si i fra når jeg mener teoretikerne er på ville veier.

Vet dere forresten at det har dukket opp et nytt begrep det siste året i slike dokumenter og  teorier? En ny gruppe mennesker. Eldre med skrøpelighet. Hver gang jeg hører det begrepet tenker jeg at i den gruppa må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for ikke å havne. Da blir det kroken på døra, eller kroken på kistelokket for å være mer nøyaktig. Da er du blitt en kostnad for kommunen. Og kostnader må jo kuttes ikke sant.

Jeg føler meg ikke skrøpelig, selv om denne kjerringkroppen har fått noen skavanker og medisinske utfordringer etter hvert. Jeg føler at jeg fremdeles bidrar og at livet mitt fremdeles har verdi.
Samtidig. Jeg er uføretrygdet. Jeg er en kostnad om ikke for kommunen, så for staten. En stat som sikkert er like interessert i å spare penger som det kommunene er.
Hvor mange helseutfordringer og utslitte kroppsdeler må man ha før man blir definert som skrøpelig?
Jeg sjekker Store medisinske leksikon og føler meg ikke betrygget. Noen vil nok se tegn på i det minste begynnende skrøpelighet hos denne kjerringa.

Jeg mener å se et bevisst eller ubevisst ønske om en holdningsendring hos befolkningen. At vi skal være glade og tilfredse med det livet vi har så lenge vi klarer oss selv med hjelp fra familie og annet nettverk. Men at vi når vi kommer til en viss grad av skrøpelighet, når vi trenger en viss mengde hjelp fra kommunen, når vi kommer på et visst nivå i omsorgstrappa, når vi i en kost-nytte-analyse kanskje er en større kostnad for samfunnet enn vi har nytteverdi ja da bør vi selv innse at det er game over og se på døden som en befrielse.

Om den befrielsen egentlig er mest befriende for kommunen og spesialisthelsetjenesten som slipper å bruke ressurser på deg snakkes det mindre om.

Dette forsøket på å få til en holdningsendring i befolkningen skremmer meg. For hvem skal definere hva et liv er? Når et liv bør ta slutt? Vi diskuterer retten til aktiv dødshjelp mens vi kanskje burde ha mer fokus på retten til å fortsette livet?

Jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp.
Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. 

Jeg tar opp ordene til Vivian nok en gang – og avslutter med hennes avslutningsord. Jeg er overbevist om at vi alle, tross skrøpelighet, ønsker å være i live og er glad for å leve.

. For på tross av smertene og alle andre plager denne sykdommen kaster på meg så er jeg fremdeles glad for å være i live, og det kommer jeg til å være helt til kistelokket lukkes igjen over hodet på meg…