La oss starte litt alvorlig i dag. Norge og verdens nytt skriver at Filippa (13) og hennes familie takker de danske myndighetene for håndteringen av bortføringssaken. Dere husker  jenta som ble bortført en lørdag ettermiddag mens hun var på vei fra avisrunden sin og til ei venninne, og som politiet heldigvis fant i live dagen etter.
Jeg tror vi alle kan forstå den takknemligheten familien føler. Det gikk “bra”. De fikk igjen datteren i live! Ikke minst sett i lys av nyheten som kom for dage tirsdag – at den siktede 32 år gamle mannen også er siktet for drapet på 17-åringen Emilie Meng i 2016.

Jeg håper de i de kommende ukene, månedene, årene kommer til å være like fornøyde med myndighetene og det offentlige. Jeg vil anta at både Filippa og hennes nærmeste familie kan trenge hjelp til å bearbeide det som har skjedd.
Å oppleve noe slikt vil jo nødvendigvis sette spor både hos hun som ble bortført og hennes nærmeste.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg håper og at Filippa og familien får fred. At det ikke lurer journalister i buskene utenfor huset, og at Filippa kan ta opp igjen et normalt ungdomsliv uten at journalister og andre oppsøker henne. Hun er 13 år, på steget til å bli ungdom.

Hvordan ville jeg følt det hvis det var min datter?
Jeg ville ha vært fra meg av engstelse når hun forsvant og man ikke fant henne noe sted.  Jeg ville ha vært nesten desperat, eller ikke nesten. Jeg ville være desperat mens alle grusomme tanker for gjennom hodet mitt.
Når hun så ble funnet ville jeg antakelig følt en enorm lettelse. Bare følt for å holde ungen min tett, tett inntil meg og aldri gi slipp.
Etter hvert tror jeg nok jeg ville klare å gi slipp og gi henne friheten som følger med alderen tilbake, men samtidig føle tilløp til panikk hver gang hun eller søsknene ble noen minutter forsinket. Katastrofetenkning ville nok raskt melde seg lenge. Men hva med veien videre?

Det jeg ville være mest engstelig for er når lettelsen jeg følte når hun ble funnet etter en stund ville bli avløst av tankene på hva hun har gjennomgått. Etter hvert som grufullheten og detaljer synker inn, etter som barnet forhåpentligvis forteller og setter ord på det som har skjedd så vil på et eller annet tidspunkt den lettelsen jeg følte gå over i et sinne. Sinne mot gjerningsmannen. Hvordan ville jeg klare å takle det?

Gjerningsmannen er til nå siktet for drap på ei 17 år gammel jente, overfall og voldtektsforsøk av en 15 år gammel jente i fjor høst og nå bortføring og voldtekt av ei jente på 13 år. Vil han bli dømt for det han nå er siktet for? Bortføringen og voldtekten av Filippa klarer han vel ikke å komme seg unna. Der er det ingen tvil om at han er gjerningspersonen. For de andre forholdene skal ikke jeg komme med forhåndsdom.
Hva slags straff vil myndighetene gi et menneske som har utsatt barnet mitt for noe så grusomt?
Jeg tror det ville påvirke sinnet mitt relativt mye.

Hva hvis straffen i mine øyne ble latterlig lav?

Det å ulovlig berøve en annen friheten kan straffes med fengsel i inntil tre år, og i grove tilfelle inntil 10 år (straffeloven § 254-255). Etter Høyesterettspraksis må frihetsberøvelsen ha et visst omfang i tid før det rammes, men det er lagt til grunn at lengre tid enn 45 minutter kan straffes (Rt 1994 s 395).

Strafferammen for voldtekt er fengsel inntil 10 år. Dersom den utuktige omgangen var samleie, er det en minimumsstraff på 1 år, samtidig som den øvre strafferammen heves til 15 år. 

Det er ikke slik at man plusser strafferammen for alle lovbruddene sammen til en straff. Bortføring og voldtekt vil ikke automatisk gi en strafferamme på 25 år. Så si at gjerningsmannen får en straff på 20 års fengsel. Maks straff i Norge er 21 år, og så kan man i tillegg bli idømt forvaring. Dvs at man får fengselsstraffen forlenget med fem år av gangen slik at man i praksis kan bli sittende i fengsel resten av livet hvis forholdet man er dømt for er alvorlig nok.

Kriminalomsorgen kan løslate domfelte på prøve når to tredjedeler av straffen er sonet. Prøveløslatelse gis bare hvis kriminalomsorgen mener domfelte ikke vil begå ny kriminalitet i prøvetiden.
Så hvis kriminalomsorgen finner at mannen ikke lenger kommer til å bortføre og voldta jenter, han har fått god hjelp av psykolog og andre i fengsel.
Ja, da kan man i Norge oppleve at gjerningsmannen er en fri mann om rundt 14 år.
At offeret kan risikere å møte gjerningsmannen på gata når hun i en alder av 27 år liksom skal ta fatt på voksenlivet for alvor.

At jeg som forelder skal kunne se den mannen som har gjort noe så grusomt mot barnet mitt sitte å kose seg på en kafe’ eller vandre fritt rundt i byen i 2037. Ville jeg føle det rettferdig?

Straff skal ha flere funksjoner. Den skal verne samfunnet mot gjerningspersonen. Forhindre at hen gjør nye lovbrudd.
Den skal ha preventiv virkning, virke avskrekkende. Bidra til at terskelen for å gjøre lovbrudd blir høyere. men vet hva konsekvensene kan bli.
Straff skal og være en form for behandling. Den straffedømte skal via fengselsoppholdet få hjelp til å endre adferd eller tankesett slik at hen kan tilbakeføres til samfunnet og forhåpentligvis ikke gjøre nye lovbrudd.

Kriminalomsorga sitt samfunnsoppdrag er å gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjonar på ein måte som er tillitvekkjande for samfunnet og som motverkar strafflagde handlingar. Det skal leggjast til rette for at lovbrytarar kan gjere ein eigen innsats for å endre det kriminelle handlingsmønsteret sitt.

Jeg er glad for at straffen skal ha en rehabiliterende side. At Kriminalomsorgen om mulig kan bidra til at straffedømte endrer seg. Jeg er og veldig opptatt av at når en straffedømt har sonet sin straff så skal ikke samfunnet og mennesker rundt tillegge en vedkommende en tilleggs-straff. Det skal være mulig å sone sin straff og så fortsette livet og bli møtt på samme måte som alle andre av samfunnet rundt.

Det fungerer så bra – i teorien. Men ville det fungere like godt i praksis hvis en gjerningsperson hadde gjort noe grusomt mot en av mine nærmeste?

Jeg vet ikke. Jeg håper jeg aldri vil komme i den situasjonen.

Det ble et litt alvorlig innlegg i dag. Det passer liksom ikke å fortsette med ukesmenyer og annet fjas akkurat nå. Det får komme utover dagen. Så følg med.