Mamma på hjul spør på sin blogg i dag et spørsmål som er utrolig vanskelig, så og si umulig å svare på. Hvis jeg var i hennes sted, hva hadde vært viktig for meg?

Jeg vet at hvis jeg satt i Mamma på hjul sin stol ville jeg fort bli en slik som blir sett på som en “vanskelig bruker”. For om det var jeg som satt der ville jeg fremdeles være meg. Like opptatt av rettferdighet og de svakes rettferdigheter. Og jeg håper at hvis jeg noen gang skulle være så uheldig og bli avhengig av andres hjelp så håper jeg at jeg hadde blitt flinkere til å sloss for meg selv enn jeg er i dag.

Jeg ville forlange at alle som skulle hjelpe meg, pleie meg ha med meg å gjøre ville behandle meg med respekt. Behandle meg som det selvstendige  dog hjelpetrengende mennesket jeg er.

Det hjelper ikke å si at “Jeg har stelt to mennesker med ALS fra før, så jeg vet hvordan du vil ha det og hva som er best for deg.” Det blir like dumt som å si at “tanta mi var fra Toten  så jeg vet hvordan alle fra Toten tenker og føler.” Hvis du er for urban til å forstå den sammenligningen og tror alle fra Toten tenker og føler likt, bytt ut Toten med Oslo.

Det å bli behandlet med respekt, respekt for min individualitet ville være viktig. Det og at beslutninger ikke skulle bli tatt over hodet på meg.

Hver morgen ønsker jeg at jeg kan få stå opp når jeg selv ønsker. Ikke når det passer for hjemmetjenesten å ta meg opp. På samme måte ønsker jeg å gå til sengs når jeg selv føler for det. Og at det ikke må avtales timer, dager eller uker i forveien. Når jeg skriver dette er klokka 16.30. Jeg aner ikke når jeg kommer til å føle for å gå til sengs i kveld. Det gjør sikkert ikke Mamma på hjul heller.

Det hadde vært viktig for meg å selv velge hvilke klær jeg skulle ha på meg hver dag. Og at håret mitt ble stelt og at jeg fikk sminket meg hvis jeg følte for det. Jeg ville og ha ønsket å selv bestemme når jeg skulle ta en dusj, og ikke at dusjing skjer kun på torsdag.

Jeg ville selvsagt likt å bestemme hvilke pålegg jeg skulle ha på brødskiva og hvor mye sukker jeg skulle ha i teen og om jeg ville innta frokosten i senga  på kjøkkenet eller ute på trammen.  Og for guds skyld la meg være i fred mens jeg spiser frokost. Radioen skal være på i bakgrunn, og nei det skal ikke støvsuges.

Hvis været var bra og jeg følte for det ville jeg gått en tur med Charlie Chihuahua. Jo jeg kunne luftet hunden selv om jeg satt i rullestol. Assistenten måtte nok være med for å holde i båndet og plukke opp hundedriten  men jeg ville og gjerne vært med på den turen selv om det hadde vært mer effektivt å gjort det uten meg.

Kanskje hadde jeg følt for litt shopping eller en tur på kafé med Barndomsvenninna. Og da hadde det vært viktig for meg at Assistentene, kommunen hvem du vil tilrettela for det.

Kanskje hadde jeg følt for en skikkelig husvask eller å kose meg ute i hagen med ei bok. Og da hadde det vært viktig for meg å få bestemme hva dagen skulle brukes til det og da ut i fra hva jeg følte for.

Noen dager hadde jeg ønsket å hente i barnehagen  andre dager å overraske familien med noe godt til middag eller nybakte boller. Da hadde det vært viktig for meg å kunne det. Ja, selv om det var assistenten som trillet bollene eller lagde maten. Det var jeg som bestemte. Det hadde vært viktig for meg og fortsatt være herre i eget hus, eller husfrue om du vil.

Det hadde vært viktig for meg å kunne være med barna på fotballkamp og heie fra sidelinja og å hjelpe de med lekser. Det hadde vært viktig for meg med alenetid med min kjære. Og det hadde vært viktig for meg at mannen min kunne få være ektemann og støttespiller ikke pleier.

Jeg hadde som sagt vært en “vanskelig bruker”. Jeg hadde ikke evnet å være ydmyk og takknemlig for at de som skulle hjelpe meg gjorde jobben sin.  Jeg er ikke takknemlig for at postbudet legger post i postkassa mi eller at hun i kassa på Kiwi slår inn varene mine. Jeg smiler, sier “hei” og “ha en fin kveld”.  Jeg synes de gjør en viktig jobb, men jeg føler ikke på en grenseløs takknemlighet. Akkurat som jeg ikke forventer at pasientene skal vise en grenseløs takknemlighet for at jeg tar røntgen av de. Behandle folk med respekt ja, men ikke føle seg underdanig fordi om man er hjelpetrengende.

Det aller aller viktigste for meg var å bli behandlet som det unike menneske vi alle er. Bli sett som Brit  og bli behandlet som et likeverdig menneske.  Da jeg var ute i en av mine første praksiser som ung radiografstudent fikk jeg denne beskjeden fra en flink, erfaren radiograf.

Behandle alle pasienter som om det skulle være din egen høyt elskede bestemor.

Det har ikke alltid vært like lett. Men jeg har forsøkt etter beste evne å se hver pasient som det unike menneske det er. Slik forventer jeg og å bli behandlet av andre i helse- og omsorgstjenesten.