Jeg leste dette innlegget i går, og det har liksom ikke sluppet taket. Sikkert fordi jeg er enig i mye av det som står i innlegget. Så når jeg klikka meg inn på blogg.no og det første jeg så var et bilde av en smilende blogger på en sykeseng, selvsagt med munnbind, ja så ble jeg trist…
Trist, ikke engstelig.
Etter tretti år i helsesektoren trengte jeg ikke se på bildet lenge for å konstatere at bloggeren var ved relativt godt mot, og nok heller ikke i den største livsfare hvis hun lytter til legenes råd om å ta det rolig en stund.
Misforstå meg rett. Jeg har selvfølgelig medfølelse med bloggeren, men all erfaring og sunn fornuft tilsier at det siste mennesker tenker på når akutt sykdom eller skader opptrer er bloggen. De sykehusbildene, for ja også jeg tok de da jeg ødela ankelen i fjor, de tar vi når vi kjeder oss litt. Når situasjonen er noenlunde avklart og vi ligger og venter på neste ting som skal skje.
Jeg har ennå, heldigvis, til gode at noen har ligget på akuttbordet i mottak og bedt teamet som arbeider med å redde livet ditt eller avklare hvor skadet du er om å knipse bilder. Og hadde de bedt om det, hadde nok traumeleder eller en annen myndig person på den akuttstua gitt svar på tiltale.
De bildene som tas på akuttstua er det vi radiografer som tar. De livsviktige bildene har ikke noe med blogg å gjøre.
Det var jo dette jaget etter drama, det evinnelige fokuset på død og fordervelse som gjorde at HKH kokken fra nord måtte gi seg. Jeg vet at hans versjon er en annen. Men hvis dere leser innlegget Noen tanker…… som er ett av de innleggene som noen mener er bevis på at jeg er en mobber, Et annet av diss innleggene hvor jeg mobbet denne kokken er innlegget Hjernehinnebetennelse….. Kokken visste at innlegg om sykdom og død dro klikk, men leserne – som meg – fikk nok av den vinklingen. Den ble jo brukt i tide og enda mer i utide,
Mamma på hjul er den nye stjerna.
Vivian sitt mål med bloggen er å sette fokus på livet med ALS. Vise at det livet er relativt likt våre liv. Hun skildrer godt hverdagens utfordringer, gleder og sorger. I går forteller hun om kontrollen på sykehuset som hun er på hver tredje måned. Ingen dramatiske bilder av sykehuskorridorer, blodprøvekanyler eller hvite frakker. Nei, Vivian velger å illustrere innlegget med et bilde fra en sykkeltur med sønnen. Innholdet spoiler hun allerede i overskriften. Man behøver ikke klikke seg inn med hamrende hjerte for å se hvordan prøvene gikk. Svaret får man allerede i overskrifta. Da satser vi på tre måneder til.
Jeg tror alle Vivian sine mange lesere gleder seg over den meldingen. Vi heier på henne og liker det best når hun er ute og opplever ting sammen med familien sin.
Man behøver altså ikke velge de mest dramatiske virkemidlene for å holde på leserne.
Folk må selvsagt få bruke bloggen sin til hva de vil. Skrive om det de føler for. Og ja, mangfold er bra. Det er det som gjør blogg til en formidlingsform jeg liker både å skrive og lese. Man finner noe for en hver smak. Alt fra mat til Ishockey via vaksinemotstand og lokalpolitisk satire.
Mens Bunny ikke ønsker å lese om blomstene i hagen, og om folk går til høyre eller venstre når de går ut utgangsdøra kan jeg godt lese de innleggene – hvis folk har et godt språk og en fin formidlingsevne. De innleggene jeg sliter med, eller hopper over da – er alle matinnleggene, og spesielt ukemenyene. Jeg har masse kokebøker og nettet er fullt av oppskrifter.
Det å sette ord på følelsene når livet er vanskelig er bra. Og de innleggene gir meg mye. Friluftsheidi, for eksempel har en tøff periode for tiden, og jeg følger hennes blogg med interesse. Heier og håper.
Men når kriser går over til hverdag, og interessen for helsa dabber av, ja da håper jeg at innleggene om helse blir færre og innleggene om friluftsliv, isbading og bålkos blir flere. I Heidis tilfelle blir de nok det. Jeg vet at det er det livet Heidi vil tilbake til.
Det å bruke blogg som terapi er sikkert viktig og riktig i mang sammenhenger.
Men når man har mange innlegg hver dag, alle med dramatiske overskrifter som liksom ikke står helt i stil med innholdet ja da mister jeg interessen. Da leser jeg heller ikke de innleggene som er virkelig bra – og som tar opp viktige tema. Man virker mer desperat etter å få klikk enn å ha et budskap å formidle.
Og der er jeg vel fremme ved sakens kjerne. For meg må bloggen ha et budskap.
Det kan være om en fin gåtur, eller blomstene i hagen. Det kan være om mat – jeg skal sylte egg til påske inspirert av en matblogg. Det kan være samfunnsspørsmål eller de virkelig viktige temaene som hvorfor er vi til.
Når vi setter oss ved tastaturet å knotter ned noe vi ønsker å publisere, må det jo være fordi det er noe vi ønsker å formidle. Ikke bare fordi vi kjeder oss litt og venter på at noe skal skje.
Fint skrevet. Alle bloggere er forskjellige. Jeg har blogget i mange år. Min blogg lager jeg som en slags dagbok for meg selv, og gleder meg om andre vil se og lese også. Bak hvert blogginnlegg ligger det mye annet hos meg, men det skriver jeg ikke om. Jeg kan siden gå inn og se innlegg, og selv huske hvorfor jeg skrev det og det, hvem som var her med meg og hvilken glede jeg hadde av å bake, gå tur, strikke noe eller tegne. Jeg lager også bloggbøker, som jeg blar og ser i etterpå. Rart? Ja, det er det sikkert for andre. Jeg har funnet en krets med bloggere som jeg stadig er innom, og som jeg liker å lese. Jeg kommenterer ikke så ofte.
Det er så mye vondt i verden, at blogging kan gi et lite pusterom der noen viser fram hagen sin, forteller om livets mørke og lyse sider, skriver dikt og fotograferer. Da jeg startet å blogge, var bloggen ganske ny. Vi gledet oss over hverandres innlegg og strevde ikke etter å bli noe annet enn oss selv, selv om ingen brukte sitt eget navn den gangen. Et samfunn av forskjellige mennesker som brydde seg om hverandre. Jeg traff mange av de bloggerne, og de var akkurat som på blogg, seg selv rett ut. Fortsatt har jeg kontakt med mange av dem i det virkelige liv nå. Bloggverdenen har virkelig forandret seg gjennom tiden, og jeg føler meg mange ganger gammel når jeg klikker inn på mange av de med sminke, ansikter og store diskusjoner om alt og ingenting. Heldigvis kan vi selv velge. I dag valgte jeg å skrive litt her. God helg.
God helg til deg og. Ja man velger selv hva man vil bygge om og hvordan
Vi er alle forskjellige og liker å lese om forskjellige ting. Jeg synes mangfold er bra og at de som skriver blogger skriver om forskjellige ting. Både viktige engasjerende saker i samfunnet og hverdagslivet. Når deg er sagt, vil det ikke komme bilder i bloggen min med en veneflon i hånda. Det samme gjelder på FB. Og der er helt riktig som du skriver, at hvis det dreier seg om å redde liv, er det ikke bloggen man tenker på og passer på å knipse et bilde i samme farta. Jeg tenker at det blir dritkjedelig for leserne hvis vi alle skulle laget like blogger og skrevet om det samme, så det er bra bloggene er ulike. Keep up the good work og ha dn nydelig Palmelørdag!🐥🐣
Takk Håper du og får en fin helg. Ja, mangfold er bra.
Er så hjertens enig! Tenker det samme, klarer en person å ta “skremmende” bilder hvor de i følge overskriften nærmest strøk med, ja DA er de rimelig friske og oppegående. Kun for klikk! Som eg fortalte deg tidligere kunne eg virkelig smørt den siste mnd ut på blogg og garantert ruvet i toppen med høye klikktall – Om eg ville, men takk og pris for at eg ikkje er “sånn”. En blogger klarer aldri å være stabil på lista (om det er et ønske) hvis man bruker dramatikk i alle overskriftene. T R O V E R D I G H E T er det som vinner til syvende og sist hvis man bare har litt is i magen.
Ha en fortreffelig lørdag :G
Vibbedille
Ja jeg vet, det er ikke alt som egner seg på blogg – selv om det ville gi klikk. Og når de ene overskriften blir mer spektakulær og dramatisk enn den forrige…ja da gidder jeg ikke lese. Men mangfold er bra
Veldig bra skrevet, og jeg er så enig med deg. Selv liker jeg mangfold, og er innom ganske mange nesten daglig. Ikke like god tid hver dag 😉
Selv mister jeg fort interessen om overskrifta er for å dra folk, og det er noen jeg har sluttet å lese.
Leser ofte din blogg også, selv om jeg kommentere lite.
Politikk er jeg dårlig på, men det er nesten så jeg ville stemme rødt etter jeg så et stortingsmøte, eller hva det kalles, om ME her om dagen. 😉
God lørdag! 😀
Jeg er heller ikke så flytilbud å kommentere bestandig. Det må være hvis jeg føler for å si noe.
Jeg bruker bloggen min til å fremme dårlig hørsel, demens, ensomhet…
Og liker å fremme natur og gåturer og byturer her og der..Fremsnakke fine steder som jeg har vært og ønsker å dele med andre mennesker.
Jeg prøver å tenke at i hvert innlegg jeg lager, skal ha interesse for andre mennesker på en eller annen måte!
Jeg liker å lese andres blogger og se mennesker bak bloggen.
Språk er viktig for meg, og de bloggene jeg leser bør være på norsk. Og bloggeren bør bruke gode setninger og godt språk uten for mange engelske uttrykk og heller ikke bruke vanskelige ord..da er dert slitsomt å lese en blogg hvis man må slå opp i ordboka og se hva ordet betyr. Skrive godt norsk på en måte som er lett lese. Er det det altfor mange bilder i et innlegg, går jeg ut av bloggen uten kommentar! For meg er ikke dette blogg!
Godt språk som flyter godt mår jeg leser erviktig, og det at ma har noe å berette. Behøver ikke være såstort, viktig eller dypt.
Bedre å ta bilde mens eg venter på legen etter en ekg enn å bruke hele bloggen på å kun kritisere andre 🤩✌🏼 Og foresten, så smilte eg ikke på bilde.
Ja, da tok du bildet mens du ventet på legen -som jeg skrev og antok. Ikke noe galt med det. Heller ikke å legge det ut på blogg. Du er da ikke en blogger med de mest dramatiske overskriftene. Dine overskrifter samsvarer da som regel med innholdet.
Du er e tøffi g som står på til tross for helseutfordringer, og skildrer det meste med en humoristisk undertone
Vivian er hel ved, og skriver med hjertet og sjel. Hun kjemper for sitt liv uten å skrike høyt med store bokstaver eller syns synd på seg selv.
Kokken som heldigvis har lagt ned er ikke verdt å bruke energi på. Skjønte aldri den plasseringa.
Vibbedille er søt og inspirerende som vanlig.
Solliv leser jeg innom av og til. Ei kjekk dame.
Bunny er energisk, og jeg lurer på hvordan han orker turbokjøret om alle typer temaer. Han har innhold uten at jeg selv synes om en del av det. Det er mye ekstremt og fryktelig mange innlegg pr dag.
Så er det selvterapibloggen som er noe underlig ved. Godt at dem kommer seg ut av elendighet og samtidig utrolig merkelig at det velges å leve tett på dem som ødela barndom, ungdomstid og egentlig mye av livet med rus og uro? Det er ingenting som er «familie for enhver pris»ser det ut til. La foreldre leve sine liv og ta eget ansvar?Neida, nå stues dem sammen i bil og ut på tur og bare velstand? Er det fellesterapi da? En loop og berg og dalbane i lykke og så synd i seg? Det blir nesten komisk og henger ikke helt sammen på logikk i alt som er delt i bloggen. Håper dem finner ut av alt sammensuriumet.
Enig med deg at det ikke er interessant med bilder uten særlig tekst. Innlegg med dramaoverskrift og så viser det seg at der knapt er tekst. Og; alle selfier! Hva er greia!
Å ligge på båre med EKG og klikke bilder er ikke greit det heller. Til den det gjelder. Syns ærlig at personen burde passe bedre på helsa si sånn generelt. Det har det blitt stussa over. Håper det blir bedre helse av det.
Jeg synes hun med EKG en er tøff og står på til tross for helseutfordringer. Sutrer lite der i gården.
Ellers et jeg vel enig i det meste du skriver
Flott skrivi! Ja – vi skal bruke bloggen for å formidle det vi brenner for – det være seg busker, mose og turer for meg – eller samfunnskritiske spørsmål for andre! Det viktige må være at vi skriver bra – eller tar gode bilder – eller virkelig gjennomfører. Ikke lurer andre inn på bloggen, men er den vi er! Alle kan absolutt ikke like alt – sånn er det bare! Jeg er ikke stor fan av matblogger eller dilldall – jeg følger mine faste som jeg har “falt for”!