Hvem er de største superheltene?

Jeg tok munnen for full. Sa at jeg skulle være minst nummer 10i løpet av uka, innen mandag.  Vel, i dag er det mandag og jeg er på plass nummer 17.
Det beste jeg klarte denne uka var en 12. plass.
Slått ned i støvla av bloggere som ikke blogger.
Ida Wulff har ikke kommet med noe nytt siden 14. februar. Valentinsdag. Det er over ei uke siden,
Lavkarbo med Hanne enda verre. Hennes glutenfrie polarbrød var en oppskrift hun kreerte 5. februar for godt over to uker siden.
Men disse ligger på en henholdsvis 2.og 5. plass.
Forstå det den som kan.

På toppen har vi Kokkejævel.
Kokkejævel som kommer med den ene oppskrifta på kryddersmør etter den andre og som truer med død og fordervelse hvis du ikke vipser han tilstrekkelig med grunker for å benytte deg av oppskriftene hans.
På kryddersmør!!

Jeg vet ikke helt men trenger man egentlig kokkeutdanning for å lage kryddersmør?
Og kan man egentlig kalle noe så enkelt som en oppskrift på kryddersmør for original? Altså at man har rettigheter til den?
Jeg har mekka sammen mye godt kryddersmør hjemme på kjøkkenbenken, og jeg kaller meg ikke ei habil husmor en gang.
Man blander smør og krydder og setter det kaldt.  Kan fryses.
Dere behøver ikke vippse meg for dette tipset.

Andrea Sveinsdottir og typen har litt mer originalitet . De tester matvarer. Det er liksom deres greie. Tester nye matvarer som har kommet på markedet.
Jeg ser hele vlogg-innlegget denne gangen. Spent på om de kommer med noe jeg kan få lyst til å smake på.
Det var mye sjokolade og potetgull. Litt mindre av det jeg vi kalle mat.
Men jeg bestemmer meg for at den nye Grandiosa pizzaen og en type Maarud potetgull må testes ut ved anledning.

Da er det bare en blogger igjen blant topp fem. Småbarnsforeldre.

Småbarnsforeldre skriver om barnet som ikke passer inn i skjemaer og analyser.
Som ikke utvikler seg like raskt som tabeller og forståsegpåere mener et barn bør- og skal.
Barnet som får varsellampene på barnekontroller til å blinke rødt.
Stempelet som raskt blir satt i panna på barnet. Ikke som alle andre.

Men at barnet tross sine begrensninger er Supermann for sin mindre bror.
En liten bror som ser beundrende på alt Storebror klarer, øver og prøver for en gang å bli like flink som Storebror.

Jeg lukker øynene og tenker tilbake.
Beskrivelsen til Småbarnsforeldre kunne vært beskrivelsen av mine to sønner.
En storebror som utviklet seg saktere eller i det minste feil, i forhold til skjemaer og tabeller.
Og en mindre bror som tross sine to færre år her i verden hermet etter så godt han klarte.
Og han klarte det bra.

Det tok ikke mange år før Lillebror hadde nådd igjen Storebror.
Det var ikke mange år før Lillebror løp fortere, klatret høyere, syklet bedre, fiksa det meste bedre enn Storebror.
Den dagen vil kanskje komme hos Småbarnsforeldre og.
En dag vil ikke Lillebror lenger se  på Storebror som en Superhelt.

For meg vil alltid de som ikke passer inn i skjemaer, de som løper saktere, de som ikke klatrer i toppen av klatrestativet, eller kaster seg modig ut fra 10 meteren også være superhelter.
De som snubler seg gjennom livet, men stabler seg opp igjen og fortsetter-
De som svette og slitne kommer i mål på påskeskirennet, som har gitt alt og litt til, men likevel er blitt slått av alle.
De er mine superhelter.

For det er tøft å være den som ikke passer inn.
Det er tøft å være den som ikke passer inn i skjemaer og tabeller.
Tøft å være den som alltid kommer sist, og som aldri helt klarer det alle andre klarer lekende lett.
Det er tøft å være annerledes – ikke som alle andre, rar, snål, dum?

Det er tøft å være unik i en verden hvor alle skal være like. Passe inn i det samme skjemaet.
Jeg vet det,.
Jeg har alltid vært en slik.

 

 

21 kommentarer
    1. De er virkelig superheltene 🥰. Fint innlegg. Skjønner ikke hvorfor du ikke rykker oppover . Ha en fin dag 💐🙂

    2. Føler det som ordene er også rettet til meg for jeg hadde ikke passet inn til mange steder også. Hos rike folk i min barndom. Blant ungene som har begge foreldrene hjemme. Jeg passert inn som hushjelp hos tanter og onkler, men ikke som niese. Passet ikke inn på skole for foreldrene ikke hadde råd. Passet ikke inn å spise sammen med arbeidsgiver for jeg var bare tjenerpike. Men mot all odds har jeg klart å kjempe gjennom, fått en utdannelse på egen hånd, har arbeid som jeg elsker og nå føler jeg at jeg er akseptert hos de fleste:)
      Du er en dame med ben i nesa. Jeg beundrer din mot. Hadde nevnt det i mitt innlegg i går om deg ” What is in your head?”
      Og dine kommentarer om noen blogger på toppen får meg til å smile:)
      Ha en fin dag til deg.

    3. Jeg har det motsatte problemet. Lærer fort, kan ha mange baller i lufta samtidig, har mye livserfaring, bla i forbindelse med tøffe livssituasjoner, er ressurssterk. Det er det mange som ikke tåler. “Du skal ikke tro at du er noe.” “Bare glem alt du har lært, det er ingen her som har bruk for det.” “Det mennesket kan ikke vi ha her på vår arbeidsplass.”
      Andre varianter er taushet, at ting blir blåst av, at jeg har fått tilslengt veldig enkle arbeidsoppgaver med beskjed: “Dette passer for deg! ” Eller mye spydigheter og nedlatende bemerkninger og blikk, gjentatte avbrytelser av andre som tar over og “fullfører” det du skulle si. Det er selvfølgelig mobbing og trakassering pga noe. Problemet, roten til det hele, ligger hos den/de som oppfører seg slik, men det er jo tydelig at det er noe ved meg som trigger dem. Enda jeg oppfører meg folkelig, for å si det sånn.
      Andre opplever meg som trygg å være sammen med, en de kan snakke med uten at det er noen snublefeller der.
      Nå er jeg pensjonist, men jeg jobber fortsatt noe. Det blir heller ikke riktig. “jobber du????!! “.” Du er pensjonist nå, da er det meninga at man ikke skal jobbe! Hehehe.”
      Eller lurespørsmålet midt i en samtale:” Du jobber vel ikke nå lenger, vel?” Jeg har ikke sansen for å lyve, så jeg får jo en ordflom over meg når jeg bekrefter at jeg er i jobb.
      Man skal ikke være flink, ikke være sterk, ikke se løsninger fort, ikke være praktisk, ikke hjelpe sine nærmeste når livet har slått beina unna dem(for da syr du puter under armene deres,) ikke være allsidig, ikke åpen av deg, ikke følsom, og du må for all del ikke ha en kronisk sykdom som medfører jevnlig behandling.
      Jeg har fått så mye tyn i voksen alder pga det jeg er, at jeg velger mine venner med omhu.

      1. Her kjente jeg meg igjen i mye.
        Jeg har alltid vært skoleflink. Lærte meg selv å lese da jeg var 5 år. Var flink i alle boklige fag, likte skolen og likte å lære. Er tøff og selvstendig og nyter stor respekt i mange kretser, for eksempel innen politikken og vervet som tillitsvalgt.
        Men noen føler sterke mennesker som en trussel. Så jeg ble det. en trussel for noen.
        Man hang seg opp i alt jeg ikke klarer. Bevege meg fort, man påpekte alle manglene mine som at jeg ikke er så bevegelig som andre lenger. Livet har satt sine spor, og motorikken har aldri vært min sterke side.
        De klarte nesten å knekke meg, men bare nesten.
        Jeg har valgt vekk de som ikke ønsker meg vel. Orker ikke å bruke tid og krefter på de som ønsker å knekke meg.

    4. Da lurer jeg på: med en slik erfaring med å være annerledes, og bli oversett og til dels utstøtt – hvorfor «herser» du slik med Kokkejævel da? Jeg har lært at man sparker ikke folk som ligger nede.
      Når det er sagt, jeg følger ingen av dere – er bare innom av og til når jeg ikke har noe annet å ta meg til. Og blir like forundret, motløs og trist hver gang – over hvor negativt og stygt det går an å behandle hverandre i bloggverdenen.

      1. Jeg kan ikke se at jeg sparker en som ligger nede fordi om jeg er kritisk til mennesker som spiller på andres dårlige samvittighet for å berike seg selv.
        For å forstå dette helt bør man kjenne hele historien

      2. Å lese blogger av og til, litt hist og pist, blir som å lese tilfeldige sider i ei bok. Man får ikke sammenheng i noe og man forstår ikke handlingene. Jeg leste bare “Kokkejævel” inntil det ble full brudulje om mobbing. Da bestemte jeg meg for å prøve å finne ut om det virkelig var det. Så jeg gikk inn på “Kjerringtanker” og gikk bakover i tid. Og fant et helt annet menneske enn det hun blir oppfattet som! Svaret på hvorfor hun skriver om noen av bloggerne som hun gjør (nei, hun skriver ikke bare om “Kokkejævel,”) finner du i tidsrommet januar 2020 og ca ut året. Anbefaler deg å lese.
        Hadde jeg skrevet blogg ville jeg satt stor pris på å få både ros og ris fra lesere. Man lærer null og niks hvis man kun blir strøket med hårene. Man må tåle at noen er uenig, man må akseptere at andre har mer kunnskap enn en selv. Man må tåle å bli gjort oppmerksom på at det er ting man ikke bør si eller gjøre. Og sist, men ikke minst, så skal man ikke overlate kommentarfeltet til seg selv!

    5. Tusen takk for et fint innlegg, spesielt om superhelter…
      Jeg har ikke opplevd det med mine barn som du beskriver , men kan kjenne igjen følelsen av utilstrekkelighet… , tror det er mange som snubler seg gjennom livet men reiser seg oppigjen så godt de kan, både som barn og voksen…
      og jeg følger mine barnebarn med “argusøyne” …

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg