Jeg hører det på radioen opp til flere ganger daglig nå i disse corona-tider. “Gjør noe positivt. Gjør noe lystbetont.” Og det er vel og bra. Vi trenger alle å få tankene vekk fra isolasjon, karantene, virus og pest. Vi trenger alle å gjøre noen lystbetonte aktiviteter. Jeg er ikke uenig i det. Det er fortsettelsen jeg reagerer på.
For hva er det ikke disse superpositive menneskene inne i radioen fortsetter sin entusiastiske tale med? Jo ” Du kan fremdeles TRENE!” Og det er da jeg spør “Når ble trening lystbetont?”
Jeg har runda femti for noen år siden. Jeg har litt livserfaring. Livets skole om du vil. Og jeg har aldri, aldri, ALDRI funnet noe lystbetont ved å trene.
Ikke det at jeg har bedrevet det så ofte. Men vi hadde da gym på skolen. De første åra på barneskolen var det greit nok. Lekte stort sett “Hauk og due”, “Boksen går” eller “Haien kommer”. Det ble litt løping, så ble jeg fanget og så kunne jeg stå i ro. På grunn av hjertefeilen løp jeg saktere enn de andre, og ble fort fanget. Greit sånn.
På storskolen ble det værre. Vi spilte “Kanonball”.
Gjett hvem som ble valgt til sist?
Hun med hjertefeilen.
Ikke alltid noe gøy å føles som en belastning for laget. Dessuten var jeg redd ballen.
Drev vi ikke med “Kanonball” trente vi til idrettsmerke. Jeg løp 60 meteren på 14.1. Holdt ikke til bronsjemerke en gang. Lengdehopp og høydehopp var heller ikke noe for meg. Traff aldri planken i lengde, men traff alltid lista i høyde. Kaste rundt seg med stor og liten ball var lettere. Ballen for liksom aldri den veien jeg ville. Heller ikke veldig langt. På en idrettsdag på Gymnaset måtte jeg forsøke meg på kulekast. Læreren løp for livet! Jeg klarte å kaste kula rett til værs, og den kom ned igjen omtrent akkurat der gymlærer Karlsen nettopp hadde stått.
Da jeg begynte på ungdomsskolen kom jeg til en skole med gymsal. Nå ble det slutt på endeløse skiturer med dertil følgende neglesprett i gymtimene vinterstid. Ikke det at gymtimene fremsto som mer lystbetont av den grunn. Her va det volleyball, basketball og linjegymnastikk. Linjegymnastikk var verst. Løpe rundt og rundt i salen til smektende disco-rytmer mens man strakk armene i været hinket på ett ben eller hva nå gymlærerinnen der forrest fant på .Det var sit-ups og push-up (og nå snakker vi ikke om BH type). Ikke kunne jeg se frem til at pina var over heller. For etter gymtimen ventet garderoben. Det var heller ikke det morsomste stedet for et beinrangel uten former og som kom sent i puberteten.
På gymnaset var det innimellom volleyball og basketball litt friere. Var det fint vær fikk vi jogge rundt på eget ansvar. Bare vi løp de siste hundremeterne bort til gymsalen mens vi holdt pusten var det lett for en slik som meg både å få frem åndenød og de nødvendige svettedråpene til at gymlærer Karlsen var fornøyd.
Det ble slutt på den friheten etter at en god del av oss hadde lagt gymtimens joggetur til Narum Konditori. Der satt vi og koste oss med cola, skolebrød, kakao med krem og horn med ost og skinke da den før nevnte gymlærer Karlsen kom joggende inn. Han smilte pent, sa ikke et ord, jogget bare rundt i lokalet og vinket med seg den ene elevgruppen etter den andre. Det var en lang hale av elever i lett jogg bak han da han forlot konditoriet. På bordene ble det stående igjen halvspiste skolebrød og halvfulle colaflasker.
Etter gymnaset hadde jeg ingen planer om å trene noe mer.
Riktignok har vi tre bestevenninnene fra ungdomstiden en plan om å begynne å jogge sammen. Det ble bestemt at det måtte bli alle tre eller ingen. Vi har så langt ikke funnet en dag som har passet for oss alle. Enten det eller så regner det eller snør. Sånn har det holdt på helt siden vi la denne planen om felles jogging en dag i 1987.
Forresten har en av oss gått bort, så da kan vi ikke gjennomføre. Vi var enige om enten alle tre eller ingen.
Jeg hadde en kjærest en gang. Han drev med slik trening. Både treningsstudio og jogging. Prøvde forgjeves å få med seg meg. Lokket og lurte. Jeg skulle få klippekort på soltimer hvis jeg ble med på treningsstudio. Jeg forble blek.
En gang fikk han lurt meg med på en aldri så liten joggetur. Lovte meg cheeseburger med pommes frittes og cola hvis jeg ble med. Det må ha vært sist jeg trente. Året var 1988.
Så traff jeg Gamle Gubben Grå.
Han maser aldri om trening.
“Når trente du sist?” spør jeg her jeg sitter og knotter. Han svarer uten betenkningstid “Jeg trener hver dag.” Jeg ser tvilende på han. “Jeg går tur med hundene, ” forklarer han når han ser mitt spørrende blikk. “Å labbe i rolig tempo rundt boligfeltet er vel ikke trening!” protesterer jeg. “Du vet, jogging, helsestudio, løfte vekter…” Han fortsetterlike blid. “Jeg trener når jeg hugger ved. Det er jo og noen tunge løft gjennom et år”. Jeg rister oppgitt på hodet. “Du skjønner hva jeg mener med trening” jeg begynner å bli litt utålmodig og han hører det sikkert på tonen på stemmen min. Han tenker seg litt om. “Det må ha vært da jeg gikk på Sogn.” Jeg regner raskt i hodet. Han gikk ut av Sogn i 1980. Ikke rart at Gamle Gubben Grå er mannen i mitt liv!
Så nå spør jeg en gang til: Hvem er disse rare menneskene inne i radioen min som mener åndenød, svette og verkende muskulatur hører til blant det som kan kalles lystbetont?
Å være ute å bevege seg litt kan være lystbetont..men hard trening er jo ikke særlig gøy.. Mannen her trener mye og for ham er det stort sett lystbetont..han trives ikke om han ikke får trent.. Fine tanker du deler her.. Gode ønsker til deg og dine i disse utfordrende tider vi er i nå <3
Det er sikkert lystbetont å trene for de som liker det…
Fantastisk innlegg. Husker linjegymnastikken fra gymnaset med gru. Nå trener jeg styrke tre dager i uka, og kondisjon 3 dager i uka. Jeg gjør det IKKE for moro skyld, men for å kunne leve sånn nogenlunde smertefritt. Akkurat nå hvor både min samboer og jeg har hjemmekontor, er det treningen som gir meg alenetid😁
behøver ikke trene for å få alenetid. Labber du den samme runden i moderat tempo får du enda lengre tid alene
Er veldig enig med Gamle Gubben Grå her <3 Har selv lidd meg gjennom gymtimer og skoleturer med medfødt hoftedysplasi som ikke ble oppdaget før jeg var ferdig med skolen, og tenker på mange av opplevelsene med gru. Men jeg har venner som er helt avhengige av trening, og blir fryktelig rastløse og irritable når de ikke får trent. Ser ikke bort fra at et snev av dårlig samvittighet også gjør sitt der, men noen får visst dopaminer av å trene – det er et helt ukjent fenomen for meg som får dopaminer av lettelse over endelig å være ferdig med det 😉 Uansett får vi være glade for at vi ikke er i Spania, for der er det bare de som skal lufte hunden som får lov til å gå på tur nå. Det har ført til at oppfinnsomme katalanere har gått tur med geita og andre husdyr istedet (LOL), men nå har jammen meg myndighetene slått ned på det også og presisert at det kun er hunder som teller som turalibi 😀
Dop(aminer) holder jeg meg like langt unna som trening. (Hører egentlig dop og fysisk aktivitet sammen?)
Fysisk arbeid er også trening, – ikke alt av det er lystbetont riktignok, men er i hvert fall meningsfylt. Enig i at det å løpe rundt på måfå er bortkastet tid, og mye bedre og smartere å løfte på vedkubber enn vekter. 😀
Fysisk arbeid kan være mer lystbetont enn trening…
Det er ETTERPÅ som gjelder. Den deilige følelsen etter å ha trent… og ja jeg savner å kunne gå på et treningsstudio. For ikke å snakke om hvor godt både kropp og sjel har av det…
Forstår ikke. Etter trening er jeg bare utslitt og letta….