Jeg kom over en kronikk i dag som satte tankene i gang hos meg.  Den er skrevet av Stig Jakobsen, sjefredaktør og daglig leder, Avisa Nordland og handler om hvor bortskjemte vi nordmenn er og hvilke forventninger vi har til at det alltid er noen andre som skal ordne opp når vi møter på små og store utfordringer i livene våre. Noe av det samme som jeg forsøkte å sette ord på i innlegget Ansvarsfraskrivelse er den nye trenden, bare at Stig Jakobsen gjør det så mye bedre.

Han skriver at vi er som husets tenåring som forurettet spør; «Hvorfor må jeg rydde rommet?» selv om det vitterlig er både hans rom og hans rot.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis det kommer 30 cm nysnø om natta er det ikke lenge før klagestrømmen tar av hvis ikke samtlige sentrumsgater er brøytet innen klokka 7 om morgenen.
Her i huset ryker det nesten av Gamle Gubben Grå når snøplogen måker veien her, som jo er bra, men legger igjen en haug med snø i innkjørselen vår. Noe det virker som om Gubben mener er helt utilgivelig. Hvem skal måke innkjøringa mi!!!??? Joa. Jeg skjønner at det er irriterende når han har stått ute og måkt en time eller to og akkurat har kommet inn og hengt av seg yttertøyet når plogen kommer, men slik er livet. Jeg er glad for at veier og gater blir brøyta.

Faller vi på glattisen er det kommunen, huseier, skoprodusenten eller noen andre sin feil Den siste vi klandrer er oss selv som valgte å gå ut på glatt føre uten brodder. Yr hadde ikke stedt ut gult farevarsel, hvordan skulle vi kunne tenke oss til at det kunne være glatt? 

Enkelte unge arbeidstakere føler seg krenket hvis arbeidsgiver forventer at de skal møte opp på jobb ved arbeidsdagens start når de unge, nyansatte mener at jobben kan gjøres like godt i pysjbukse hjemme i sofaen. Da er det klaging over at arbeidsgiver ikke tilpasser seg dem, og liten forståelse for at det er de som må tilpasse seg arbeidslivet.

Hvis barnet ditt ikke eier oppdragelse, mobber andre, forstyrrer undervisningen, kommer stadig for sent, gjør ikke leksene så er det lærerens feil. Det samme hvis poden ikke får toppkarakterer. Den håpefulle og hans foreldre har overhode intet ansvar verken for oppdragelse av eget barn eller barnets læringsutbytte.

Hver eneste homp man møter på livsveien finner man noen andre man kan gi skylda for. Man forventer at noen andre enn en selv ordner opp. Noen med ansvar. For det å forstå at en selv har ansvar er i våre grader så utrolig vanskelig for enkelte.  Det eneste ansvaret folk ser ut til å være villige til å påta seg er ansvaret for å klage.