I går kom jeg over en artikkel som ga meg litt å tenke på. Artikkelen var fra 2017, men jeg antar at den dessverre har like stor relevans i dag.
Artikkelen handlet om at Manifest tankesmie i mars 2017 la frem en rapport de kalte “Toppen av isfjellet”. Rapporten slår fast at selv om såkalt hvitsnippkriminalitet koster Norge mer enn trygdesvindel, brukes langt større ressurser på å ta uærlige navere enn kriminelle direktører.
Ifølge rapporten anslås det at økonomisk kriminalitet begått av personer i kraft av deres posisjon og tillit i ulike virksomheter, koster samfunnet 12 milliarder kroner årlig. Anslagene for trygdesvindel er 10 milliarder.
En grunn til at politiet bruker mer ressurser på å ta mennesker som driver med trygdesvindel enn på de som driver med annen økonomisk kriminalitet er at de som blir tatt for trygdesvindel stort sett blir dømt, mens det ikke er tilfelle med hvitsnippforbryterne.
Hvitsnippkriminelle er ekstremt ressurskrevende å ta, fordi de har mer ressurser til å skjule kriminaliteten sin og kan kjøpe ekstra advokatbistand, anker sakene og bruker all slags midler for å unngå domfellelse.
Jeg forsvarer ikke trygdesvindel, langt der i fra. Det å ta fra fellesskapet midler man ikke har krav på er med å undergrave systemet. Det er og å stjele fra de fattige. Felleskassa er ikke uten bunn, når noen tar av den som ikke har rett til det blir det mindre igjen til de som virkelig trenger det.
Men det er ikke riktig at politiet ikke i like grad skal bruke sine ressurser på å prøve å få straffet de som foretar andre former for økonomisk kriminalitet, såkalte hvitsnippforbrytere.
Det skal ikke være slik at bare du har ressurser nok å bruke på advokater og langdryge ankeprosesser så skal du slippe straffeforfølgelse.
Artikkelen var fra 2017. Har noe skjedd mon tro?
Jeg finner en ny artikkel om temaet. Den er fra 2020.
Finansminister Jan Tore Sanner (H) hevder da i Dagbladet at regjeringen har en «høy» innsats mot økonomisk kriminalitet. Men nevner bare ett satsingsområde, nemlig arbeidslivskriminalitet.
Det er bare det at økonomisk kriminalitet er så mye mer enn arbeidslivskriminalitet. For eksempel forbrytelser som begås av de mest ressurssterke blant oss; korrupsjon, innsidehandel og grove skatteunndragelser.
Selvsagt er det et ressursspørsmål. Et spørsmål om hva slags kriminalitet man skal bruke tid og ressurser på å avdekke og etterforske. Mens spesialenheten Økokrim består av vel 170 årsverk, bruker Norges største bank, DNB, rundt 400 årsverk på å bekjempe økonomisk kriminalitet.
Er det ikke litt betenkelig at DNB bruker over dobbelt så mange ressurser på å avdekke økonomisk kriminalitet enn økokrim?
Den franske stjerneøkonomen Gabriel Zucman har gjort et estimat som viser at omtrent 10 prosent av verdens BNP holdes borte fra skattesystemet. Han anslår også at Norge alene går glipp av syv prosent selskapsskatt på grunn av skatteunngåelse. Dette fremgår av en artikkel fra 2020.
De rike blir rikere – og noen sitter igjen med regninga.
Skal vi klare å bevare velferdsstaten må alle være med å dra lasset, også de som tjener mest.