Problemene hoper seg opp. Jeg ligger våken og stirrer inn i mørket. Søvnen har forlatt meg for denne gang. Dette er problemer som ikke lar seg løse uten å bruke energi. Masse energi. Men jeg har ikke energi. Hvorfor må det alltid være jeg som fikser alt? Hvorfor kan ikke jeg for en gang skyld være den som får støtte, hjelp og noen som kommer og ordner opp for meg?
Jeg er klippen, klagemuren, vennen, tillitsvalgt som alltid har vært der for så mange. Strekt meg langt, brukt tid, krefter og energi på andres problemer til det ikke var mer energi igjen. Hvem er der for meg?
Jeg er så sliten. Jeg vil bare sove. Trekke pelspleddet over hodet, lukke øynene, stenge verden ute å bli der under pelspleddet til alle problemene er løst.
Men det hjalp ikke. For ingen løste problemene mens jeg lå under pleddet. Og livet under pleddet var ikke noe liv. Så jeg reiste meg opp. Begynte så smått på veien tilbake til å bli meg.
Det går med museskritt. Hverdagen er en utfordring. Alt annet enn hverdag er uoverkommelig. Problemer, utfordringer får andre ta seg av. Jeg har ikke energi. Jeg har nok med å være meg.
En dag smiler jeg igjen. Det er et skritt. Et skritt tilbake mot den jeg ønsker å være. Så jeg griper halmstrået. Smiler. Er meg. Utenpå. I korte perioder. Og så er energien brukt opp. Jeg må lades på ny.
Jeg trodde jeg var på vei tilbake. Jeg trodde at jeg snart var helt og fullt meg. Og kanskje, kanskje hadde det vært en mulighet. Hvis noen bare ryddet problemer av veien ved å løse de, ikke ved å gjemme de i en skuff.
Problemer som ikke løses har det med å vokse. Og en dag hoppet problemene ut fra gjemmestedet, spente ben på meg og PANG der mistet jeg fotfestet, gleden, det lille overskuddet og …meg.
Så gjorde jeg noe som ikke er meg. Jeg rømte. Løp på dør. Tok bilen. Jeg ville bare forsvinne Forsvinne fra alle problemer, alle utfordringer. Rømme fra alt jeg ikke har overskudd til å takle. Rømme. La noen andre ordne opp. Jeg følte at nå, NÅ var jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke fikser det mer. Jeg ville bare vekk, vekk fra alt.
Jeg er her ennå.
Prøver å fungere. Prøver å være meg – utenpå. Smiler utenpå. Kaos på innsiden.
I mørket om natten kommer håpløsheten. Tankene kverner og jager søvnen på dør.
Skjønner hvordan du har det. Jeg strir med å overstrekke meg jeg også.. Styrer og ordner med ting som folk “over meg” i systemet burde tatt tak i. Ikke min jobb..Men klarer ikke la det ligge.. Blir drittlei og kjenner det ikke er gøy lenger.. Fysiske ting satte meg litt ut av spill, så jeg “slapp” en stund.. Må lære meg og gi F… Så noen andre kantareller det.. Får det ikke helt til ennå.. Lykke til med ditt, vi får prøve å sette ned foten..
Akkurat nå er det litt mye. Summen av alle belastningene er litt store, og siden jeg allerede er utslitt, så føles det ekstra tøft. Men jeg har bestemt meg for å konsentrere meg om de utfordringene jeg synes det gir mening ¨arbeide med. Som gir meg energi. Så skal jeg be om hjelp til de utfordringene som jeg får panikkfølelse bare av å tenke på, og som holder meg våken i sene nattetimer.
Det er bare at det er en utfordring bare det å be om hjelp. Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Blir sett på som beintøff. Da er det uvant å vanskelig å vise seg svak og be om hjelp for egne problemer
Det er ingen som vet at du trenger hjelp uten at du sier fra. De færreste er unge, friske og raske hele livet. Heldige dem som er spreke alltid. Og listen over det viktige du skal ta deg av må inkludere deg selv også. Faktisk deg selv øverst, for du får ikke til noe av det andre om du blir ødelagt. Så får du heller lære å si nei til alle de ekstra energityvene som bare tapper deg og ikke tilfører deg ny energi når du trenger det. Gjett om jeg kjenner igjen mye. Følelsen av å svikte andre må du øve på å legge bort.
Hvis ikke du bremser ned og passer på deg ( ingen andre kan gjøre det), så skjer det samme med deg som meg…og det vil du ikke. For kroppen streiker mer og mer om den ikke lyttes til. Flere og flere diagnoser.
Det er ikke latsabbene som ender opp slik, det er vi som ikke skal belaste andre, som ikke har andre å belaste, vi som stiller opp på alle bauger og kanter for å møte alle krav ..mens ingen egentlig ser oss. Jeg hadde ikke noe valg pga omstendighetene, men jeg tror faktisk du har valg og kan velge bort en del. Kanskje du er så sta at du ikke gjør det før du er så dårlig at du tvinges til det…. Det verste kan bli: Du blir ikke bedre på noen måneder, det går mange år hvor du nærmest sitter på sidelinjen av livet.
Synes du jeg blander meg inn for mye, så blåser jeg i det altså. Jeg ser jo hva du gjør med deg selv.
Du er en klok person. Og jeg har nok allerede kjørt meg i grøfta. Alle vondtene er kroppens måte å fortelle meg at jeg bør ta det roligere. Og jeg har blitt flinkere. Men noen ganger dukker det opp problemer man må ta tak i. Problemer som ikke forsvinner eller man kan overlate til andre. Og jeg har så lite med energi og overskudd.
Det var slike problemer som dukket opp og som stjeler nattesøvnen.
Men i morgen har jeg tenkt å vise meg svak. Jeg har tenkt å be om hjelp. Ordentlig profesjonell hjelp. Jeg har telefon nummeret klart
Jeg synes ikke du blander deg jeg synes du viser omsorg.
Til Japp! Det er veldig kloke ord du skriver her! Jeg stiller opp på alle bauger og kanter, dropper planlagte turer til hytta mi fordi noen spør om hjelp , dt kan være barnepass, kjøring etc.. Jeg har blitt pensjonist, og nå føler jeg at resten av mitt liv går med til å hjelpe andre, og jeg klarer ikke si nei.. Jeg føler at jeg sitter på sidelinja i livet mitt,det går fortere og fortere..Jeg får beskjeder om å si nei…men klarer det ikke…Barnebarn i ene enden, min gamle mor i den andre..og i midten meg, med dårlig samvittighet for mor mi..og skulle/burde osv..
Jeg tenker at alle problemer er til for å løses, på en eller annen måte, og det er helt o.k. å be om hjelp! Si ifra. Når det blir for mye, så bør man gjøre noe morsomt som får tankene over på noe positiv for en stund. Man trenger å ha noe å glede seg til/over innimellom. Gå tur i skogen og nyte naturen hjelper litt, og tenk på alle som er glad i deg. 💕
Som sagt. Jeg har bestemt meg for å be om hjelp. Ordentlig hjelp.
I dag har jeg vært på sopptur. Fant en del og. Det er morsomt og jeg liker jo å være ute i skauen.
Jeg har vært der jeg også. Forferdelig å ha det sånn. Men jeg fikk hjelp av alle rundt meg jeg da. Nå har jeg bremset opp alt rundt meg og lever stille og rolig i mitt eget tempo. Er sjelden ute på noe annet enn det jeg virkelig har lyst til. Alle rundt meg har forstått at jeg er blitt syk, rett og slett.. Og jeg tror det kom etter alle år med stress og mas. For mange som dro i meg fra alle kanter og krevde sitt. Og jeg stilte opp som hobbypsykolog i tillegg for gud og hvermann. Nå har jeg endelig mått sagt stopp både til meg selv, jobben og alle andre. Etter råd fra lege og psykolog.
Og nå … endelig klarer jeg å kjenne og begynne å kjenne på roen. Etter 4 år med sykemeldinger og nedturer ser det ut til å gå mot uføresøknad. Venter på det nå i disse dager.
Håper du kommer deg på bena igjen snart og klarer å bremse tempoet en god del.
Klem til deg😚
Takk for gode ord.
Jeg forsøker å bremse, og er blitt flinkere. Men de nærmeste har nok et stykke igjen før de forstår at jeg ikke kan fikse alt. Jeg har jo alltid gjort det….. Fikset alt for alle, også for dem.
Har mistet et par “venner” siden jeg ikke alltid stiller opp, men har nok med meg selv….
Får jeg nå bare ryddet opp i det store problemet som virkelig setter meg helt ut, så kan jeg senke skuldrene og kjenne at mye løser seg. Da skal jeg sove til jeg er utvilt – og så skal jeg – leve