Hvor har alle årene blitt av?

Jeg ser på deg der du sitter og myser over brillene og ned på mobilen. Du begynner å bli gammel, sier ungene. Og ja jeg kan gi de rett i det. Neste vår fyller du 60 år. Ingen høy alder, men man er definitivt ferdig med ungdomstiden. Ja både den første og andre ungdom.

Hva skjedde egentlig, og når skjedde det?  Det er da ikke så lenge siden vi var unge og løp hånd i hånd ned trappene ved Solli plass?

Husker du første gangen vi møtte hverandre på Bakkehaugen kirke?
Det ble ikke oss da.  Jeg var sammen med en annen.  Men et halvt års tid etter det ble det deg og meg.
Vi var ikke sammen på grøtfesten, men helt klart på årsfesten en måneds tid senere.
Det er litt over trettito år siden.

Husker du det først kysset? Ved muren der i Sognsveien?
Jeg vet du husker. Vi snakket om det i høst da vi kjørte forbi akkurat den muren.

Eventyrene slutter alltid når de gifter seg.  Så levde de lykkelige alle sine dager. I virkeligheten er det mer Snipp, snapp, snute og så er eventyret ute i det man går fra den brusende, eventyrlige forelskelsen og over til et mer forpliktende forhold.

Jeg klager ikke, kjære du.  Men livet var lettere i den tiden hvor forelskelsen var altoppslukende og det eneste som betød noe var oss to – og at vi var sammen.  Noen ganger drømmer jeg meg tilbake til den sorgløse tiden hvor jeg svevde rundt på forelskelsens rosa skyer. Jeg har aldri vært så forelsket i noen som jeg var i deg.

Et halvt år varte den brusende, sorgløse forelskelsen.
Så var studietiden min over. Ny jobb ventet i en annen by. Du hadde din jobb og ditt liv i Oslo.
Vi skulle få forholdt til å fungere med litt avstand. Se om det holdt når hverdagen kom med arbeidshelger og kveldsvakter på oss begge.  Med hvert vårt liv i hver vår by.

Etter en uke i hver vår by fant vi ut at vi to kom til å bli tre.
Ikke en gang langt der fremme, men om et nøyaktig antall uker og måneder.

Du flyttet til meg og min by den høsten. Forlot Ullevål Haveby, familie og miljøet hvor du var trygg og kjent og begynte livet i en by du tidligere bare hadde kjørt gjennom på vei til hytta. Et stort veikryss hvor trafikken stoppet opp på vei hjem fra påskefjellet. Du som var vant til å gå noen få hundre meter til jobb, begynte å pendle flere timer hver vei.

Vi ble foreldre til ei morsom lita jente en blek marsdag året etter.
Å bli foreldre for første gang var stort!!

Men med foreldrerollen følger ansvar. Den sorgløse ungdomstiden var over. Nå begynte livet som ansvarlige voksne. Vi hadde jo et lite menneske vi skulle ta vare på.
Under en  måned etter at du ble far mistet du jobben. Nedskjæringer og omorganiseringer.
Voksenlivet kom raskt, og det viste seg å ikke alltid være en dans på roser.

Vel, det finnes flere jobber. Og selv om jobb-byttene dine ble en del klarte vi to år etter at vi var blitt foreldre å bytte ut den leide sykehusleiligheten med vår egen rekkehusleilighet i et borettslag.

Det rekkehuset var langt fra noe slott.  Men det hadde tre soverom.  Det var på tide at vi tre ble til fire.
Tre dager før julaften samme år ble datter nummer to født. Lykken var fullkommen, nesten.

Den lille pustet ikke helt som hun skulle. Hun trengte litt pustehjelp, en natt i kuvøse.
Vi fortalte de stolte besteforeldre på begge sider  at de var blitt besteforeldre til ei ny jente, men var enige om ikke å uroe de med å fortelle om pusteproblemene. Jordmor hadde jo sagt at hun sikkert var bedre neste dag.

Neste dag ble den lille jenta og jeg kjørt i hver vår ambulanse til sentralsykehuset i nabobyen.
Den lille datteren vår feiret sin første jul på nyfødt intensiv.
Jeg var hos henne – med unntak med permisjon på julaften og natt til første juledag.
Du pendlet mellom jobb, informasjon til engstelige besteforeldre i to byer og å ta deg av og å prøve å skape en så normal julefeiring for den store jenta vår på to og et halvt år som mulig.  Ja, og samtidig forsøke å være mest mulig på sykehuset sammen med meg og den lille.

Første nyttårsdag ble vi overflytt tilbake til lokalsykehuset. Jeg kunne sprettet champagnen, så glad var jeg.
Tredje januar kom vi hjem og livet som tobarnsforeldre kunne starte for alvor.

Nøyaktig fjorten dager senere fant du den lille datteren kald og livløs i sprinkelsenga.
Krybbedød sa legen. Vår lille datter hadde feiret sin eneste jul der på sykehuset.
Veien fra jublende lykke til bunnløs sorg er noen ganger utrolig kort.
Hadde vi ikke blitt voksne før, ble vi det nå. Jeg var 27 år, du var 30.
Det mørke, flotte håret ditt ble grått i løpet av uka mellom dødsfallet og begravelsen.

Livet går videre, for livet har ingen andre steder å gå.
Vi giftet oss samme høst.
Brudebildet vitner om to mennesker som jubler av glede. Øynene våre skinner på bildet over peisen.
Vi to, sammen for alltid!
Vi hadde nok ikke non forventing om at det skulle bli Så levde de lykkelige alle sine dager og snipp, snapp snute det var det.  
Det var vel mer en overbevisning om at vi to, du og jeg sammen, vi kan klare å takle det livet måtte ha å by på.
Vi to hører sammen.

Og slik har livet vårt vært.
Tre flotte barn har vi fulgt gjennom barndom og ungdom. Fylt huset med barnelatter og alt det livet som følger med.
VI har skaffet oss huset i skogen og etter hvert Drømmehuset. Boligen har endret seg i tråd med behovet familien har hatt. Hytte, hunder og stasjonsvogn og alt A4 livet krever.
Bunnløs sorg har vi følt på enda en gang .
Nok et barn fulgte vi til graven, to søsken har sin grav sammen på kirkegården.
Utfordringene har vært mange. De gråe hverdagene helt klart i flertall
Vi har møtt livet med det det måtte ha å by på. Sammen løst utfordringene. Sammen gledet oss over de gledene livet gir.  Dagene, ukene, årene har kommet og gått og langsomt har det blitt selve livet.

Men vi to er fortsatt sammen.
Vi to er fremdeles innerst inne de to som løp hånd i hånd ned trappene på Solli plass.
Vi to er fremdeles innerst inne de to som kjente følelsene boble da våre lepper møttes for første gang ved den muren i Sognsveien.
Det er ikke så lenge siden. Trettito år er ikke så lang tid.

Vel har håret ditt blitt grått, og luggen helt hvit. Du myser nærsynt over brillene og sprettrumpa har begynt å sige litt. Olabuksa sitter ikke lenger så stramt over rumpeballene. Men det hender fremdeles at øynene dine glitrer når blikket vårt møtes. Ikke hver gang, ikke hver dag. Men det hender.

Jeg er helle ikke like ung som på bildet som står på nattbordet ditt. Bildet der jeg smiler til deg. Toppløs i sola på vår første påsketur. Blå himmel, hvit snø og ei toppløs forelska jente som skinner om kapp med påskesola er blitt erstattet med ei morgengretten kjerring med vond rygg og ødelagte kroppsdeler som forsøker etter beste evne å kreke seg ut av senga.. Men kjære, jeg er den samme innerst inne.

Vi to.
Ungene, de tre, har vokst opp og blitt tre flotte unge voksne vi er utrolig stolte av og glade i. Selvstendige unge voksne som står støtt på egne bein.
Hverdagen har blitt litt roligere.
Mer tid til å være oss to.
Kanskje ikke løpe hånd i hånd ned trapper, men rusle hånd i hånd på søndagstur.
Kanskje ikke stå å kline ved en mur i Sognsveien, men føle på samhørighet og felleskap mens vi sitter i kurvstolene på trammen.
Vi to. Du og jeg.  Vi hører sammen.

 

 

 

 

 

 

21 kommentarer

Siste innlegg